Politikk

Penger forandrer moralen

Penger forandrer vårt syn på rettferdighet, veldedighet og oppofrelse, mener Michael Sandel. Vi har stilltiende godtatt markedsfundamentalismen.

Penger forandrer vårt syn på rettferdighet, veldedighet og oppofrelse, mener Michael Sandel. Vi har stilltiende godtatt markedsfundamentalismen. 

What Money Can’t Buy – The Moral Limits of Markets
Michael J. Sandel
Farrar, Straus & Giroux (2012) 

Hva skjedde i en israelsk barnehage da den innførte en avgift for forsinket henting av barn? Sene hentinger økte.

Sveits ville begrave radioaktivt avfall i en egnet dal, og lokalbefolkningen på stedet var i utgangspunktet villige til å akseptere ordningen. Da det ble foreslått økonomisk kompensasjon til de pårørende falt derimot andelen som godtok avfallet betraktelig.

Hvorfor?

Fordi penger endrer vår vurdering av sosiale relasjoner og hvordan vi samhandler. De israelske foreldrene kunne kjøpe seg fri fra dårlig samvittighet når det ble innført straffeavgift. Sveitserne viste ikke samme vilje til oppofrelse når de følte seg ”kjøpt” av staten. I visse situasjoner undergraver pengene våre dypeste moralske antagelser om rettferdighet, tjeneste, veldedighet og oppofrelse.

Les: Gud eller Mammon?

I sin siste bok diskuterer den politiske Harvard-filosofen Michael J. Sandel disse og en myriade andre eksempler på kollisjon mellom marked og moral. Finnes det samfunnsområder som burde skjermes fra markedet? Spørsmålet er mer aktuelt enn noensinne, mener han, i dag under ”markedstriumfalismen” (market triumphalism) hvor pengenes mål er påføres nesten alle sosiale relasjoner.

”Vi” (vesten, USA) er, i følge Sandel, i ferd med å gå fra å være et samfunn med en markedsøkonomi til å bli et ”markedssamfunn”. Goder og tjenester som tidligere var allmenne, statsregulerte, gitt ved veldedighet, utvekslet som vennetjeneste, eller simpelthen ikke byttet i det hele tatt, er i stadig større grad til salgs. Alt fra omsorg, rådgivning, romantikk, familieplanlegging, fritid og underholdning, til politisk innflytelse og kunnskapsformidling må nå erverves økonomisk – og det ser bare ut til å bli verre.

Utviklingen har ikke vært drevet av kapitalistiske entreprenører alene, selv om disse naturligvis leder an i praksis. Det er for Sandel også snakk om en teoretisk dreining, anført av ledende økonomer, filosofer og jurister, slik som Richard Posner, Gary S. Becker og den såkalte Chicago-skolen for øvrig. Slike skikkelser, og økonomifaget generelt, har omdefinert hva som faller innenfor markedets logikk:

I visse situasjoner undergraver pengene våre dypeste moralske antagelser om rettferdighet, tjeneste, veldedighet og oppofrelse.

”In the past, economists dealt with avowedly economic topics – inflation and unemployment, savings and investment, interest rates and foreign trade. (…) Recently, however, many economists have set themselves a more ambitious project. What economics offers, they argue, is not merely a set of insights about the production and consumption of material goods but also a science of human behavior.” (s. 48)

Når uttrykk som ”dating-markedet” og ”sosial kapital” har blitt allemannseie er dette ikke bare et spørsmål om å håndtere catchy metaforer, men også uttrykk for aksept for økonomiens modell på nye forhold. Vi har stilltiende godtatt ”markedstriumfalismen”.

Sokrates i Amerika
Liksom i hans forelesninger benytter Sandel seg av sin særegne form for sokratisk didaktikk. Han inviterer til selvstendig tenkning og oppmuntrer uavbrutt til nye spørsmål; ikke for å sette fast ”motstanderen” i selvpåførte motsigelser, men for å vise hvor avansert moral lytter og leser selv besitter, ofte uten å ha resonert nevneverdig over spørsmålene på forhånd. Det er denne iboende og folkelige moralen som burde få mer spillerom og politisk innflytelse i følge ham: ”The problem with our politics is not too much moral argument but too little” (s. 13).

I hans enormt populære forelesninger sees hans metodikk ved mikrofonsending rundt i auditoriet og direkte henvendelse til studenter med jordnære eksempler (hele hans Justice-rekke er gjort tilgjengelig av Harvard). Her gis få definisjoner og utlegninger av filosofiske slutninger. Hans filosofi retter seg heller mot resonnement og diskusjon enn mot argument og konklusjon.

I bokform tar stilen hans form av en mengde løse eksempler som oppmuntrer til ettertanke – muligens litt for mange; før et godt stykke ut fremstår What Money Can’t Buy  som en anekdotisk gjennomgang av det verste amerikansk kapitalisme har å by på. For den som leter etter flere argumenter for at ”amerikanere er gærne”, gir boken lett tilgjengelig dokumentasjon.

Eksempler om betalte køståere for lobbyister ved kongressen (for eksempel av LineStanding.com), selgere av ferdigskrevne bryllupstaler, skjulte reklamefilmer solgt som undervisningsmateriell til bruk i barneskoler, eller sponsoravtaler om at bestemte sportsarenaer må annonsere et home run som et ”Pepsi home run”, pluss-pluss, holder lenge de filosofiske refleksjonene i skyggen. Men etter hvert ser man lykten alle nattsvermerne svirrer omkring litt klarere: Han er ikke interessert i å finne årsaken til kommersialiseringen, men hvordan motstand mot denne kan begrunnes.

To innvendinger mot markedet
Sandel mener å finne to typer innvendinger mot markedet: (1) en ”fairness objection” som peker på ulikheten eller ufriheten som ligger til grunn for markedsvalg, og (2) en ”corruption objection” som peker på de moralske holdningene markedet undergraver.

Vi har stilltiende godtatt ”markedstriumfalismen”.

De to innvendingene opptrer ofte samtidig. Prostitusjon blir, for eksempel, gjerne kritisert med utgangspunkt i begge antagelser: (1) prostituerte har valgt sitt yrke ut fra desperasjon og (2) de nedverdiger seg selv gjennom sitt yrke.

Det er dog spesielt den andre innvendingen som opptar Sandel, den som hevder at penger i seg selv endrer karakteren ved en vare eller tjeneste:

”Putting a price on the good things in life can corrupt them. That’s because markets don’t only allocate goods; they express and promote certain attitudes toward the goods being exchanged” (s. 9).

Om vi betaler barn for å lese bøker kan det hende de leser mer, men det kan også medføre at de aldri utvikler respekt for kunnskapens egenverdi. Å benytte leiesoldater ved krig kan sørge for en kompetent forsvarsstyrke, men også undergrave idealene ved statsborgerskapet. I begge tilfeller er det en fare for at kortsiktig nytte på langsikt undergraver moralske verdier.

Der den første innvendingen argumenterer delvis på markedets egne premisser om effektivitet er den andre innvendingen iboende folkelig. Den springer ikke ut fra grundig filosofisk analyse, men er tuftet på følelsesmessige reaksjoner: Vi ønsker ikke å selge vårt vennskap fordi vi mener ekte vennskap ikke kan kjøpes, ikke fordi vi gjør oss betraktninger om den allmenne velferd. Å la lukrative skoleplasser eller arbeidsplasser selge til høystbydende strider mot våre forestillinger om fortjeneste, ikke avveininger om effektivitet.

For Sandel er det ikke disse følelsesmessige motforestillinger mot å la penger styre en del samfunnsområder som trenger begrunnelse. Det er heller de som ønsker å la markedet råde som må argumentere sin sak. Det er ”markedstriumfalistene” som har bevisbyrden, et ansvar de ikke ser ut til å lide nevneverdig under i dag.

Problem uten løsning?
Selv om han ikke skriver det uttrykkelig, later det til at Sandel oppfatter markedslogikken som en irreversibel prosess. Fra det øyeblikk et nytt gode eller en ny tjeneste blir gjenstand for salg er det nesten umulig å henvise den vekk fra markedet igjen. Når noe først er til salgs er det liten interesse for å vende tilbake til alternative allokeringsformer, slik som kø, veldedighet, lotteri, eller statlig tildeling.

Markedet kjenner heller ikke selv noen grense. Om det er penger å tjene på en vare eller tjeneste kommer den til å bli solgt. Det er derimot uklart i hvilken grad løsningen ligger i sterkere regulering av visse bytterelasjoner.

For den som leter etter flere argumenter for at ”amerikanere er gærne”, gir boken lett tilgjengelig dokumentasjon.

For flere av temaene boken tar opp er det ikke helt tydelig hva Sandel selv vil. For eksempel nevner han hvordan noen veldedige organisasjoner betaler rusavhengige kvinner for å gjennomgå sterilisering og har tiltrukket seg stor pengestøtte på grunn av ”gode” resultater. Ønsker Sandel derfor et forbud mot betalt sterilisering eller større refleksjon omkring reproduktive rettigheter?

”Triumfalisten” Gary S. Becker har foreslått å tillate salg av statsborgerskap til betalingsdyktige utlendinger, og Richard Posner ønsker seg et fritt adopsjonsmarked hvor prisen på barn reguleres av tilbud og etterspørsel. Om Sandel nevner dette som ”markedssamfunnets” skrekkeksempler til ettertanke eller om han maner til kamp mot en forestående utfordring er ikke sikkert. (De to mulighetene er riktignok ikke gjensidig utelukkende.)

Det er i seg selv fullt respektabelt å oppmuntre til betraktning og diskusjon uten å presentere alternativer, men man sitter følgelig igjen med spørsmål: Er det regulering eller allmenn bevisstgjøring som er løsningen?

Under utvikling
Som sosialfilosofisk arbeid gir What Money Can’t Buy uansett en ærlig og befriende påstand om at såkalt folkelig moral må tas på alvor. Markedet springer ut fra frie individers samhandling og det er herfra (nedenfra) det må vinne sin legitimitet. Effektivitet alene er ikke, slik ”markedstriumfalistene” mener, et fullverdig argument.

Det er ”markedstriumfalistene” som har bevisbyrden, et ansvar de ikke ser ut til å lide nevneverdig under i dag.

Det er mulig dette alene utgjør et mer enn godt nok bidrag. For denne leseren hadde det dog vært ønskelig om Sandel gikk litt dypere inn i spørsmålet om hva våre motforestillinger springer ut fra hvilket ville gjøre løsningene på konkrete problemer mer synlige. De to innvendingene han presenterer virker nemlig å være svært ulike, uten at Sandel vier denne forskjellen nevneverdig plass. Hans ”fairness objection” er et rent spørsmål om markedets effektivitet og dets alternativer mens ”corruption objection” egentlig er et spørsmål om penger som sådan – altså det at noe gis en økonomisk pris i det hele tatt. Det ene er et situasjonsbestemt problem, det andre et essensielt. Utfordringene og løsningene er vel dermed også forskjellige?

Men ytterligere utgreining ville kanskje stride mot Sandels fremgangsmåte. Det later uansett ikke til å være et resultat av hastverk eller lite gjennomtanke, snarere et ønske om å bevare en muntlig form. For en filosof som mest av alt ønsker seg allmenndannelse og som har anerkjent betydningen av den ”folkelige” moral, er det kanskje viktigere å oppmuntre enn å oppklare.

Fra forsiden