Kommentar

Penisprinsipper

En kjent omskåret mann sa en gang: Et tre kjennes på frukten. Hvis frukten av dette prinsippet er at organisert norsk-jødisk liv forsvinner, er det prinsippet, eller anvendelsen av det, det er noe galt med, skriver Nils August Andresen.

Photo: Grzegorz Wysocki, CC BY 3.0

Prinsippene som taler for forbud mot omskjæring av gutter, tåler ikke møtet med virkeligheten.

I går vedtok Fremskrittspartiets landsmøte å gå inn for å forby omskjæring av gutter. «For vår del er dette et prinsipielt vedtak som ikke retter seg direkte mot jødene på noen som helst måte», sa Siv Jensen til Aftenposten.

Diskusjonen om forbud mot omskjæring av gutter er altså tilbake med full tyngde. Hvis noen skulle mistenke at dette er et utslag av Frps skepsis mot muslimske praksiser – hvor omskjæring av gutter også er vanlig – er det nok å se på innstillingen fra SVs landsstyret til nytt partiprogram for halvannen måned siden, som også gikk for å forby dette. Partisekretær og førstekandidat for Oslo SV, Kari Elisabeth Kaski, sa til Klassekampen at hun «mener dette er noe den enkelte må bestemme for seg selv. Det er mitt prinsipielle standpunkt.» Forslaget ble stoppet etter innsats fra blant annet Snorre Valen. Samtidig skrev sykepleier og jordmor Camilla Olsen en kronikk i Aftenposten, hvor hun var «forbanna» over at rituell omskjæring er tillatt. Hun henviser der blant annet til at «omskjæring uten medisinsk indikasjon hos et menneske uten mulighet for å samtykke er brudd på medisinsk-etiske prinsipper».

Det er altså i tiden, dette. Nye medisinsk-etiske prinsipper anvendes med full tyngde mot denne praksisen, på tvers av det politiske spekteret. Det gir lite mening å se dette først og fremst som et utslag av antisemittisme eller muslimhat.

Likevel vil jeg prøve å invitere leseren til å se dette med andre øyne. Hva har dette å si for den jødiske minoriteten i Norge? – man kunne skrevet tilsvarende om den muslimske minoriteten, men siden de fleste er enige om at omskjæring er enda mer sentralt for jøder enn for muslimer, og siden jeg kjenner den jødiske konteksten bedre, tar jeg utgangspunkt i den. Hvordan ser prinsippene som begrunner et forbud ut sett fra et annet perspektiv? Hva forteller det oss om måten vi tenker om prinsipper på?

Paulus bruker ofte rett og slett termen «uomskårne» («ἀκροβυστία») om ikke-jøder.

Omskjæringsritualet – brit milah – har i flere tusen år vært et av de definerende ritualer i jødedommen. Blant mer religiøse jøder forstås det som en sentral, religiøs plikt: Den som befester pakten med Abrahamas gud. Men det er en viktig komponent i den jødiske identiteten, også for mer sekulære jøder.

Paulus bruker ofte rett og slett termen «uomskårne» («ἀκροβυστία») om ikke-jøder. Paulus ble apostel for de uomskårne, og de fleste kjenner hovedtrekkene i Europas forhold til kontinentets jøder etter den tid. Fra romertiden og frem til i dag har det vært preget av stadige forfølgelser, fordrivelser, masskarer, pogromer. Alle vet hva endestoppet ble for europeisk antisemittisme: Utryddelsen av halvparten av kontinentets jøder. Også Norge hadde sin del: Vår grunnlovs arvesynd var jødeparagrafen. Men akkurat dette kom ingen på: Å forby omskjæring.

Les også intervju med Asher Ohana: – Omskjæring setter et avtrykk av det jødiske på barna våre.

Det er på denne bakgrunnen det er mulig å forstå forstander i Det mosaiske trossamfund, som etter Fremskrittspartiets vedtak tvitret: «Jeg oppfordrer alle som ønsker at det fortsatt skal være organisert jødisk liv i Norge om å stemme på et annet parti enn FrP til høsten.» Det kan høres ut som hyperbole, men det norsk-jødiske miljøet er lite og sårbart – mindre enn et par tusen sjeler. Det trues både av åpen antisemittisme og full assimilasjon. Hvis brit milah skulle bli forbudt, er mulighetene for emigrasjon til byer med større jødiske miljøer mange for dem som opplever det som betydningsfullt å ha et slikt tilbud i sitt eget land – København, London, Paris, Tel Aviv eller New York. Og både de som blir igjen og Det mosaiske trossamfund mister ikke bare viktige ildsjeler for miljøet, men også et sentralt og definerende rituale. Da skal det ikke mye til før det ikke er noe organisert jødisk liv igjen.

For noen er dette ikke noen stor omkostning. Et synspunkt som ofte dukker opp i debatten, er at vi ikke kan tilpasse våre medisinske prinsipper sær-religiøse behov, og at jødene i så fall kan skylde seg selv: De er velkomne, og ingen tvinger dem til å reise, men omskjæring vil vi altså ikke tillate.

Kirurgisk presisjon

Det bringer oss over på prinsippene.

Det er ulike måter å forholde seg til prinsipper på. Mitt utgangspunkt er at hvis et prinsipp gir dårlige resultater, er det normalt noe i veien med prinsippet, eller med måten vi har anvendt eller vektet det på. Et prinsipp må anvendes i kontekst, for det er i konteksten utslagene kommer.

Søker man på «inngrep uten medisinsk indikasjon» på Google, får man 155 treff. Av disse er det kun åtte treff som ikke eksplisitt handler om omskjæring.

Jeg forstår prinsippet bak motstanden mot omskjæring. Og det er ingen tvil om at ritualet virker fremmed og ubehagelig for mange. Hva er så prinsippet som ligger til grunn for motstanden mot rituell omskjæring? Det heter, som i Camilla Olsens kronikk, at det ikke skal foretas «kirurgiske inngrep uten medisinsk indikasjon» uten samtykke. Det forutsettes da øyensynlig, uten nærmere forklaring, at foreldrene her ikke kan samtykke på vegne av barnet. Det samme prinsippet, «kirurgiske inngrep uten medisinsk indikasjon», gjenfinnes i en artikkel i Dagens Medisin av tidligere fylkeslege i Buskerud, Håkon Toft, som argumenterer mot omskjæring.

Det er ikke et uforståelig prinsipp. Pasientautonomi er viktig i helsevesenet. Og vi ønsker normalt at kirurgiske inngrep skal gjøres for å løse et medisinsk problem. Men er det ellers et sentralt prinsipp i norsk medisinsk etikk? Det er vanskelig å se at det er det.

Søker man på «inngrep uten medisinsk indikasjon» på Google, får man 155 treff. Av disse er det kun åtte treff som ikke eksplisitt handler om omskjæring. Av dem er ett fra Stortingets spørretime, og handler om alternativ behandling av barn uten medisinsk indikasjon – som vi i hovedsak tillater. Et annet handler om syketrygdens historie, og at man var restriktive med å la staten betale for slike inngrep. To treff er fra Norsk Medisinsstudentforening – men begge har sitt utgangspunkt nettopp i debatten om omskjæring, selv om ordet ikke nevnes. To treff handler om et særlig behov for informasjon ved slike inngrep, mens og ett er en diskusjon på kommentarfeltdiskusjon på Kvinneguiden om falske jomfruhinner. Det siste treffet leder ingen steder.

Til et sentralt og rotfestet medisinsk prinsipp å være, er det ganske tynt. Prinsippet kan selvsagt likevel være godt. Da er spørsmålet: Følger vi dette prinsippet med kirurgisk presisjon i alle andre sammenhenger? Svaret er: Nei, det gjør vi ikke. Norsk barnelegeforening skriver for eksempel følgende om fødselsmerker (hemangiomer): «Kirurgi er dessuten aktuelt ved kosmetisk skjemmende restforandringer som gjenværende overflødig hud.» Dette til tross for at det også skrives at det er «høy risiko for blødning».

De andres begrunnelser

Hvorfor anvender vi så ikke prinsippet her? Jeg tror grunnen er ganske enkel: De fleste av oss forstår hvilket hensyn foreldrene vil ivareta: De ønsker det beste for sine barn, og vil skåne dem for «kosmetisk skjemmende» flekker. Vi stoler på at foreldrene er best skikket til å ta dette valget på barnas vegne, og vi respekterer foreldreretten til å ta slike avgjørelser. Jødenes begrunnelser, derimot, er det mange av oss som ikke forstår – og mange har en instinktiv motvilje mot religiøse begrunnelser (skjønt begrunnelsen for mange jøders vedkommende snarere handler om identitet enn om tro).

Dette kommer ganske klart til uttrykk i den ovennevnte artikkelen av Håkon Toft, som skriver: «Siden jeg ikke tror på noen gud, eller for den saks skyld noen «åndelig sfære», tror jeg heller ikke noe folk er utvalgt av Gud. De må gjerne få tro det selv, og absolutt få innrette sine liv slik de ønsker i den forbindelse, men jeg synes altså grensen går ved irreversible kirurgiske inngrep uten medisinsk indikasjon på små barn.»

Jeg tror aldri jeg har sett en norsk jøde argumentere for at omskjæring skal være lov ved å hevde at jøder er Guds utvalgte folk. Det er også verdt å huske at denne forestillingen har vært brukt som en anklage av antisemitter i uminnelige tider. Jeg mistenker ikke Toft for å spille bevisst på dette; snarere er det snakk om et lite bevisst forhold både til jøder og til hvordan vi tenker om deres begrunnelsene for brit milah.

For all del: Omskjæring er en omstridt praksis. Mitt forsvar for å tillate det tar ikke utgangspunkt i at det jeg nødvendigvis mener det er et godt valg. Men det må settes i kontekst. Det en medisinsk debatt om omskjæring. Status på den debatten er at mange leger i Norge er kritiske, mens for eksempel American Academy of Pediatrics konkluderer med at «after a comprehensive review of the scientific evidence, the American Academy of Pediatrics found the health benefits of newborn male circumcision outweigh the risks, but the benefits are not great enough to recommend universal newborn circumcision».

Det er altså faglig uenighet om hvorvidt praksisen er fordelaktig. Å forby en praksis som er regnet som gunstig av verdens kanskje ledende barnemedisinske forening, og som oppleves som sentralt av dem som gjør det, er imidlertid et hopp.

Det som ganske trygt kan fastslås, er at omskjæring ikke har vært til hinder for at jødiske menn har klart seg godt i alle samfunn der de har hatt anledning til å utfolde seg.

I debatter om dette i sosiale medier, der alle er sin egen Google-ekspert, leter folk seg gjerne frem til kilder som støtter opp om deres allerede inntatte standpunkt. I denne runden har jeg sett flere lenker til en studie av Dan Bollinger, en amerikansk anti-omskjæringsaktivist, som hevder at mer enn hundre nyfødte dør i USA hvert år som følge av omskjæring. Metodologien i studien er meget tvilsom: Den baserer seg på at det dør flere nyfødte gutter enn jenter, og tilskriver forskjellen omskjæring. Problemet er at det dør flere gutter enn jenter også i fravær av omskjæring. Det gjør studien ganske verdiløs. Og: Selv om studien skulle hatt en god metodologi, kan det være verdt å huske at det for norske forhold ville innebære ett ekstra dødsfall hvert femte år, hvilket ville utgjøre omtrent en promille av alle spedbarnsdødsfall. Men studien viser altså ikke dette heller.

Det som ganske trygt kan fastslås, er at omskjæring ikke har vært til hinder for at jødiske menn har klart seg godt i alle samfunn der de har hatt anledning til å utfolde seg. Dette har betydning for hvordan vi vekter ulike prinsipper – for eksempel «kirurgisk inngrep uten medisinsk indikasjon» mot «foreldreretten» og «religionsfriheten». Hvis vi plasserer rituell omskjæring i konteksten av alt som kan gå galt – og jevnlig går galt – i oppdragelsen av et barn, er det ganske klart at det er for en bagatell å regne.

Også om omskjæring skulle være en uheldig praksis, er skadepotensialet på et nivå som vi i mange andre sammenhenger ikke ville tenke på å begrunne forbud med i vårt samfunn. For å gi et eksempel, selv om mange nok vil oppleve det som søkt: Det er godt dokumentert at særlig små barn som opplever skilsmisse, opplever negative virkninger. Blant annet øker det risikoen for alvorlig kriminell adferd. Likevel ville vi ikke drømme om å forby skilsmisse – i dag. Men tidligere var adgangen til skilsmisse strengt begrenset, og blant de få som er kritiske til hvor lett det er å skille seg i dag, er hensynet til barnet sentralt. Men andre hensyn veier for oss helt selvsagt tyngre. Fordi vi forstår begrunnelsen. Hvor sentralt omskjæring mange jøder opplever at omskjæring er for identitet, derimot, det forstår vi ikke. Vi ser ikke at det som for oss bare er et uforståelig, og ubehagelig, kirurgisk inngrep, for de fleste omskårne selv har en annen funksjon – som også kan ha positive konsekvenser, i form av en trygg identitet og opplevelse av tilhørighet.

Et tre kjennes på frukten

Det er bra å holde seg med prinsipper. Men når de anvendes ukritisk, dukker det opp en rekke problemer. Det er ikke alltid i har klart for oss hvorfor vi holder oss med akkurat disse prinsippene, hvordan de er avgrenset, når vi anvender dem, hvilke andre prinsipper de kommer i konflikt med, hvordan de skal vektes eller – kanskje viktigst – hva slags konsekvenser de får.

Hvis frukten av dette prinsippet er at organisert norsk-jødisk liv forsvinner, er det prinsippet, eller anvendelsen av det, det er noe galt med.

Problemet er todelt: For det første tilpasses prinsippene vår egen praksis. Når det er snakk om handlinger som kan være til skade for barn, som vi selv bedømmer som noe som selvsagt må være tillatt, vil vi aldri engang vurdere om forbud er veien å gå. Da lager vi rett og slett ingen prinsipper som er relevante for slike tilfeller. Og om et prinsipp vi skulle holde oss med, likevel skulle tilsi at vi sluttet å gjøre noe vi gjør – som å operere føflekker – ser vi ganske enkelt bort fra det, eller definerer oss rundt det.

For det andre er det lett å være blind for hva som er konsekvensene for mennesker som har et annet utgangspunkt. Hvis vi ikke veier prinsippet om «kirurgisk inngrep uten medisinsk indikasjon» opp mot verdien av identitetsdannelse, tilhørighet, foreldreretten og religionsfrihet, slik det oppleves av dem som rammes, innebærer ikke noen egentlig prinsipiell tilnærming, med mindre man mener at akkurat dette prinsippet er hele samfunnets grunnprinsipp.

En kjent omskåret mann sa en gang: Et tre kjennes på frukten. Hvis frukten av dette prinsippet er at organisert norsk-jødisk liv forsvinner, er det prinsippet, eller anvendelsen av det, det er noe galt med.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden