Nyhet

– Partikolleger sier til meg: Du har jo helt rett, men vi kan ikke si det

Bilde: Høyre / Hans Kristian Thorbjørnsen

Henrik Asheim (H) lefler med Stoltenberg I-regjeringens liberalistiske tankegods om lavere offentlige ytelser

I 1882 ble antropologen Franz Boas kjent for sin kartlegging av den canadiske eskimobefolkningens vokabular. Han viste at eskimoene kunne ha opp til flere hundre forskjellige ord for snø. Funnet har senere blitt brukt til å underbygge teorien om lingvistisk relativet: At utvalget av ord er nært beslektet til hva språkbrukerne anser som viktig.

Dette fenomenet har fått meg til å lure på om det norske språk har noe som svarer til eskimoene mange variasjoner av ordet snø. Hva er det nordmenn er så opptatt av at det har blitt nødvendig å lage hundrevis av forskjellige ord for det?

En rask gjennomlesning av statsbudsjettet for 2018 gir oss svaret. Her finnes det hundrevis av forskjellige utrykk for å beskrive at staten bevilger penger til noen. Oppfinnsomheten kjenner ingen grenser når det kommer til å dikte opp nye ord av typen bidrag, ytelse, tilskudd, subsidie, pott, utbetaling, trygd, grunnbidrag, forskudd, ventelønn og satsning. Og disse kan videre kombineres til å skape nye bevilgningsord som ytelsespott, forskuddsbidrag, kompensasjonsytelse og overgangsordning.

Kan det hende at språkrikdommen har ført til at bidragspolitikken i Norge har for stort spillerom? Høyres nye leder av finanskomiteen, Henrik Asheim, ser i det minste ut til å lefle med tanken. Han har nylig tatt til orde for at vi i fremtiden blir nødt til å redusere sykelønnen og øke egenandelene i helsevesenet. Kan det virkelig stemme?

Vi møter ham på hans kontor på Stortinget til et undersøkende intervju.

– Kan du redegjøre for bakgrunnen for forslaget ditt om redusert sykelønn?

– Hovedpoenget mitt er at vi i veldig mange år har snakket om at vi på et tidspunkt blir nødt til å gjøre tøffere prioriteringer. Jeg mener tidspunktet nærmer seg med stormskritt.

Asheim gestikulerer iherdig mens han forklarer hvordan «handlingsrommet» i statsbudsjettet bare blir mindre og mindre.

Begrepet «handlingsrommet» er et ektefødt barn av den norske oljealderen. Det beskriver hvor mye penger politikerne kan bruke på nye utgifter uten å måtte kutte andre.

Begrepsbruken gjør politikerne til gode feer som kun drysser penger som tryllestøv over et yrende blomsterbed av politiske ambisjoner. Det er denne posen med tryllestøv som nå er i ferd med å skrumpe inn.

– Nå er handlingsrommet nede i kun 4 milliarder kroner, sier Asheim etter å ha presentert et lengre regnstykke om pensjonsforpliktelsene.

– Setter du det beløpet opp mot ambisjonene på Høyres landsmøte og i stortingssalen, er man svært langt unna at regnestykket går opp. Det betyr at vi også må begynne å snakke om hva de 1300 milliarder kronene som ligger i statsbudsjettet fra før av, brukes til.

Hvorfor er kutt i sykelønnsordningen løsningen?

– Når vi evaluerer de ordningene vi har i dag, må vi se om noen er ekstremt rause og hvilke konsekvenser det får. Det er den gjeldende tankegangen for andre trygdeytelser. Der er vi alltid opptatt av det skal lønne seg å arbeide sammenliknet med å gå på trygd. Likevel holder vi oss med verdens mest generøse sykelønnsordning og verdens høyeste sykefravær.

Asheim viser til at nordmenn ifølge internasjonale målinger regnes som et av verdens friskeste folk. I FNs Human Development Index, hvor levestandarden i alle verdens land rangeres, er nettopp nordmenns gode helse en av de viktigste faktorene til at landet rangeres på topp.

– Det er jo litt rart at et av de folkeslagene som regnes som aller friskest også er det sykeste når vi ser på trygdestatistikken. Nordmenn har dobbelt så høyt sykefravær som dansker. Den eneste plausible forklaringen er at vi har verdens rauseste sykelønnsordning.

– Hvordan ser du for deg at en alternativ ordning kan se ut?

– Dersom vi skulle designet dagens ordninger på nytt, tror jeg ingen ville foreslått det systemet vi har nå. Vi kompenserer mennesker med sykefravær med hundre prosent av lønnen, mens mennesker som mister jobben eller blir permanent uføre, bare får rundt to tredjedeler. Det er en skjevhet i dette som ikke kan rettferdiggjøres.

En gjennomgang av tallmaterialet for sykelønnsordningen som Asheim presenterer, viser at ordningen hvert år koster staten 40 milliarder kroner i direkte utgifter.

Legger vi til kostnaden for private arbeidsgivere som bærer ansvaret for korttidsfraværet, kommer beløpet opp i 65 milliarder kroner.

– Vi er nødt til å spørre oss om det ville vært fornuftig å bruke noen av de pengene på noe annet. Om vi kan redusere kostanden med 15 milliarder, vil det være et svært nyttig bidrag for å realisere andre målsetninger. Det er klart det er upopulært å påpeke dette når så mange ressurssterke mennesker nyter godt av full sykelønn, men det koster for mye.

– Hva er den rette satsen for sykelønn, da?

– Det har jeg ikke landet på. Jeg har først tenkt å arrangere flere møter med mennesker som kan mye om dette for å nyttiggjøre meg av deres kunnskap. Men skal jeg tenke høyt, vil jeg si at rundt 80 prosent av lønnen er rimelig.

En slik sykelønnssats er fremdeles mer generøs enn uføretrygden, hvor man kun realiserer 66 prosent av tidligere lønn. Vi spør derfor Asheim hvorfor han fremdeles vil ha denne forskjellen mellom ordningene.

– Det kan godt hende at satsene bør være enda likere. Det jeg synes er så rart med sykelønnsdiskusjonen, også i mitt eget parti, er at vi tror at incentiver virker på alle andre ting enn sykefraværet. Men selvfølgelig spiller incentiver en rolle her også.

Både LO og NHO mener at dagens sykelønnsordning fungerer helt etter hensikten, og at vi ikke må ty til reduserte satser. Hvorfor tar de feil?

– IA-avtalen har ikke fungert etter hensikten, den har ikke nådd de målene som ble satt. Sykefraværet skulle bli redusert med tjue prosent. Det har kun blitt redusert med ni. Jeg er veldig for trepartssamarbeidet, men det er en utfordring at vi har to parter som blir enige seg imellom om å sende regningen til en tredjepart som er staten.

– Så du sier at staten smører LO og NHO så de skal slippe å ta vanskelige avgjørelser?

– Det er veldig lett å bli enige så lenge staten tar regningen. En part til i dette er den personen som er borte fra jobb. Det er naturlig at de også tar en del av ansvaret.

I det jeg skriver ned hva Asheim sier, registrerer jeg at til tross for at jeg befinner meg på Asheims kontor på Stortinget, har datamaskinen min koblet seg opp på WiFi-nettverket i nabobygget, der en tenketank med navn Civita holder hus.

Jeg blir derfor nødt til å konfrontere Asheim med hvorvidt han er den del av den høyreorienterte konspirasjonen som Klassekampen i en årrekke har forsøkt å avdekke.

Asheim ler før han starter et resonnement i en litt ironisk tone.

– Jeg vil ikke kommentere hvem jeg har møter med, men jeg og Civita har et avklart forhold.

Så blir han mer seriøs og tilføyer:

– Det eksisterer ingen konspirasjon, men én ting jeg mener er rart, er at hver gang debatten om sykelønn kommer opp, så er det alltid de samme som blir invitert til studio. Det er alltid en ungdomspolitiker fra høyresiden, en deltager fra Civita og en forsker. Det er de eneste som tør å snakke om ytelsen. De etablerte politikerne er ikke til stede. Det irriterer meg, og det er litt av grunnen til at jeg har gått ut med dette.

– Så dersom vi tar ned ytelsen, hvordan skal de frigjorte pengene disponeres?

– Det første vi må ta inn over oss, er at ambisjonene i de langtidsplanene vi allerede har vedtatt, er større enn handlingsrommet.

– Kan vi også ta ned ambisjonsnivået i de offentlige planverkene da?

– Det tror jeg ikke. De langtidsplanene vi for eksempel har for forsvarsevnen og samferdsel, er de planene vi trenger for fremtiden.

Vi merker oss at Asheim antyder at de eneste fordyrende planverk og ambisjoner Stortinget har vedtatt, er innenfor kjerneoppgaver som forsvar og samferdsel. Det høres fint ut, men er ikke tilfelle. Vi spiller derfor inn noen nye tema i samtalen.

– Hva med områder som kultur og bistand, hvor vi har satt et konkret prosentmål for hvor mye penger som skal brukes. Kan ikke det rokkes ved?

– Prosentmål for pengebruk er jeg på ingen måte tilhenger av fordi vi da ikke lenger snakker om resultatet, kun om hvor mye penger vi skal bruke. Det gir som regel veldig absurde utslag. Et eksempel er da den forrige regjeringen skrøt av at de hadde overoppfylt Nasjonal transportplan, men det var kun i form av pengebruk. De rent fysiske prosjektene de hadde lovet, var ikke gjennomført etter planen. De bare skrøt av at prosjektene var blitt dyrere. De hadde i realiteten bare brukt mer penger på å få til mindre enn lovet.

– Antyder du nå at budsjettsprekken på 600 millioner kroner i Holmenkollbakken ikke var tidenes satsning på idrett i Oslo?

– Spørsmålet oppsummerer paradokset: Tankegangen der politikerne måler suksess ut fra hvor mye penger som er brukt, er nødt til å bryte sammen, for vi kommer ikke til å kunne fortsette med det. Etter utspillet mitt om sykelønn, har jeg møtt utrolig mange partikolleger som sier til meg: Du har jo helt rett, men vi kan ikke si det.

Utsagnet om at den offentlige pengebruken i Norge er nødt til å bryte sammen, er interessant, men vi er i tvil om det er riktig.

I motsetning til de sydeuropeiske landene hvor kreditorene til slutt sa stopp, har Norge en enorm utenlandsformue som kan finansiere en offentlig pengefest i lang tid fremover. Vi spør derfor om det ikke er en risiko for at sparementaliteten aldri vil inntreffe i Norge.

– Vi kan utsette problemene våre ved å tappe oljefondet. Det har du rett i, men da vil vi aldri få løst det strukturelle problemet. Det er ingen løsning for fremtiden.

Vi synes Asheim svarer godt for seg, men for å være på den sikre siden stiller vi et siste kontrollspørsmål. Jens Stoltenbergs første regjeringen leflet som kjent både med at sykelønnen skulle ned og at størsteparten av inntektene fra handlingsregelen skulle gå til skattelette.

– Er du virkelig til høyre for Stoltenberg I-regjeringen?

Nei, i dette spørsmålet ser jeg ut til å være på linje med Stoltenberg I, men litt til høyre for Solbergregjeringen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden