Kultur

PEAK WOKE: Sosial samvittighet i snøfnuggenes tidsalder

Kanskje frykter vi mer enn noe annet den totale friheten i tidligere tiders kreative uttrykk.

Bilde: Edvard Munchs "Dagen derpå" (antakelig 1894) / Nasjonalmuseet [CC BY-NC 4.0]

Kreativiteten i kulturen kveles av kravene om etisk bevissthet og sosial ulastelighet.

Forrige uke var psykolog Ole Jacob Madsen gjest hos Studio 2. Han snakket om generasjon snøfnugg – 80- og 90-tallsbarna med curlingforeldre som strever sånn i sitt møte med verden fordi de etter sigende er oppfostret på idéen om at de er unike og uerstattelige i alle sammenhenger, og at enhver motstand derfor både er uhørt og uutholdelig.

Siden snøfnuggene, eller millennials som de også kalles, nå har blitt unge voksne med kjøpekraft, er de også de heteste konsumentene å tekkes for både media, underholdningsbransjen og kunstverdenen.

I The Guardian-teksten «Pop culture’s re-awokening: is this political shift a movement or a moment?» skriver Louis Wise om hvordan sosial samvittighet har blitt popartistens heiteste merkevare mot slutten av totusentallets tenår. Smykket med etisk bevissthet prøver artister innen ulike sjangre å tekkes snøfnuggenes sosiale samvittighetskval ved å sette fokus på marginaliserte grupper, det være seg kvinner, ikke-binære, eller etniske minoriteter.

Med andre ord: En ganske mainstream popglanset versjon av venstresidens sentrale dogmer – der rettferdighet kun finnes hvis man kan klandre noen for de marginalisertes lidelse.

Hva er det så som definerer trenden? spør Wise, og konkluderer med at de alle kaller seg «woke». Begrepet var opprinnelig en del av afroamerikanernes opprør mot den hvite majoriteten på 50-tallet, men har for alvor tatt av de siste årene, som en del av bølgen av rettferdighetsforkjempende snøfnuggs (SJWs) opprør mot fortiden – særlig kolonitiden i vestlig historie, og majoriteter – særlig menn, eller, jeg mener, hvite menn.

Hvite menn fra kolonitiden er dermed denne gruppens mest elskede hatobjekt, noe som kom til uttrykk i demonstrasjonene mot æresplaketter og statuer av viktige (hvite) menn på 1800-tallet da det raste som verst rundt Cecil Rhodes og hans like for et par år siden.

Målet synes å være en kunst som opprettholder angrepet på den mytiske hvite mannen.

I begrepet woke ligger det altså at man er etisk våken om sosiale skjevheter og usynlige maktstrukturer både i fortiden og i samtiden. I tillegg innebærer det en aktivistisk holdning til å endre skjevhetene, jo før, jo heller. Det har blant annet kommet til uttrykk gjennom forsøk på å fjerne bilder av nakne kvinner fra muséer i England og USA, eller sensurere linjer fra et dikt av Eugen Gomringer som er malt på en universitetsvegg i Tyskland.

Målet synes å være en kunst og samfunnskultur som ivaretar hensynet til de såkalt marginaliserte gruppene, og som opprettholder angrepet på den mytiske hvite mannen.

Årets wokeste øyeblikk

Her hjemme er det Aftenpostens kunstkritiker Danby Choi som har stått for 2018s wokeste øyeblikk. I anmeldelsen av Munch og Gauguin-utstillingen «Med lukkede øyne» i Aftenposten hevdet han at «en åpenbar fellesnevner» mellom Munch og Gauguin «er at de begge avbildet lettkledde jenter ned i 12-årsalderen». Videre anklaget han utstillingen for å forsvare et «utdatert kvinnesyn» og for å ikke gjøre nok for å problematisere «de vanskelige aspektene som ligger i både Munch og Gauguins motiver».

I tråd med de gjeldende krav for woke snøfnugg, ber Choi publikum om å ikke bare se kunsten, men også kunstneren. Kun dersom begge kan antas å være tilstrekkelig rene, fri fra last og synd (altså seksualitet), kan vi tillate oss å se Gauguins og Munchs malerier.

Choi kritiserer kurateringen av utstillingen og mener tilsynelatende at siden kunsten avslører et kvinne- og etnosyn som ikke passer inn i dagens woke-kultur, bør den ikke stilles ut. I stedet etterlyser han mer samtidige kunstnere, som antakelig kan lage kunst som har fokus ikke på det kreative, eller det evig menneskelige, som man ser hos Munch og Gauguin, men snarere det for øyeblikket etisk riktige og viktige slik det defineres av snøfnuggene.

Virkelighetsforstyrret

Chois tenkning er symptomatisk for en dypere virkelighetsforstyrrelse for denne generasjonen, der ingenting er virkelig eller objektivt.

Når Choi prøver å avsløre en ironi i Gauguins dobbeltrolle som både vill – i sin kritikk av de franske kolonimaktene – og sivilisert – i forhold til de tahitiske kvinnene han malte, minner det meg mest om da jeg selv ironiserte over Rudolf Nilsens «Storby-nat» i diktanalysen på videregående.

For i stedet for å interessere meg for hva denne gudstrøtte, industrielt forelskede (og kommunistisk tilsvorne) Nilsen beskrev av nattero i byens trygghet, insisterte jeg på at ethvert menneske måtte erkjenne at det eneste sanne og gode var stjernene på den evigsorte nattehimmelen. Stjernene speilet jo en større eksistens enn den Nilsen opplevde langs asfalterte fortau mens byen sov, og Nilsen måtte derfor ha vært ironisk i sin tidligmodernistiske hyllest til den industrielle storbyen. Jadda.

Akk, så forløsende det må være å kunne kritisere fortiden for å sakke akterut.

Legg til at jeg skrev særemne om hvorvidt Grieg var ironisk da han valgte en nasjonalromantisk stil i tonesettelsen av Ibsens utslitte nasjonalmotiver i Peer Gynt, og man ser at både jeg og min snøfnuggenerasjon var uforskammet historieløse i møte med nasjonallitteraturen. Så også snøfnuggenes møte med nasjonalkunsten, ser det ut som.

Forskjellen er likevel åpenbar, siden mine ironisk distanserte liksomanalyser havnet i søppelkassen hos en norsklektor, mens Chois havnet på trykk i Aftenposten. Choi er heller ikke alene om å dømme Munchmuseets utstilling nord og ned, eller snarere til den hvite vesten og ned. Også kritiker Susanne Grina Lange hevder her i Minerva at museet i for liten grad problematiserer kunstnernes kvinnesyn. Akk, så forløsende det må være å kunne kritisere fortiden for å sakke akterut, eller være «utdatert», som Choi skriver, og slik ta fokus bort fra tømmerstokker i egne øyne.

Denne fortolkningen har da også møtt motstand i andre medier. Dagbladets Inger Merete Hobbelstad løfter frem de logiske sprekkene i Chois anmeldelse – som at kunst er utdatert hvis den tilhører en annen tid, eller at den er irrelevant hvis den ikke passer med dagens etiske standarder for seksuell oppførsel eller sosial samvittighet.

Hobbelstad kritiserer også muséets kuratering, men snarere enn å ønske mer problematisering etterlyser Hobbelstad tillit til publikums evne til refleksjon og kritisk tenkning, uten å bli instruert, plakat for plakat, i hva kritikken skal gå ut på. Hun minner om at det er i møte med ambivalensen i det kreative uttrykket at kunsten kan få betydning.

Artikkelen fortsetter under lenken.

Burde kritisert Munchs og Gauguins seksualiserte kvinnesyn

Den farlige friheten

Kunsten har ingen egentlig oppgave. Den kan speile oss, lokke oss inn i en annen tid, eller inn i en annen verden – en verden som ofte er mindre regelstyrt og streng enn vår egen.

Gauguins og Munchs malerier står side om side og dreier seg om kvinnelighet, menneskelighet, livskraft og det skyggefulle, ubevisste. Uten sosial samvittighet på slep er det mulig å kjenne igjen noe av seg selv i kreftene som kjemper mot hverandre i bilder som Gauguins Noa Noa, eller Munchs Løsrivelse.

Så dødsens kjedelig.

For som Jason Farago skriver i Gauguin: It’s Not just Genius vs. Monster i The New York Times: Kanskje frykter generasjonen vår ikke bare tidligere kunstneres mørke sider og dysfunksjonelle karaktertrekk. Kanskje frykter vi mer enn noe annet den totale friheten i tidligere tiders kreative uttrykk. Å velge sitt eget liv, på tvers av sosiale normer og global samvittighet, er en frihet ingen av oss lenger kan drømme om.

Forbi likningen vi setter opp med de tidligere kunstnernes forkastelighet på den ene siden, og fortreffelighet på den andre, fantes nemlig en kreativitet som i dagens samfunn synes å kveles av kravene om etisk bevissthet og sosial ulastelighet.

Choi, Lange og andre snøfnugg rundt omkring er kanskje woke. Peak woke, til og med.

Men så dødsens kjedelig det er.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden