Mediekritikk

Påstand mot påstand

Putins regime driver en massiv og systematisk desinformasjonskampanje mot Vesten.

Bilde: Kremlin.ru. [CC BY 4.0]

Vi skal ikke stole blindt på vestlige myndigheter. Men det innebærer ikke å behandle russisk propaganda som troverdig.

Hvordan skal vestlige medier forholde seg til russisk propaganda? Problemstillingen dukker opp stadig oftere, nå i dekningen av det siste giftangrepet i Syria, for kort tid siden gjennom det russiske attentatet i Salisbury.

På den ene siden er det opplagt at pressen ikke kan ta alle påstander fra vestlige regjeringer for god fisk. Vi vet, med påstandene om masseødeleggelsesvåpen i Irak som stjerneeksemplet, at de kan være feilaktige.

Helst bør det legges frem bevis som utenforstående kan vurdere. Men dette er ofte vanskelig, både på grunn av manglende tilgang i krigsområder som Syria, og fordi vestlige myndigheter har legitime behov for å holde sine etterretnings-kilder eller -metoder hemmelig. Det kan også ta lang tid å frembringe utvetydige bevis.

Faktabasert tillit

Derfor vil det av og til dreie seg om tillit: Når britiske myndigheter har langt frem informasjon til sine allierte om hvorfor de er så sikre på at russiske myndigheter sto bak attentatet i Salisbury, og de allierte har latt seg overbevise i den grad at svært mange av dem utviste russiske diplomater, er det en sterk indikasjon på at britene har en god sak. Men de som ikke har sett den graderte informasjonen og bevisene, kan ikke være helt sikre.

Det finnes også organisasjoner som gjør granskninger, som det borgerjournalistiske nettstedet Bellingcat, som graver frem beviser og indisier både i Syria og Øst-Ukraina. Mye av det som kommer ut av informasjon om hva som skjer «på bakken» i Syria kommer fra hjelpeorganisasjonen De Hvite Hjelmene. Kan vi stole helt på dem? Igjen nei.

Og det skyldes ikke at den massive svertekampanjen mot dem fra russiske myndigheter og deres forlengede armer har noe for seg, men at De Hvite Hjelmene står midt i en krigssituasjon der Assads styrker forsøker å ta livet av dem. Derfor har da også konklusjonene om bruk av kjemiske våpen i Syria vært basert på langt mer enn påstandene fra De Hvite Hjelmene.

Russerne juger systematisk

Det er absolutt nødvendig med kritiske spørsmål til vestlige myndigheter i de ulike konfliktene med Russland. Og det er greit at for eksempel Aftenposten og NTB (se nedenfor) og Dagsrevyens Jarle Roheim Håkonsen på dette stadium betegner gassangrepene i Syria på lørdag som «påståtte».

Derimot er det intet grunnlag for å gi inntrykk av at begge parter er like troverdige. Vi vet at russerne systematisk juger. (Mer om deres desinformasjonskampanje angående de syriske angrepene her).

Det kan de gjøre fordi Putin har utradert nesten hele den kritiske pressen, og gjør sitt beste for å kneble enhver opposisjon. Russland er ingen rettsstat med institusjoner som balanserer makten til den styrende kretsen rundt Putin, og gir innsyn i de politiske prosessene, slik vi for eksempel har i USA.

Mediene bør derfor unngå å komme i en situasjon der de nøyer seg med å referere de to partenes synspunkter, som om de var like troverdige. Jeg har tidligere kritisert NRK for at Dagsrevyen i den mest intense fasen av krigen i Øst-Ukraina ofte rapporterte på denne måten. At mange russiske soldater deltok i kampene, et faktum, ble omtalt som en påstand, ja vet ett tilfelle som vestlig propaganda. Etter at Russlands overtakelse av Krim ble ratifisert i en folkeavstemning med geværpipen i ryggen, rapporterte Morten Jentoft følgende:

«Simferopel er hovedstaden på Krim-halvøyen, som ble annektert av Russland i vår, etter at et stort flertall av befolkningen der hadde sagt farvel til et kaotisk Ukraina og ja til et rikere og kanskje mer stabilt Russland».

Moskva-Jentoft

I Dagsrevyen i går hadde vi et lignende tilfelle. Først rapporterte Tove Bjørgaas fra Washington om Trumps trusler mot Syria, og hvordan amerikanerne er ute etter å skaffe seg bedre informasjon om hva som faktisk her skjedd. Så rapporterte Morten Jentoft fra Moskva om hvordan russerne ser på saken. Og de mener altså at det hele er en provokasjon fra De Hvite Hjelmene for å sverte Assad og Russland. Og så kommer det fra Jentoft: «Så her står altså påstand mot påstand».

Russernes svar på anklager bør refereres, og det er greit at utenriksminister Lavrov regelmessig får lyve på norsk TV i beste sendetiden, men da bør feilaktige påstander også kommenteres etterpå, enten av medienes egne kommentatorer eller eksterne analytikere.

Hun sa, han sa

Dagens leder i Aftenposten handler om Sikkerhetsrådets rolle og innledes slik:

«Denne uken stemte USA og Russland ned hverandres forslag om en granskning av det påståtte kjemiske angrepet i Syria.»

Deretter kommer litt om stemmetall, før lederskribenten fortsetter:

«USAs FN-ambassadør Nikki Haley sier at det amerikanske resolusjonsforslaget gikk langt i å skulle sikre russisk støtte. Etterforskningspanelet som skulle granske kjemiske angrep i Syria, skulle være uavhengig, upartisk og profesjonelt, sa Haley. Hun mente at det russiske resolusjonsforslaget derimot ga Russland mulighet til selv å velge etterforskere og deretter vurdere utfallet.

Russlands FN-ambassadør Vasilij Nebenzija hevdet på sin side at USA ønsket at resolusjonen deres skulle bli nedstemt for slik å rettferdiggjøre maktbruk i Syria.

At Sikkerhetsrådet i FN ikke er i stand til å vedta en resolusjon om å granske de påståtte kjemiske angrepene i Syria, er fortærende. Å komme til bunns i hva slags våpen som ble brukt og hvem som sto bak, burde være et felles ønske for alle parter.»

Den ene parten mener dette, den andre dette, og så får vi inntrykk av at skylden bør fordeles. Det er mulig at lederskribenten ikke har ment det slik, men hvorfor ikke plassere ansvaret klart der det hører hjemme, hos russerne? (Aftenpostens lederartikkel er basert på en NTB-melding med samme vinkling.)

Et poeng er at USA hadde det nødvendige to tredelers flertall for sin resolusjon som kreves i Sikkerhetsrådet, mens Russland ikke har det, og derfor måtte legge ned veto. (Her er en oversikt over de tolv vetoene som Russland har lagt ned i saker som angår Syria-krigen.)

Russland ønsker ikke plassering av ansvar

Men viktigere er det at selve kjernen i uenigheten ikke kommer tydelig frem. USA foreslo en uavhengig kommisjon som ikke bare skulle ha til oppgave å finne ut om kjemiske våpen var brukt, men også hadde mandat til å si noe om hvem som hadde skylden.

Det var dette siste Russland ikke kunne gå med på. I deres versjon er det Sikkerhetsrådet, ikke granskningskommisjonen, som behandler skyldspørsmålet. Poenget med det er åpenbart: Der kan Russland legge ned veto, slik de alltid har gjort, mot å legge ansvaret der det etter alt å dømme hører hjemme, på Assad-regimet.

Det som nå skjer er at Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons (OPCW) drar til Syria for å granske om kjemiske våpen er blitt brukt, men uten å tildele noen ansvar for dette.

Inntil i november i fjor fantes det et samarbeid mellom OPCW og FN om en Joint Investigative Mechanism (JIM). Men mandatet til dette teamet utløp da. Hvorfor det? Fordi Russland la ned veto mot en forlengelse. Og hvorfor gjorde de det? Fordi JIM i slutten av oktober fastslo at Assad-regimet sto bak angrepet med kjemiske våpen i Khan Shaykhun i april, det angrepet som utløste et amerikansk angrep på den flybasen man antar flyene kom fra. (Se også rapport fra UN Human Rights Council fra september 2017). JIM har tidligere langt ansvaret for bruk av kjemiske våpen både i 2014 og 2015 på Assad-regimet.

Putin ønsker ganske enkelt ikke at FN skal fastslå sannheten om hans klient: At Assad gasser sitt eget folk.

Et grundig referat fra møtet i Sikkerhetsrådet kan leses her, og mer om prosessen her.

Mediekritikkspalten er støttet av Fritt Ord.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden