Poeten Amanda Gorman har tatt verden med storm.
Poeten Amanda Gorman har tatt verden med storm.

Poeter med og uten laurbærkrans

Siden den unge poeten Amanda Gorman leste «The Hill we climb» har debatten gått om hvorvidt også vi bør ha en Poet Laureate. Men hva er egentlig en Poet Laureate?

Publisert Sist oppdatert

«Det var vanlig at poeten som skulle krones på Capitol skulle lese et dikt før hun fikk laurbærkransen lagt om sin tinning. Hun fikk lyren, det instrumentet hun fortrakk, bragt til seg, den lignet på en harpe, men hadde en mer antikk form og enklere klang. Inspirert av fedrelandskjærlighet løftet hun sin stemme. Senatoren løftet kronen av laurbær som han skulle til å sette på hennes hode. Hun tok av seg turbanen som var viklet rundt hennes panne, og det ravnsorte håret falt ned på hennes skuldre. Barhodet steg hun frem med et uttrykk av glede og takknemlighet hun ikke gjorde noe forsøk på å skjule. Hun knelte for å motta laurbærkransen … hun hadde nettopp talt, hun hadde nettopp fylt sin sjel med de edleste tanker, entusiasmen hadde seiret over blygheten. Hun var ikke lenger en engstelig kvinne, hun var en inspirert prestinne som med glede viet seg til å tjene ånden».

Nei, det er ikke en beskrivelse av Amanda Gormans nå så berømte diktopplesning under president Jo Bidens innsettelse 20. januar. Det er et utsnitt fra Madame de Staëls roman Corinne, (1807) og handler om heltinnens kroning med laurbær på Romas gamle Capitol.

Corinne er et verk som på mange måter innvarslet en ny nasjonalisme i litteraturen, noe som igjen gir visse assosiasjoner til dagens nasjonalisme. Om Amanda Gorman ikke akkurat ble kronet på Capitol, er det stor enighet om at hun «stjal showet»; plutselig ble det «in» å snakke om «poesiens kraft», og hva poeten kan bidra til i offentligheten. «Poet Laureate» var plutselig et ord som til og med ble brukt av norske politikere, som ikke vanligvis forbindes så mye med poesi. En offisiell poet var jo noe som kastet glans over begivenhetene – selv i koronaens tid. Amerika hadde jo en slik poet. Var det ikke på tide at også Norge burde skaffe seg en?

Poet Laureate Joy Harjo.
Poet Laureate Joy Harjo.

Amerika har en Poet Laureate, men det er ikke Amanda Gorman, som bare er Poet Laureate in spe. Den egentlige amerikanske Poet Laureate heter Joy Harjo. Hun har Cherokee og Creek-bagrunn og har siden sin debut i 1975 skrevet en rekke diktsamlinger og tekster ofte med tema fra urbefolkningens historie og myter. I USA blir the Poet Laureate ikke utpekt av kongressen, men av ledelsen for The Library of Congress. Han eller hun blir utpekt for ett år av gangen, men Joy Harjos periode ble i 2019 forlenget med et helt år.

Likevel ble det altså ikke Harjo som fikk æren av å lese dikt for presidenten og tv-tittere verden over. Men så er hun heller ikke ung, og firmaene hadde neppe stått i kø for å gi henne modelloppdrag. Kunstens veier er, om ikke uransakelige, så i det minste mangfoldige. Og amerikanerne vet «that there is no business like showbusiness.»

Men la oss et øyeblikk forlate showet i Washington og se på ringvirkningene i vår egen andedam. Poeten Terje Dragseth sa på TV forleden at han godt kunne tenke seg at en poet hadde åpnet Stortinget med noen velvalgte ord. Det ville vært å foretrekke, mente han, fremfor den tradisjonelle Trontalen. Er det ikke så man hører gjenklangen av Shelleys berømte «Defence of Poetry»: «Poets are the unacknowledged legislators of the world.»?

Forresten ville det vært utenkelig å utnevne Shelley til Poet Laureate, som i England faktisk er «hoffpoet», en poet som lønnes som et medlem av den kongelige husholdning. Shelley var kjent for sim kritikk av tingenes tilstand og var ikke holdt høyt i hevd av The Establishment. Ingen av de tre «unge døde» som Nordahl Grieg kalte dem, Shelley, Keats og Byron, fikk denne ære, mer eller mindre av samme grunn. Man hoppet over de tre og valgte i stedet Robert Southey, som få andre enn litteraturhistorikere vil forbinde noe med i dag.

Her er hva Byron hadde å si å sakens anledning. Han skrev noen sarkastiske vers tilegenet sin kollega Southey som dedikasjon i det satiriske epos Don Juan.

Blant fotfolket går jeg, i lag med Musene –

så får du ferdes på din vingehest.

Men om du ikke rider like susende,

Så får du heller se det som en test:

Du trenger kraften, som er mildt berusende,

og ønsker æren, eller en attest.

Men husk at sure klager over tiden

vil ikke gi deg noen laurbær siden.

(Lord Byron: Don Juan. Dedikasjon. VIII. Gjendiktet av G.U.)

Berninis skulptur av Apollo og Dafne.
Berninis skulptur av Apollo og Dafne.

Hos den romerske poeten Ovid kan vi lese at laurbærtreet var Apollons tre. Ettersom Apollon var gud for diktekunsten, ble laurbæret diktekunstens symbol. Opprinnelig var laurbærtreet den vakre nymfen Dafne, som Apollon ble forelsket i. Myten forteller at han sprang etter henne for å fange henne, men en annen gud forbarmet seg over henne og skapte henne om til et tre, hvorfra Apollon plukket laurbær og flettet til en krans.

I antikken var laurbæret seierskrans for så vel poeter som stridsherrer; Cæsar ble bekranset med laurbær, som siden ble skikken for de romerske keisere. Hvorvidt det var grunnen til at Nero spilte harpe da Roma brant, skal være usagt, men i Henryk Sienkiewicz' Quo Vadis sier jo Petronius, den eleverte litterære hoffmannen, før han tar sitt eget liv, at Nero kan brenne byer bare han ikke synger, eller kaste kristne for løvene bare han lar være å dikte!

Portrettet av Sibyllen er malt av Doneichino, Pinacoteca Capitolina, Roma.
Portrettet av Sibyllen er malt av Doneichino, Pinacoteca Capitolina, Roma.

Poetens hevn kan være søt. Renessansen representerte antikkens gjenkomst; poeten skulle igjen krones med laurbær som i oldtiden, og det skulle skje på Capitol. Når Madame de Staëls poetinne Corinne kunne krones, var det fordi Petrarca, Ariosto og Tasso var blitt kronet. Slik gjenoppsto skikken med å krone dikteren med Apollons laurbær.

Goethe tronet høyt i åndens verden, men i det timelige var han en mann som tjente en – riktignok liberal – fyrste, erkehertug Carl August, i egenskap av å være en høyt betrodd minister. En så stor kapasitet hadde fyrsten bruk for, og Goethe – skaperen av Faust og Wilhelm Meister – brukte år av sitt liv på statssaker og kommunale saker, fra planlegging av kanaler og brolegning til kunstsamlinger og juridiske anliggender. Til og med statsfinanser. Hans store herskapelige hus på Frauenplan i Weimar – som han fikk i gave fra erkehertugen – var hans stolthet.

Goethe var opptatt av sin samfunnsposisjon, og må ha vært svært tiltrukket av det hierarkiske system med privilegier, rangordninger, ordensbånd og utmerkelser. Så jovisst var han hoffpoet. Det var i hvert fall slik Beethoven så ham. «Goethe er mer glad i hoffluften enn det sømmer seg en dikter», sa komponisten, og i Amerika noterte en skeptisk Ralph Waldo Emerson i sin dagbok:

«Jeg kan ikke lese om Goethes jubileum og hele dette livet hans på silkeputer uten å få en følelse av at det er noe som ikke stemmer. Geniet er ikke på sin plass når det hviler i femti år på ministerstoler og inhalerer en konstant røkelse av smisk. Dets virkelige styrke er å finne i motgang, fattigdom og fare, og dersom storhertugen hadde latt Goethes hode kappe av ville det ha tjent hans ettermæle bedre enn at han skal trekke seg tilbake til sine gemakker etter å ha sendt de underdanige masser hjem for å betrakte deres gaver og nye æresbevisninger.»

Shakespeare ble aldri laurbærkronet, han mangler til og med laurbærkransen på det berømte «Droeshout»-portrettet som pryder førstefolioen av 1623, men dikterkollegaen Ben Jonson, som løftet ham til skyene i en poetisk fortale i samme berømte bok, ble det. Ikke i fysisk forstand, ikke på Capitol, ei heller på Parliament Square eller i Globe-teatret. Men portrettet av ham på tittelsiden av hans samlede verker er kronet med laurbær, og ironisk nok ble verket utgitt samme år som Shakespeare ble lagt til hvile i kirken i Stratford, uten at noen lot til å bry seg om det.

Det var Kong Charles II, «den lystige monark», som innførte skikken i England etter restaurasjonen i 1660. Den første som kunne bruke benevnelsen Poet Laureate var en dramatiker og poet ved navn sir William D’Avenant, som faktisk mente han var uekte sønn av den berømte Shakespeare fra Stratford.

Den udødelige Tasso, en av de største Poet Laureates.
Den udødelige Tasso, en av de største Poet Laureates.

Fremdeles blir det kåret en Poet Laureate i England, som bevarer tittelen i mange år; det har vært en lang rekke av dem, og de har innimellom middelmådighetene talt poeter som William Wordsworth og Alfred Lord Tennyson, og i moderne tid så forskjellige poetiske stemmer som stedsdikteren John Betjeman og modernisten Ted Hughes.

Noen tok det som en ære – Tennyson ble til og med medlem av Overhuset for sin poetiske innsats – slik poesien noen ganger kan gjøre politikerne rangen stridig. Om det var dét Shelley mente med at poetene skulle være verdens uerkjente lovgivere, er en annen sak.