Kultur

Patos og inkognito

Det stormet rundt journalist Mina Ghabel Lunde etter at hun ble avslørt som anonym og harselerende twitrer. Men tilfellet Doremus er langt mer interessant.

Det stormet rundt journalist Mina Ghabel Lunde etter at hun ble avslørt som anonym og harselerende twitrer. Men tilfellet Doremus er langt mer interessant.

Norske journalister har lagt ned et betydelig arbeid i å avsløre Ghabel Lundes identitet.

Det er for så vidt interessant at journalister, som ellers snakker stort om ytringsfriheten, selv ikke våger å benytte den og heller raser fra seg anonymt på nettet.  For Dagens Næringsliv var saken pikant, fordi Ghabel Lunde opptrådte illojalt. Men utover dette er Fru Hjort et lite overraskende sideprodukt av fenomenet Twitter.

Twitter er absolutt et interessant sosialt medium, men har også en bakside som salonfähig variant av utskjelte kommentarfelt i dagsavisene, der sarkasmer, negasjoner og ydmykelser florerer – og klakører beveger seg i flokk.

140 tegn passer utmerket til lite hyggelige punch-lines, men heller dårlig for den som føler behov for å forsvare seg mot – eller ikke kan håndtere – stand-up-komikkens drepende enveiskommunikasjon. Twitter på sitt verste er nær mobbing.

Doremus Schäfer
Hvis anonymitet som prinsipp og fenomen er noe man har lyst til å undersøke nærmere er tilfellet Doremus Schäfer langt mer interessant. I sosiale medier er dennes opptreden ikke helt ulik Fru Hjorts.  Men Doremus opptrer også i de etablerte mediene under samme pseudonym, og det er av langt større prinsipiell interesse enn å jage Fru Hjort.

Doremus skriver med støtte fra Fritt Ord. Han får også støtte fra fagbladet Journalisten:

”Vi er blitt forelagt hans konkrete og særskilte grunner til å skrive under pseudonym, og etter samtaler med ham mener vi de er legitime og berettigede” står det på hjemmesidene til Journalisten.no. Redaktørene har akseptert at det er særskilte forhold i skribentens situasjon som gjør at virksomheten vil kunne ha betydelige konsekvenser.

Sola scriptura?
Doremus har ”selv” ved flere anledninger redegjort for egen anonymitet, men naturligvis aldri på en slik måte at det fremstår konkret. Det er forsåvidt rimelig å forstå. Doremus fremhever ellers at det er kvaliteten på det man skriver som er avgjørende for publisering, ikke identitet. Fordelen med anonymitet, mener Doremus, er at vi ser teksten, det meningsbærende i seg, uten å bli forledet av fordommer om person. Mon det? Mange lesere har etter hvert opparbeidet seg fordommer mot Doremus som inkognito skribent. Kanskje spesielt i forargelse – og da særlig på grunn av Doremus’ høye aktivitet – over en skribent som ikke kan adresseres i åpent lende. Doremus´ anonymitet kan altså like gjerne stå i veien for tekstene hans.

Man bør alltid vurdere teksten/argumentene uavhengig av hvorvidt avsenderen er anonym eller offentlig og er egentlig irrelevant for diskusjonen om anonymitet. Poenget er at offentlig identitet er viktig for den demokratiske debatten. Av flere grunner. For det første sikrer det transparens. Tilskuerne i den offentlige debatten får muligheten til å bedømme troverdighet. For det andre er offentlig identitet noe som styrker saklighet i samtalen, da man faktisk må stå for meningene sine offentlig. For det tredje så vil anonymitet gjøre at den ene parten unndrar seg den type transparens som de som deltar med offentlig identitet får. Det er mer en problematisk.

For å illustrere kan man jo lett forestille seg hvordan den offentlige samtalen hadde vært dersom alle deltakerne skulle insistere på å være anonyme. Politikerne, journalistene, forskerne, aktivistene. De fleste forstår intuitivt at dette hadde vært dypt problematisk, og at det ikke er nok utelukkende å bedømme teksten eller argumentene i seg selv.

Identitet og ansvarlighet
Retorikkens tre grunnbestanddeler er etos, patos og logos. I tekstene til Doremus er logos, sakens innhold, greit tilgjengelig. De har også en patos, særlig når han skal forsvare sitt eget virke. Anonymiteten forhindrer imidlertid en genuin tilgang til etos, til talerens karakter. Derfor vil også tekstenes overbevisningskraft svekkes betydelig. Når Doremus velger å være anonym, må han akseptere at han møtes med større mistenksomhet enn skribenter som åpent og ærlig forteller hvem de er.

Hvis man angriper noen gjennom kronikker, bør det være gode grunner til at man ikke skal få vite hvem som fremmer kritikken. Et redelig offentlig og seriøst ordskifte fordrer at meningsytrere må stå til ansvar for det de kringkaster. Det motsatte kan bli riktig ubehagelig og dessuten åpne for løgn, injurier og bakvaskelse.

Men vi lever i en tid hvor den sømløse tilværelse synes å være en menneskerett. Vi skal altså kunne fremme kritikk og personangrep helt friksjonsfritt. Men å delta i det offentlige ordskiftet er ikke – og skal heller ikke være – en piknik i det grønne. Det krever et visst mot, ikke bare fordi man kan få tilsvar, men også fordi det er mennesker man forholder seg til, ikke bare ideer og semantisk ekvilibrisme. Særlig i disse dager hvor begrepet ytringsansvar er blitt så populært. Den anonyme kan operere – om ikke kostnadsfritt – så i alle fall med langt færre kostnader enn den som har en identitet.

Samtale og debatt er også sosiale relasjoner. I skolen forøker lærerne å få elevene til å snakke i klassen og uttrykke sine synspunkter og meninger. Det er en viktig del av å lære å tenke kritisk, men like mye en opplæring i grunnleggende sosial interaksjon: Man snur ikke ryggen til dem man argumenterer med eller mot, men møter dem som likeverdig.

Anonymitetens begrunnelse
Prinsippet om anonymitet ved særskilte behov for varsling er viktig og nødvendig. Lemfeldig omgang med anonymitetsprinsippet kan uhule prinsippet. Det gjelder altså å trå varsomt.

Så når er bruk av pseudonym/anonymitet legitimt? To forhold peker seg ut: For det første den klassiske varsleren, som avdekker mer eller mindre graverende forhold på egen arbeidsplass eller lignende. For det andre forhold der skribenten tar opp forhold som utgjør en fare for liv og helse – eller betydelige sosiale sanksjoner. Redaktører må foreta flere avveininger.  Første bud er åpenbart om informasjonen eller skriveriene er viktig nok til å legitimere anonymitet. Dernest hvorvidt skribenten/informanten har rimelig grunn til å frykte sanksjoner langt utover det enhver skribent kan forvente i form av tilsvar eller kjipe kommentarer. Redaktører må også avveie begrunnelsen for vern. Er det skribenten som skal beskyttes, eller er anonymitet den eneste måten å få tilgang på en gitt type informasjon?

I Aftenposten (25.4.15) kunne doktorgradsstipendiat i statsvitenskap, Ingrid Rogstad, fortelle hvordan hun ble bombardert på en hard måte av Doremus gjennom Twitter og på mail, med ulme trusler om en nært forestående og drepende artikkel om hennes doktoravhandling. Doremus flytter altså sin anonyme (og noe paradoksale) kjendisstatus, sin tyngde og posisjon over i et ganske hånlig twitteriat. Han benytter også den samme posisjonen som pressmiddel mot navngitte personer.

”Jeg føler meg som en spurv som blir beskutt med kanon av ukjent fiende”, kunne Rogstad fortelle. Mens Doremus er beskyttet, er hans kritikkofre det ikke. For Doremus’ del er dette påfallende da han «krever svar» fra andre. Men hvem føler seg fortrolig med å debattere eller stå til ansvar for et fantom? ”Doremus’ fremferd er også ganske krass. Det er ganske åpenbart at han ville opptrådt med større respekt og ydmykhet dersom måtte stå frem med fullt navn”, skriver Rogstad.

Hun stilte også det betimelige spørsmålet om det kan forholde seg slik at noen medier omfavner Doremus fordi han er anonym, at ”mystikken” i seg selv er klikkegenerende.

Og her er hun inne på det som er den virkelige utfordringen i tilfellet Doremus. Det er primært Helge Øgrim i Journalisten og Fritt Ords Knut Olav Åmås som har gitt grønt lys til Doremus, begge seriøse og dyktige fagfolk. Siden vi ikke har innsyn i de faktiske forhold rundt Doremus´ arbeidsforhold eller andre grunner til å skrive anonymt, kan vi heller ikke vurdere soliditeten i de to herrers beslutninger. Hva er det Doremus risikerer ved å skrive som andre skribenter ikke risikerer? Det er også vanskelig å se at Doremus skriver ”farlige” ting, altså at artiklene hans skulle innebære en trussel mot arbeidstagere f.eks. Vi kan altså ikke bedømme om de har rett, om de har vært i tvil eller om de tar feil. Vi kan heller ikke bedømme hvorvidt beslutningen er resultat av et dilemma mellom å gå glipp av det de oppfatter som en god skribent og behov for anonymitet, og at avgjørelsen kom etter press fra Doremus selv. Slik det forholder seg må vi altså ta Øgrim og Åmås på ordet og gå utfra at Doremus har et legitimt behov for anonymitet. Det er altså fullt mulig at det er aktverdige grunner til å trykke enkelte artikler av Doremus.

Like fullt er det for en utenforstående flere problemstillinger som melder seg. Utgangspunktet for anonymitet var som kjent mediekritikk. Det var dette Doremus skulle skrive om og som fordret pseudonym. Det er vanskelig å se at Doremus har god grunn for anonymitet i alt sitt skrivende virke. Logisk sett skulle altså anonymiteten benyttes til de saksforhold som lå i anonymitetens begrunnelse. Og saksforholdene bør ideelt sett forvaltes seriøst og ikke-polemiserende for at den anonyme statusen skal fremstå aktverdig. Fleip og sarkasmer på sosiale medier, utilbørlig avkreving av svar fra navngitte motdebattanter, samt kronikker og artikler om generelle saksområder fremstår malplassert og uten mandat. Kort sagt: Har Doremus noe å si som er uten relevans for anonymitetens begrunnelse, bør han skrive under fullt navn.

Utakk og rolleblanding
Doremus benytter den status, posisjon og tillitt som er gitt ham ved å innta rollen som anonym rikssynser. Det er ikke daglig kost og neppe heller noe norsk presse vil gjøre utstrakt bruk av. Doremus er like aktiv i seriøse medier som i alle tenkelige sosiale medier.

Så vidt meg bekjent er det bare Journalisten, Dagbladet og Radikal Portal som trykker Doremus´ tekster. Andre medier sier nei. Det tapte tar derimot Doremus igjen på sosiale medier, der han hopper ukomplisert mellom rollene: Fra mediekritikeren som med fare for egen sosial status skriver anonymt og seriøst i seriøse medier, til fru Hjorts speiling i sosiale medier, omgitt av et jublende hoff. De aktører som går god for og legitimerer Doremus’ anonymitet, må også ta en del av ansvaret for å ha sluppet løs en allestedsnærværende og fiktiv rikssynser uten egentlig avsender. Med mindre de synes det er greit.

Fenomenet Doremus er også en slippery slope. Man kan si mye om Peder «Fjordman» Jensen, men noen elendig skribent er han ikke. Vrangforestillingene hans flettes inn i relativt leseverdig polemikk. Hvis vi skal følge logikken i enkeltes forsvar av anonymitet, er det altså ingenting prinsipielt i veien for at skribenter som skriver godt eller oppsiktsvekkende (og som forteller at de risikerer sosiale sanksjoner), kan formidle rasekrig under pseudonym, og at avisene publiserer dem i sensasjonell beruselse. Anonymitet kan begrunnes med ytringsfriheten, derunder påkjennelsen ved tung sosial kontroll. Hvorvidt man mener den sosiale kontrollen er rettmessig eller ikke, er ikke uten videre lett å definere eller begrunne prinsipielt, noe Fritt Ord har eksemplifisert ved å gi penger og priser til meningsbærere, riktignok ikke anonyme, som står svært langt fra det politiske korrekte.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden