Kommentar

Penga finnes ikke lenger

Vi som fokuserer på nettopp sykelønn, gjør det ikke fordi vi ønsker å velge det verste kuttet, men fordi sykelønnen på de fleste måter er det minst smertefulle kuttet vi kan gjøre som har betydelig budsjettvirkning, skriver Nils August Andresen.

Bilde: Hans Kristian Thorbjørnsen

Vi må snakke om sykelønn. Igjen. Erna Solberg også.

Norge er et land der det viktigste politiske slagordet for alle partier har vært: «Penga finnes!»

Det har gjort statsbudsjettene til en kamp om hvem som skal få mer, og hvem som skal få enda mer.

Den tiden er forbi: Før landsmøtet gikk Erna Solberg ut og antydet at pengene til å nå det ganske beskjedne toprosentmålet for forsvaret – i en med sterkere sikkerhetspolitiske spenninger enn på lenge – ikke finnes: De er alt brukt opp på samferdsel og helse.

I en ikke helt urelatert utvikling avdekket Minerva forrige uke at det under overflaten er uro om sykelønnen både i Høyre og i Fremskrittspartiet. Høyres finanspolitiske talsmann, Henrik Asheim, sier til Minerva at vi «i veldig mange år har snakket om at vi på et tidspunkt blir nødt til å gjøre tøffere prioriteringer». Det tidspunktet «nærmer seg med stormskritt», mener han.

Stormen kommer

Egentlig er det ganske oppsiktsvekkende at stormskrittene ikke uroer flere enn Asheim. Hovedalternativet i regjeringens egen perspektivmelding fra i fjor peker på at inndekningsbehovet i offentlige finanser i 2060, er 5,3 prosent av BNP, dersom vi fortsetter på vår nåværende kurs. Det utgjør rundt 150 milliarder kroner.

Men unnskyldninger løser ingen problemer: Det betyr bare at behovet for kutt senere er blitt større og mer presserende.

At tidspunktet for handling nå nærmer seg med stormskritt, bør ikke komme som noen overraskelse på noen. Allerede Stoltenberg-regjeringens perspektivmelding fra 2009 viste det vi også da allerede visste: Den norske velferdsstaten har et langsiktig finansieringsproblem. Hovedårsaken er eldrebølgen: Det blir færre i arbeid og flere pensjonister. Basert på fremskrivningene der ville vi manglet 3,25 prosent av BNP for å få offentlige finanser i hop i 2060.

Stoltenbergs perspektivmelding pekte også på at vi hadde et handlingsrom frem mot 2020 – da begynner nemlig eldrebølgen å innhente oss. Ulempen var selvsagt at dersom dette handlingsrommet ble brukt til økte utgifter, ville behovet for fremtidige kutt bli enda større. I disse årene frem mot 2020 var det derfor om å gjøre å holde igjen på pengebruken. Fire tidligere statsministere – Nordli, Willoch, Jagland og Bondevik – gikk ut før valget høsten 2009 med akkurat dette budskapet.

Som den skarpe leser vil forstå, er handlingsrommet selvsagt likevel blitt brukt nettopp til økte utgifter, og behovet for fremtidige kutt er følgelig blitt større. Og på dette området har det dessverre ikke hjulpet mye å få Høyre i regjering. Stormen er her snart, og vi er ikke spesielt godt forberedt.

Unnskyldninger og optimisme

Man kan selvsagt unnskylde seg med oljeprisfall. Man kan unnskylde seg med flyktningbølgen. Men unnskyldninger løser ingen problemer: Det betyr bare at behovet for kutt senere er blitt større og mer presserende.

Man kan være optimist, og tro at det helst vil gå godt. For en politisk klasse som knapt har opplevd statsfinansielle problemer, er det en nærliggende holdning. Man kan håpe at vi produktivitetsveksten vokser, at oljefondet overpresterer og at folket blir friskere.

Alle som har alternative og mindre smertefulle kutt i timilliardersklassen, kan rekke opp hånden.

Men det er klokere ikke å være så optimistisk. Det vil komme nye problemer som må løses. Mange av dem kan være dyre. Vi har en klimakrise vi skal finne ut av. Det vil koste milliarder, og på toppen av det hele vil suksess innebære at verdien av olje- og gassressursene våre reduseres betydelig. Vi kan lykkes dårligere med langsiktig integrering enn perspektivmeldingene forutsetter. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er allerede mer utrygg enn for få år siden.

Hvorfor sykelønn?

Det viktigste vi kan gjøre for å bedre situasjonen, er å øke tilbudet av arbeidskraft, redusere andelen av befolkningen som er avhengige av stønader – og redusere utbetalingene. Dette er nemlig de postene der det er uten sammenligning flest milliarder å hente.

En vanlig respons både i Høyre og andre steder, er likevel: Hvorfor sykelønnen? Hvorfor vil du deg selv så vondt at du tar opp akkurat det spørsmålet? Kan du ikke finne et annet kutt? Kan vi ikke kutte i overgangsstønaden? Barnetillegget til uføretrygden? Aktivitetskrav for sosialhjelp? Kan vi ikke finne et kutt som ikke rammer så mange velgere?

Svaret er ganske enkelt: Nei, vi kan ikke finne noen andre kutt som på en like god måte som sykelønnen bidrar til å løse problemet. Årsaken er selvsagt nettopp at sykelønnskutt «rammer» så mange velgere. Noen hundre millioner spart på sosialhjelp eller overgangsstønad gjør lite for å løse det finansielle problemet. Ikke er det sikkert at det øker arbeidstilbudet all verden heller, for de som mottar disse ytelsene, er ikke alltid i en posisjon til å svare på kutt med vesentlig mer arbeid.

En sykelønnsordning som gir litt bedre incentiver både til arbeidstagere og arbeidsgivere, sparer staten for direkte utgifter, og gjennom å øke arbeidstilbudet bidrar det også til økt verdiskaping. Fordi langt sykefravær bidrar til høyere avgang til varig uførhet, kan en reduksjon i sykelønnen også bidra til lavere utgifter til uføretrygd – og dermed også til høyere inntekter og bedre liv for dem som i stedet blir værende i arbeid.

Vi som fokuserer på nettopp sykelønn, gjør det ikke fordi vi ønsker å velge det verste kuttet, men fordi sykelønnen på de fleste måter er det minst smertefulle kuttet vi kan gjøre som har betydelig budsjettvirkning. Og årsaken er nettopp at det er fordelt på de fleste av oss, snarere enn å rette seg inn mot allerede marginaliserte grupper.

I 2018 er det bevilget 42,6 milliarder kroner til sykepenger og 86,3 milliarder kroner til uføretrygd. Fornuftige kutt med dynamiske effekter bør i hvert fall kunne gi ti milliarder kroner i innsparinger. Det er ikke nok, selvsagt. Vi må gjøre andre kutt også, og noen skatter må kanskje opp. Vi begynner med sykelønnen fordi det er lettest. Alle som har alternative og mindre smertefulle kutt i timilliardersklassen, kan rekke opp hånden. Så kan vi iverksette dem også – i tillegg, ikke i stedet for.

Realistiske løsninger

En viktig grunn, utover frykten for velgerne, til at det likevel skjer lite på dette feltet, er at det mangler realistiske forslag til hvordan en innstramming i sykelønnsordning skal skje. Både Civita og Oslo Høyre har tidligere foreslått 70 prosent kompensasjonsgrad. Dag og Tids journalist Jon Hustad foreslo i sin bok Farvel Norge – velferdsstatens fremtidige kollaps 60 prosent kompensasjonsgrad.

Så store kutt vil unektelig ha betydelige sosiale konsekvenser, og det er til liten trøst for dem som rammes, at arbeidsløshetstrygden – som alle aksepterer – ligger et sted mellom dette. Norske velgere, som ennå er helt i begynnelsen av å omstille seg til at Annerledeslandet ikke lenger er hva det var, vil neppe akseptere noe slikt.

Fra tid til annen kommer forslag om karensdag – senest fra Agder Høyre. Slike forslag appellerer gjerne til borgerlige velgere som vil straffe unnsluntrere og bakfulle latsabber som ikke kommer seg opp om morgenen. Men forslaget er fullstendig uegnet til å gjøre noe med den faktiske utfordringen, som er langtidsfraværet.

Vi trenger derfor realistiske løsninger som kan få en grad av tverrpolitiske støtte. En mulig modell ville for eksempel være at staten betaler 80 prosent av lønnen i sykdomsperioden og arbeidsgiver 10 prosent, mens arbeidstagers egenandel er 10 prosent. Det finnes andre modeller, hvor man i noen grad kan skjerme dem med lavest lønninger, eller senke taket for maksimal utbetaling.

Erna må gå foran

Men skal dette skje, må noen jobbe med det. Da kommer vi til et punkt hvor regjeringen og Erna Solberg selv må gå foran, snarere enn å outsource prøveballonger til finanspolitisk talsmann på Stortinget. Et sted å starte er med et utvalg med et egnet mandat, og politikere som forplikter seg til å følge opp.

Erna Solberg kan, på mange måter forståelig, skylde på finanskrise, eurokrise, borgerlig kaos, valgtaktiske hensyn og mye annet. Events, dear boy, events. I den daglige politikken er det lett å miste langsiktige utfordringer av syne. Det kom aldri noe godt tidspunkt for å ta opp sykelønnen.

Men det kommer ikke til å bli færre events fremover. Det kommer ikke noe optimalt tidspunkt for å starte diskusjonen om sykelønn. Det er alltid en kjedelig samtale å starte med velgerne.

Men Erna Solberg har selv sagt at hun vil være en «dønn kjedelig politiker». I så fall har hun en unik mulighet til å skinne i tiden fremover.

Det blir i hvert fall enda kjedeligere om vi ikke gjør noe: Penga finnes ikke lenger.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden