Forsiden

Placebo er ikke Motgift

Hvitvasking er en dårlig strategi for å renvaske islam. Derfor klarer venstreintellektuelle ikke å motvirke høyreekstremisme.

Hvitvasking er en dårlig strategi for å renvaske islam. Derfor klarer venstreintellektuelle ikke å motvirke høyreekstremisme.

Sigve Indregard (red)
Motgift. Akademisk respons på den nye høyreekstremismen

Flamme forlag (2012)

Sokrates postulerte i sin tid en løsning på det ondes problem: Kunnskap. Den som vet det gode, gjør det gode, mente han. Kunnskap som veien ut av ondskap står i motsetning til det konservative synet på mennesket – der er det menneskets laster som driver det til ondskap, ikke mangelen på kunnskap. Men kanskje er det en slik forståelse som har inspirert Manifest forlag og Flamme forlag til å gå sammen om å utgi en bok som presenteres som en ”akademisk respons på den nye høyreekstremismen”. 22 påstander som sees som sentrale i denne høyreekstremismen, direkte eller indirekte hentet fra Anders Breiviks manifest – og brukt som overskrift for hvert sitt kapittel i boken – skal tilbakevises. Tanken ser ut til å være at med kunnskap skal ondt fordrives.

Første side i innledningen presenterer kjerneforestillingene som særmerker den nye høyreekstremismen, Eurabia-konspirasjonsteorien: At det foreligger en trussel om en fiendtlig muslimsk overtagelse av Europa, støttet av en europeisk elite som forråder sine egne folk. Motgift tar delvis tak i disse problemstillingene. Men den gjør så mye mer, så altfor mye mer. Her skal tilbakevises at ”islam er en politisk ideologi”, at ”de fleste terrorister er muslimer”, at ”Oslo gettoiseres”, at ”islam er en kvinneundertrykkende religion”, at ”vi hjernevaskes av politisk korrekthet”, og at ”Norge har vært homogent”. Disse kapitlene bringer oss umiddelbart inn i en rekke metodiske, konseptuelle og empiriske problemer.

Problemet blir enda tydeligere ved at boken forsøker å vise hvordan disse påstandene – denne giften – siver inn også i den alminnelige samfunnsdebatten. Kapitlene introduseres med to sitater, ett hentet fra Breiviks kompendium og ett hentet fra samfunnsdebatten, øyensynlig for å vise hvordan giften trenger inn i mainstream.  Noen av disse sitatene ment å være samfunnsdebatten kommer fra antijihadist-kretser; andre kommer fra ganske alminnelige offentlige personer – som Per Edgar Kokkvold og Karl Ove Knausgård(!). Når man leser boken, får man opplevelsen av at de ulike artiklene er ment å tilbakevise både påstandene som står som tittel for hvert kapittel, og sitatene de innledes med – i tillegg til en rekke andre påstander av ulik art som diskuteres i hvert kapittel.

Mange av tekstene kunne vært langt mer interessante om bare konteksten var en annen: De kunne gi supplerende perspektiver på forståelsen av islam, innvandring og den nye høyreekstremismen. Og for all del: Flere av tekstene er gode. Men sett i lys av hva kapitelene tilsynelatende skal tilbakevise, dukker det opp utallige innvendinger mot altfor mange av dem. For å se hvorfor er det nødvendig å gå litt i detalj i noen kapitler.

Religion og politikk
Det går galt allerede fra det første kapittelet om islam, skrevet av Knut Vikør. Påstanden Vikør skal tilbake vise, er at ”islam er ein politisk ideologi”. Sitatene som innleder Vikørs kapittel, er hentet fra antijihadisten Gregory M. Davies (som er sitert i Breiviks kompendium) og fra Arne Tumyr i SIAN. De mener begge at det ikke finnes noen forskjell på islamisme og islam, på det ekstreme og det moderate, og at islam i sin natur er en form for totalitær fascisme i krig med omverdenen. Disse sitatene er for så vidt greie å tilbakevise; men forholdet til tittelen på kapittelet er ikke helt god. Det kunne for eksempel godt være slik at langt flere muslimer begrunner politiske syn og syn på lovgivning religiøst enn det som er tilfellet for andre religioner, uten at det av den grunn måtte være slik at det ikke finnes noen moderat islam.

Les også Alexandra Irene Larsen «Islamapologetene»

Vikør begynner med en selektiv gjennomgang forholdet mellom religion og politikk i de historiske muslimske rikene. Han understreker at de religiøst lærde ikke var utnevnt av sultanen, og fremstiller dette som et eksempel på skille mellom stat og religion. Men han hopper helt over det juridiske systemet i disse landene, der en dommer skolert i islamsk lov – qadi – skulle applisere islamsk lov. Lars Gule har beskrevet dette som et nomokrati – det er (den religiøst utledede) loven som skal styre, uavhengig av hvem herskeren er. Her er det en prinsipiell forskjell til middelalderens Europa, der verdslig lov (ofte bygget på romerretten) var konseptuelt adskilt fra kanonisk lov. Når Vikør først skriver om middelalderen, er dette en pussig utelatelse. Først i Det ottomanske riket ble sultanens rolle som lovgiver gjort mer eksplisitt, selv om loven fortsatt i prinsippet skulle reflektere religiøs lov.

Brorskapet
Vikør skriver så om de ulike strømningene innen islam idag. Mye av dette er interessant og relevant. Samtidig slås en leser med kjennskap til feltet umiddelbart av fraværet av mer kritiske perspektiver. Vikør skriver for eksempel om Det muslimske brorskapet i Egypt at de ”i hovudsak har slutta seg til den nye forståinga som dei liberale i rørsla formulerte”. Dette skal ifølge Vikør innebære en klar forståelse av at alle egyptere skal ha like rettigheter uavhengig av religion, men at det muslimske flertallet selvsagt i et demokrati kan lage lover i tråd med egne verdier; han nevner alkohol som et eksempel. I motsetning til salafistene, som vil gjøre ”sharia til praktisert lov”, ønsker Brorskapet seg ifølge Vikør ”ikkje (…) noen endring av dagens situasjon”.

Jeg deler i noen grad Vikørs optimisme i den forstand at det er grunn til å håpe at Egypt rent faktisk vil ha en mer sekulær lovgivning fremover, tross flertall for Brorskapet i parlamentet. Mange forhold spiller inn – blant annet hærens fortsatte innflytelse, hensynet til omverdenen, ønsket om å bevare makten og motstanden fra en mer liberal middelklasse. Vikørs påstand er likevel pussig på bakgrunn av at Brorskapets presidentkandidat, Khairat el Shater (som ble diskvalifisert av valgkommisjonen) i april uttalte at å innføre sharia var hans viktigste mål.

Vikør skriver også om salafister og jihadister, i mer negative ordelag, før han kommer til de ikke politisk aktive muslimene. Han introduserer dem med å si tanken om ”på ein eller annan måte (å kopla) religionen til politikk” er ”ein spesiell type ideologi som har oppstått i nyare tid”, og at det derfor selvsagt også finnes religiøse masseorganisasjoner som ikke gjør den koblingen. Vikør snakker her særlig om sufismen – og han presenterer det som den virkelig store kraften i muslimske samfunn: ”Vi har ikkje noe tal på kor mange sufi-tilhengarar vi har i verda, men det er mange millionar, mange gonger fleire enn dei muslimane som er politisk aktive.”

Men denne omtalen er igjen merkelig skjev: For det første har det selvsagt vært ”ein eller annan” kobling mellom religion og politikk også tidligere. Brorskapet er nytt, salafistene og jihadistene er nye, men tanken om en kobling er selvsagt ikke ny. I lys av denne påstanden blir utelatelsen av qadi-systemet enda mer betenkelig. For det andre er det ikke slik at det å være sufi betyr at man ikke ønsker noen som helst kobling mellom politikk og religion.

Finnes det andre måter å analysere koblingene muslimer gjør mellom religion og politikk på enn å plassere dem i en av disse båsene? En mulighet er å se på meningsmålinger om synet på lover som bare gir mening religiøst. Pew Research har gjort store meningsmålinger i en rekke majoritetsmuslimske land om synet på dødsstraff for apostasi. Funnene her er blandet drops, men ofte nedslående: I Egypt støttet ifølge Pew i 2010 hele 84 prosent av befolkningen en slik dødsstraff. I Jordan var tallet 86 prosent, i Pakistan 76 prosent. I det forholdsvis liberale Indonesia er det likevel så mye som 30 prosent som ønsker dødsstraff for muslimer som endrer tro. De to landene som er med i undersøkelsen, som skiller seg ut som markant mer liberale, er Libanon og Tyrkia, der det er henholdsvis seks og fem prosent som støtter dødsstraff for frafall.

Disse tallene er ofte kjent i detalj i miljøer der islamkritikk er en yndet aktivitet. Fenomenene tallene representerer, sitter litt vagere i bakhodet på langt flere. Vikør diskuterer ikke hva de betyr, og det gjør at tilbakevisningen av at islam og politikk er for tett forbundet, mister kraft. Han kunne godt nyansert betydningen: Tyrkia er et viktig land i muslimsk sammenheng, og disse tallene viser at det slett ikke er noen nødvendig sammenheng mellom muslimsk befolkning, partier inspirert av islamske verdier og intolerante syn i disse spørsmålene. Som andre kapitler i boken diskuterer – for eksempel Martin Sandbus – ønsker også de aller fleste norske muslimer et skille mellom stat og religion, og de ønsker ikke slike straffer. Men tallene fra helt sentrale land i den arabiske verden og i Pakistan viser at politiske syn mange steder har en kobling til den enkeltes religiøse tro – og det gjelder langt flere enn Brorskapet og salafistene. Den koblingen må erkjennes for å kunne nyanseres og diskuteres.

Les også Nils August Andresen «En moderat dystopi: Hvor galt kan det gå?»

Uetterrettelighet
Sindre Bangstad skal kommentere påstanden om at muslimers religiøse verdier aldri endrer seg. Det er for så vidt greit å tilbakevise, gitt de store forskjellene ikke bare i styresett mellom muslimske land, men i verdiene ulike muslimer har stått for i ulike land til ulike tider.

Men kapittelet innledes med to sitater fra Samuel Huntington og Per Edgar Kokkvold som ikke sier akkurat det. Kokkvold angriper for eksempel enn påstand om at man ikke skulle kunne mene at islam utgjør et problem i samfunnet. Avhengig av hva man her legger i ”islam”, synes ikke det så horribelt. Man trenger for eksempel ikke mene at muslimer flest utgjør et problem: Det vil være nok at man mener at en andel muslimer holder seg med problematiske, religiøst baserte verdier som får samfunnsmessig relevans. Mange liberale østkystamerikanere vil for eksempel mene at kristendommen er et problem i amerikansk politikk. Skulle noe lignende være umulig å si om islam?

Snarere enn å forsøke å vise at Kokkvold tar feil i sin antydning, begynner Bangstad med et langt angrep på Bernard Lewis, som det rett nok er mye å angripe for, men som gjengis urimelig i teksten. Blant annet siteres Lewis ut av kontekst slik at det ser ut som han mener at dagens muslimske innvandring er den tredje bølge av muslimske angrep mot kristenheten, mens han i virkeligheten utlegger dette som islamske fundamentalisters syn. Slik uetterrettelighet svekker dette og andre kapitler.

Hva så med Huntingtons tese som siteres innledningen? Huntingtons tese er at det er noen strukturer som formes over lang tid i ulike makrokulturer. Han sier ikke at de er uforanderlige – men at det går over generasjoner. Dette tilbakevises ikke av Bangstad. Spørsmålet er egentlig et grunnleggende et i sosiologi, historie og statsvitenskap: Forholdet mellom ideer, normer og kultur på den ene siden og materielle og politiske forhold på den andre. En materialistisk historieforståelse tilsier at kultur endres raskt når de materielle forhold endres. En idealistisk historieforståelse postulerer at det tar lengre tid: Kulturen vedvarer i menneskers hoder etter at de sosioøkonomiske vilkår den oppstod under, har endret seg. Den debatten vil nok leve videre.

Farlige svar
Joakim Hammerlin har fått oppgaven å kommentere påstanden om de fleste terrorister er muslimer – en påstand som skapte kontrovers i Norge da Carl I. Hagen fremmet den. Hammerlin går gjennom noen tall, blant annet den europeiske statistikken som viser at et mindretall av antall anslag i Europa stammer fra islamsk terror. Svakhetene ved statistikken – at den slår sammen dødelige angrep og anslag som mer er å anse som hærverk – erkjennes heldigvis, og følges av en diskusjon om vanskelighetene med å skille ut hvorvidt en religion, adskilt fra politiske og økonomiske forhold, disponerer for terrorisme. Jan Arild Snoen har behandlet mye av det samme tallmaterialet for Minerva, og har funnet at muslimer er klart overrepresentert blant terrorister, men er enig i at det er vanskeligere å si noe om kausalitet, og understreker også at det er galt å si at muslimer står bak ”nesten alle” terroraksjoner.

Men Hammerlin bestemmer seg for at han mener det ikke er hensiktsmessig å forsøke å finne et svar på spørsmålet. Motivasjonen er eksplisitt hos Hammerlin: Forsøket på å finne et svar, eller, enda verre, et positivt svar, på om islam disponerer for terrorisme, kan føre til urimelig stereotypisering, til negative holdninger mot helt uskyldige muslimer og kan være kontraproduktivt i kampen mot terrorisme.

Jeg er i hovedsak enig i disse farene, men det er dessverre ikke noe godt argument for ikke å være mer åpen om spørsmålene. I sosiologien ellers forsker vi gjerne på gjennomsnittsforskjeller mellom grupper, og vi tenker oss at det ofte kan finnes noen interessante kausale forhold når grupper er overrepresentert. Ofte dukker etiske spørsmål opp om bruken av de brokkene av kunnskap vi har. Det må tas på alvor. Men å avvise spørsmålet med den begrunnelse at svaret kan være problematisk, er likevel ikke veien å gå. Det er både prinsipielle, men ikke minst også praktiske, årsaker til dette. Spesielt i diskusjonen rundt islam, globalt og i Vesten, er det slik at forestillingene lever hos de islamkritiske helt uavhengig av om dette forskes på. Det finnes også nok anekdotisk materiale, men også statistiske rådata, til å holde liv i forestillingene. I en slik sammenheng er Hammerlins artikkel en abdikasjon.

Skal man utfordre oppfatningen om at nesten alle terrorister er muslimer, må man dels erkjenne tallene som de er, og dels forsøke så godt man kan å forstå dem. Jeg mener selv at det er vektige grunner til å nyansere slike oppfatninger – men mindre vektige til å avvise dem. Delvis kan vi også utfordre vår egen forståelse av vårt forhold til politisk voldsbruk. Terrorisme benyttes i stor grad av dem uten annen militær makt. De har bakgrunn fra land med politiske mindreverdighetskomplekser, med korrupte regimer, som tar del i komplekse konflikter. Avhengig av hvordan man stiller spørsmålet, tror jeg også mange i Vesten ville kunne støtte noe som kan defineres som politisk vold utover det folkeretten tilsier. Debatten rundt ulike former for droneangrep er et eksempel. Det betyr imidlertid ikke at terror kan sidestilles med slike angrep – normene som styrer vår voldsbruk er, også når de er diskutable, langt mindre problematiske enn terrorens logikk. Det betyr heller ikke at alle grupper med liten militærmakt og i svake posisjoner bruker terror for å nå sine mål.

Les også  Bård Larsen «Alle veier fører til Utøya»

Likt og ulikt
Cathrine Holst skal kommentere påstanden om at feminiseringen av samfunnet bereder grunnen for muslimsk maktovertagelse. Breiviks kompendium er i sannhet preget av misogyni. Men snarere enn å ta fatt på Breiviks tanker, vil Holst få oss til å forstå at tanken om at likestillingen er gått for langt, er gal. Hovedproblemet her er settingen: Vi leser en bok der inntrykket er at vi skal få motgift mot en høyreekstrem gift som har spredd seg i samfunnet. Men kampen om hva likestillingen er, og hvor langt den skal gå, er, og bør være, en del av en mainstream som ikke bør karakteriseres som gift.

Holsts anliggende er at det fortsatt på mange områder er forskjell mellom kjønnene, og hun antyder at dyptgripende sosiale strukturer forklarer mye av forskjellen. Det kan godt være hun har rett; men tanken om at alle disse strukturene er illegitime, eller bør søkes endres gjennom politiske vedtak, er et mer komplisert spørsmål, som hun ikke behandler. Hvis preferansene og adferden i kulturen er slik at like politiske vilkår også over tid gir ulike resultater mellom kjønnene, er det et normativt spørsmål hvilke former for tiltak som eventuelt er ønskelig for å endre utfallene. Dette har lite å gjøre med høyreekstremisme. Og selvsagt: Også tanken om at likestillingen, eller kanskje mer presist likestillingspolitikken, har gått for langt, er også legitim. Jeg mener for eksempel at både kvoteringstiltak og den politiske diskursen som omgir dem, i hvert fall i noen grad er utdatert. Holst ender opp med ikke å tilbakevise noe som ikke egentlig var spørsmålet i utgangspunktet.

Kulturmarxister i mediene
Den gamle marxisten Paul Bjerke har fått i oppgave å tilbakevise at vi hjernevaskes av politisk korrekthet. Han innleder med en teoretisk diskusjon som i og for seg er interessant. Sett fra venstresiden er debatten om politisk korrekthet ”et forsøk fra høyresiden på å bekjempe tiltak mot kvinnerundertrykking og rasisme”; sett fra høyresiden handler politisk korrekthet om at venstresiden har fått makten i viktige deler av samfunnet, særlig kultur, utdanning og medier, og at ”de bruker denne til å holde andre stemmer utenfor”. Med å så ulike perspektiver kan det være vanskelig å skape en felles forståelse, erkjenner Bjerke, før han fortsetter artikkelen trygt plassert i venstresideperspektivet.

Bjerke beskriver hele tanken om ”politisk korrekthet”-problemet som noe nær en Vast Right Wing Conspiracy, finansiert av amerikanske høyresidestiftelser, som ikke dukket opp spontant, men ble kynisk organisert. Dette baserer han på en artikkel av Debra Schultz, som har undervist i kvinnestudier på venstreorienterte New School, og som beskriver sine akademiske interesser som ”anti-racist activism, and intersections of race, ethnicity, gender and memory”. For Bjerke er det et avgjørende poeng at en av de tidlige bøkene som fra et høyresideperspektiv brukte begrepet ”political correctness”, var finansiert av en tenketank på høyresiden. Det kan selvsagt være noe i det. Men han nevner ikke at forfatteren var en respektert akademiker, diskuterer ikke det forhold at svært mange venstreorienterte forfattere også får penger herfra og derfra, spør ikke hvorvidt boken kom da fordi det lå tiden, som så ofte er tilfellet, eller at begrepet ble populært fordi det fanget noe som mange faktisk opplevde sterkt, men ikke hadde klart å formulere.

Bjerke prøver så å analysere om det er en forskjell på en politisk og kulturell elite og folk flest i innvandringsspørsmålet, og viser blant annet til undersøkelser fra SSB som viser at et knapt flertall svarer at påstanden ”Vi bør ikke slippe inn flere innvandrere i Norge” enten ”passer helt” eller ”passer ganske godt” med deres oppfatning. Bjerke fremstiller dette slik: ”For det første er altså halvparten av folket positiv til ytterligere innvandring.” Han mener derfor det er absurd å anklage politikere for ikke å ta hensyn til folket her. Men tolkningen her er spesiell: Tallene synes altså å antyde at et flertall mener det ikke bør slippes inn noen innvandrere. Bjerke fremstiller det som om halvparten ønsker mer innvandring. Men tallene fra SSB viser at bare seks prosent ønsker mer liberale regler for asyl- og flyktninginnvandring enn det vi har i dag. Bjerke mener dessuten at de som ønsker innstramninger har fått så strenge regler at det neppe er ”mulig å lage særlig strengere innvandringsregler uten å bryte med de internasjonale konvensjonene Norge er bundet av”. Men Danmark har klart strengere regler.

Bjerke vil ikke nøye seg med å tilbakevise at vi hjernevaskes av en politisk korrekt konspirasjon: Han vil demonstrere at det er høyresiden som gjennom pengemakt og kommersialisering som dominerer i mediene. Han skriver blant annet: ”Og fortsatt er det sterke og rike samfunnsaktører som har god nytte av at venstresiden blir fremstilt som vår tids ”mccarthyister” og som totalitære motstandere av ytringsfrihet og pluralisme.” Det lyder konspiratorisk – men mener Bjerke virkelig at dette er en reell problemstilling i Norge idag? Påstanden blir stående dels i luften, og dels med referanse til amerikanske skribenter langt ute på venstresiden. Han vinner ingen tilhengere til sitt syn gjennom en så ensidig artikkel.

Foregår det så en hjernevask av befolkningen? Nei, det gjør ikke det. Mediene fungerer i et samspill med befolkningen. I et fritt samfunn vil synspunkter, etter hvert som blir vanlige, etter hvert som de artikuleres og organiseres, finne veien inn i offentligheten. Politisk korrekthet finnes, men noen sammensvergelse i eliten som skal nekte alternative synspunkter å komme frem, finnes ikke. Men en forutsetning for at den ikke skal etableres usunne hegemonier, er nettopp en åpen debatt. Den debatten inkluderer kritikken de siste tyve årene av ”politisk korrekhet”. Så har da også mediene i Norge endret seg de siste årene: Innvandringspolitikk diskuteres på en helt annen måte enn for femten år siden; VG og Aftenposten synes de siste par årene gått mot høyre i det politiske landskapet, skjønt Minerva forblir Norges eneste virkelig liberalkonservative publikasjon.

Medisinen virker ikke
Bjerke avslutter imidlertid med en antydning til selvinnsikt, skjønt den nok er ment mer som en anklage mot hans meningsmotstandere: ”Fakta og analyser som de som er lagt frem i dette kapittelet vil naturligvis ikke overbevise en eneste tilhenger av ”pc-konspirasjonen” om at han eller hun tar feil.”

Det har Bjerke rett i, og dessverre gjelder det ikke for bare hans kapittel: Hele boken lider av at den trass i enkelte interessant observasjoner ikke synes i stand til å gå i god dialog med dem som ikke er enige på forhånd. Boken blir ingen motgift mot høyreekstremisme, men en støtte for egen virkelighetsforståelse. Det skyldes ikke bare at pasienten er uvillig, men at de ”fakta og analyser” som legges frem, er selektive, skjeve og av og til direkte aparte.

Vi leser Guro Korsnes Kristiansens artikkel som skal kommentere påstanden om at muslimer får mange barn. Den refererer ikke lett tilgjengelig tall, men presenterer hennes intervjuer med noen innvandrerkvinner om diskurser om fruktbarhet og familieplanlegging. Vi får ikke vite at kvinner i Norge fra de viktigste muslimske landbakgrunnene – Somalia (4,4), Marokko (3,6) og Pakistan (3,2) – i snitt fikk omtrent dobbelt så mange barn som nordmenn (1,8) i 2004. Men uten tallene får vi heller ikke vite at fruktbarheten blant norskfødte kvinner med pakistansk bakgrunn har sunket kontinuerlig og i dag er omtrent identisk med resten av befolkningen.

Vi leser Anne Hege Grungs kapittel som skal kommentere påstanden om at islam er kvinneundertrykkende, men får innblikk i problemstillingen først og fremst gjennom hennes samtaler med et utvalg muslimske kvinner i Norge om deres forståelse av sura 4:34 i Koranen, som av mange har vært tolket dithen at mannen har rett til å slå en ulydig hustru. Hun skriver at patriarkalske tolkninger ble kritisert av disse kvinnene. Grung peker også på at kvinnens stilling har variert opp gjennom historien, og at også Den norske kirke tidligere var preget av misogyni. Alt dette er sant og viser at religion varierer med tid, sted og person – men det sier lite om omfanget av misogyni i muslimske samfunn og globalt og muslimske miljøer i Norge, og dens eventuelt religiøse begrunnelser. Man får en sterk opplevelse av at forfatteren ikke vil si noe ufordelaktig hverken om mainstreamtolkninger av islam eller om muslimske miljøer. Man spør seg ufrivillig hva Mona Eltahawy, som tidligere i år skrev ”Why do they hate us” om kvinnehatet i den arabiske verden, hadde sagt om hun leste Grungs kapittel.

Vi leser nok en gang Thomas Hylland Eriksen fortelle oss at vi alle er kulturelle kreoler; at ordet ”kulturell identitet” bør erstattes av ”personlig identitet”, til tross for at svært mange faktisk opplever at de har en nettopp kulturell identitet som er viktig for deres personlige identitet; og at vi skal gjeninnføre ordet ”klasseforskjeller” for å forklare negativ adferd blant innvandrere, til tross for at statistikk som viser overrepresentasjon på ulike kriminalstatistikker, selvsagt kontrollerer for en rekke sosioøkonomiske variabler.

Slik blir boken en motgift for friske, ikke for syke. De friske tror den virker, for de tar medisinen og føler seg sterkere, men det er en placeboeffekt, og de rustes ikke til å møte dem med andre syn eller andre faktagrunnlag i samtale og diskusjon. De syke forblir derimot upåvirket, for placeboeffekt virker ikke på de uvillige.

Kanskje var det heller ikke annet å forvente fra en bok gitt ut av Manifest Forlag og Flamme forlag: Bokens forfattere er hentet overveldende blant relativt venstreorienterte akademikere. En kvalifisert gjetning tilsier at kanskje tre fjerdedeler av forfatterne ligger på venstresiden, og til dels ganske langt ut på den, og da har jeg regnet Thomas Hylland Eriksen, som har stått på liste for Venstre, til en høyreside hvor han i denne sammenheng ikke åpenbart hører hjemme. Og tekstene gjør det klart at forfatterne i liten grad er flinke til å forstå pasientene, og dermed heller ikke til å skjelne mellom hva som er legitime normative uenigheter og hva som ikke er det, hva som er sykdom og hva som sunne reaksjoner.

Det kunne vært morsomt å avslutte denne artikkelen med disse angrepene på venstresiden. Det er det imidlertid ingen grunn: Bokens prosjekt, slik det er beskrevet i den relativt gode innledningen, forblir gyldig. Det er bare det at den akademiske venstresiden ikke synes å være i stand til å løse oppgaven. Utfordringen er å overbevise en mer ekstrem høyreside om at islam kan bli en naturlig del av et norsk samfunn, og at utfordringene det fører med seg er av en art som kan løses på samme måte som andre utfordringer vi hver dag håndterer med de alminnelige redskaper vi har til rådighet i demokratiske samfunn. Den utfordringen må i stedet tas av dem som forstår følelsen av at kulturell identitet er viktig for mennesker, at religiøs tro og religiøse lære påvirker menneskers handlinger, og at innvandring av mennesker med en tro og en kultur som stundom bryter med den eksisterende forståelsen av sosiale og politiske relasjoner, kan skape betydelige problemer som må håndteres.

Derfor er kanskje den viktigste lærdommen fra Motgift at det er høyresiden selv som må konfrontere høyreekstremismen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden