Spaltist

Plastic fantastic

Bilde: Pxhere

Hvis du er en av dem som tror nedbrytbart engangsbestikk er redningen for verdens avfallsproblemer, må du tro om igjen. 

Kanskje sitter du ved et fjellvann eller på en strand. Forhåpentligvis nyter du sommerferien med god samvittighet. Og i år er du ekstra fornøyd med deg selv: Du har har byttet ut det forferdelige engangsbestikket i plast med engangsbestikk som har merkelappen «nedbrytbar» eller «komposterbar». 

«Der har vi det», tenker du kanskje. Rett nok er det likhetstrekk ved dette bestikket og det du pleier å ta med deg, men fordelen er at du kan legge det fra deg bak en busk i visshet om at dette aldri vil ende i magen på en hval. Mens plastbestikket vil bruke mange hundre år på å bli brutt ned, vil jo dette miljøvennlige bestikket bli borte i en fei.

Det er selvsagt ikke sikkert at du er blant dem som tenker slik, men mange gjør det. Og ikke er det særlig rart heller. Følger en med på nyhetsbildet og det offentlige ordskiftet, kan en lett få inntrykk av at plast er noe svineri som bare har problemer ved seg, og at alle tenkelige alternativer til plast er å foretrekke, enten det er snakk om forsøpling, klimagassutslipp ved produksjon, og – ja – nedbrytningstid.

Dette er fortellingen om hvor galt det kan gå når en i den gode hensikts kamp hopper bukk over ikke bare en, men en rekke helt elementære forhold knyttet til materialbruk og personlig ansvar.

En del av problemet

Mens jeg jobbet i Avfall Norge fikk jeg en dag en telefon fra et distriktskontor i NRK som som jeg henviste videre til fagdirektøren vår. NRK ville vite om det fantes nedbrytbare plastposer som hundeeiere kunne benytte til å samle sammen ekskrementene kjæledyrene deres la igjen langs veien mens de var ute på tur. 

Svaret på det var selvsagt ja. Slike poser finnes. Oppfølgingsspørsmålet var likevel overraskende: «Er disse posene av en slik art at hundeeierne bare kan slenge dem fra seg der de går, eller må de kastes i søppeldunker langs veien?» 

Selvsagt skal en ikke kaste hundeposer i naturen. Uansett materiale. Grunnen til at en samler ekskrementene sammen er jo nettopp at en skal slippe å tråkke i hundemøkk. Om en først har tatt seg bryet med å samle det hele i en pose, så klarer en å bære det til nærmeste søppeldunk. Om en av en eller annen grunn ikke har tenkt til å kaste møkka i en søppeldunk, er det bedre å bare la den ligge slik den er. Et par regnskyll fører til at det forsvinner. Moralen for hundeeiere er altså ikke at en pose laget av nedbrytbart materiale gir noe fritak fra den allmenne regelen om at det er forbudt å forsøple.

NRKs flittige journalist stilte seg undrende til denne tilbakemeldingen. Var det ikke nedbrytbart da, materialet i posen? 

Joda. I en viss forstand. En nedbrytbar pose bruker ikke mange hundre år på å brytes ned slik plast kan gjøre, men den bruker minst ti-tyve år på å forsvinne. Det beste en kan si er at nedbrytingstiden er kortere enn med helt vanlig plast. Det er ikke bare med tanke på forsøpling at hundeeierens ansvar først tar slutt i det øyeblikket posen er kastet i en søppeldunk. Heller ikke den nedbrytbare posen bør havne i magen til hvalen i havet.

Det ville nok journalisten vært enig i om intervjuet hadde skjedd etter at hvalen med de tretti plastposene i magen strandet på Sotra. Han ville nok tenkt på innholdet i den nedbrytbare posen, heller enn selve posen. 

Artikkelen fortsetter under lenken.

Om du vil redde havet bør du slutte å kildesortere plast

Kampen mot forsøpling og hva den fører med seg av miljøtrusler og trusler for liv i hav og på land er kanskje noe av det viktigste en kan engasjere seg i. Men selv kompliserte forurensningsproblemer som er forårsaket av forsøpling har dypest sett en enkel forklaring: Noen har kastet fra seg søppel på et sted hvor det ikke skal kastes søppel. 

Når du sitter på fjelltoppen din og tenker du skal legge det komposterbare engangsbestikket bak en stein i stedet for å ta det med tilbake til sivilisasjonen og kaste det slik det skal kastes, er du ikke en del av løsningen på forsøplingsproblematikken. 

Du er en del av problemet. 

Plast er velstand

Plast har vært like viktig for velstandsutviklingen som penicillinet. Med plastemballasje har plutselig noe så elementært som rent drikkevann blitt tilgjengelig for flere milliarder mennesker. Der hvor folk har risikert å dø fordi de kun har hatt tilgang på forurenset vann, har flere i dag en mulighet til å vokse opp med relativt harmonisk helsesituasjon fordi de drikker rent vann fra plastbeholdere. Baksiden av medaljen er at en stor kilde til forsøpling i enkelte land er drikkevannsemballajse. 

I flere land nordmenn liker å feriere i, for eksempel i Asia, er det en stor street-food-tradisjon. Før i tiden var det vanlig å servere maten i palmeblader og spise den med pinner. Det praktiske med denne tradisjonelle måten å servere maten på, var at palmebladene hadde kort nedbrytingstid. Derfor gjorde det ikke all verden om det ble kastet på bakken. 

Det mindre praktiske er at serveringen ikke er veldig steril, og at det er en fare for matforurensning og påfølgende problemer for den som spiser maten. Derfor har en mange steder gått over til å servere street-food i plast- eller isoporprodukter, som er mer hygienisk og gir bedre holdbarhet på maten. 

Men om denne emballasjen kastes på bakken, eller blir en del av et renovasjonssystem som ikke fungerer, blir det ikke borte av seg selv som palmebladet ble. Mens et problem ble løst, ble et nytt skapt.

Selv kompliserte forurensningsproblemer som er forårsaket av forsøpling har dypest sett en enkel forklaring: Noen har kastet fra seg søppel på et sted hvor det ikke skal kastes søppel. 

Men hvorfor må de bruke plast, spør du kanskje? Hva med glass, for eksempel? Ingenting er som å ta seg en iskald Peroni på verandaen en lun sommerkveld, er det vel? Jeg vil ikke at du skal bytte ut den lekre Peroni-flasken med en øl fra plastflaske, men det er liten tvil om at når det kommer til energibruk er det mer krevende å produsere glass enn plast. Det er heller ikke så enkelt å gjenvinne glass, selv om bedrifter som Sirkel Glass i Fredrikstad har funnet en god måte å anvende glassavfallet vårt på

Derimot kreves det relativt lite materiale for å lage et godt plastprodukt, med de krav til holdbarhet som vi setter. Det er billig og det veier lite. Det er i dag det beste materialet å bruke som emballasje til mat og drikke som også sikrer hygienen og sørger for god holdbarhet. I engangsbestikkformat kan det legges til at selv om det er lett å ta med seg, ser det dessverre ut til å være krevende å kaste. Og vi er ikke helt i mål når det kommer til å gjenvinne all plasten vi sorterer og kaster. 

Plast har fått et ufortjent dårlig omdømme fordi folk og stater ikke tar skikkelig ansvar for å håndtere den som avfall.

Men noen lysglimt er det likevel, selv om de er langt fremme: 

I mange av landene som i dag har størst problemer med plastforsøpling er det lite utviklede avfallssystemer. Da daværende utviklingsminister Nikolai Astrup var på reise i Ghana vinteren 2018, ble det arrangert et provisorisk avspark for et lag som skulle til Norway Cup. For å få spilt måtte de rydde en strand for søppel. Det ble da sagt at det var liten vits i å rydde, siden det ville like mye søppel der om noen dager også. Og hvor skulle de gjøre av avfallet? Ghana hadde ikke et fungerende avfallshåndteringssystem. Ingen standardisert innsamling, ingen sortering, ingen behandling. Søppel fra husholdninger og næringsliv blir i beste fall tatt hånd om av bistandsorganisasjoner, om det i det hele tatt tas hånd om. Avfallets videre skjebne kjenner jeg ikke til.

Akkurat dette er det imidlertid mulig å gjøre noe med. Det er mulig for Ghana og andre land som ikke har utviklede renovasjonssystemer å utvikle slike. Men i utviklingsland er dette ikke øverst på prioriteringslisten. Derfor bør industrilandene hjelpe utviklingslandene med å få på plass slike systemer. Og det gledelige er at Norge er i gang, takket være blant annet Nikolai Astrups korte tid som utviklingsminister.

Ufortjent dårlig omdømme

Plast har fått et ufortjent dårlig omdømme fordi folk og stater ikke tar skikkelig ansvar for å håndtere den som avfall: Folk må slutte å forsøple og statene må sørge for at det er gode systemer for å håndtere avfallet. Det vil ha langt bedre virkning enn at regjeringen og EU skal forby det de mener er unødvendig engangsplast. 

Beskjeden til deg er med andre ord som følger: Du skal ikke kaste det komposterbare bestikket ditt i naturen. Komposterbart betyr ikke annet enn at det en eller gang brytes ned, og frem til det vil det forsøple og kan være til skade for naturen og dyreliv. Du skal ta det med deg til nærmeste søppelkasse, og det samme gjelder posen med hundebæsj. 

Politikerne som sysler med symbolpolitikk og vilkårlige forbud kan heller bestemme at kommunene kan sette opp flere avfallsbeholdere der hvor folk ferdes og sørge for at de tømmes hyppig. Og så må avfallssystemer bli en prioritert og integrert del av norsk utviklingshjelp, slik at landene som i dag bidrar mest til forsøpling av natur og hav, kan få det bedre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden