Bøker

Polariseringen er overvurdert

I USA, og enda mer i Europa, er det få indikatorene på at opinionen beveger seg mot ytterkantene.

Bilde: Pixabay

Amerikanernes meninger blir ikke mer ekstreme, skriver Morris Fiorina. Men partiene blir mer ulike hverandre, og velgerne sorterer seg selv etter mer konsistente skillelinjer.

Det er en økende bekymring for politisk polarisering i vestlige land – at ytterfløyene vokser og sentrum forvitrer. Men vi må skille mellom to fenomener – endringer i holdninger, og oppslutning om fløypartier. Dette blandes gjerne sammen.

I Vest-Europa er det for eksempel slik at fremveksten av partier som har innvandringsmotstand som sin eksistensberettigelse ikke nødvendigvis skyldes at befolkningen er blitt mer mot innvandring. Det kan like gjerne være at «gammelpartiene» hadde «løpt fra» mange av sine velgere, og skapt et rom til høyre. Tilsvarende betyr ikke tilbakegangen til slike partier nylig, som i Danmark og Østerrike – eller Norge, nødvendigvis at innvandringsskeptiske holdninger er på retur, men kan gjenspeile at partier nærmere sentrum har justert sin politikk.

Avstanden mellom partiene øker

I et topartisystem som USA har forskjellen mellom partiene økt kraftig fra 1970-tallet. Det gjelder først og fremst deres folkevalgte. Det finnes nesten ikke liberale republikanere og konservative demokrater igjen i Kongressen. I mindre grad gjelder dette også deres velgere.

Dette er altså en sortering, basert på at partiene er blitt mer ideologisk stringente enn før. Demokratene er blitt mer rendyrket (sosial)liberale, republikanerne mer konservative. Konflikten mellom de to partiene blir dermed skarpere, og det blir vanskeligere å jobbe frem kompromisser, ikke minst fordi det er så få potensielle brobyggere igjen i sentrum.

Dette er temaet for Morris P. Fiorinas bok Unstable Majorities: Polarization, Party Sorting & Political Stalemate (Hoover Institution Press, 2017). Forfatteren er professor i statsvitenskap ved Stanford, og boken er i hovedsak skrevet i forkant av presidentvalget i 2016, selv om to kapitler behandler dette valget.

Han går systematisk til verks for å tilbakevise at USA er blitt mer polarisert. En indikator er hvordan amerikanerne beskriver seg selv. Undersøkelser viser at det ikke er noen klar endring de siste femti år i andelen som kaller seg moderate, i motsetning til konservative eller liberale. ANES-undersøkelsen viser riktignok en viss nedgang, men den gjenfinnes ikke i General Social Survey eller New York Times/CBS-målinger.

Flere uavhengige velgere

Gruppen uavhengige, i motsetning til demokrater og republikanere, har snarere økt. I 1992 til 2008 varierte andelen som oppga at de var uavhengige mellom 30 og 35 prosent, men senere har dette økt jevnt til over 40 prosent. Det samme gjelder dersom man ser på hva velgerne er registret som. I de fleste stater må man registrere partitilhørighet, noe som har med tilgang til primærvalgene å gjøre.

En slik økning i uavhengige er en naturlig følge av at mange velgere ikke finner plass i partier som er såpass ideologisk stringente, mens de selv har mindre konsistente meninger. Misnøyen med de to partiene illustreres også av at det i 2016 var uvanlig mange som oppga at de stemte mot Trump eller Clinton, ikke for en av dem.

Mange forskere innvender imidlertid at mens mange nok kaller seg uavhengige, og er registrert som det, stemmer brorparten av disse regelmessig på det samme partiet i valg etter valg. De er altså ikke egentlig uavhengige, og «ekte» uavhengige er ikke flere enn omtrent 10 prosent, mener for eksempel den ledende valgeksperten Alan Abramovitz. Fiorina bruker et eget kapittel til å drøfte dette.

Det er riktig at en stor del av de 40 prosentene nevnt ovenfor regner seg som nærmere det ene enn det andre partiet, altså at de lener i en retning, men Fiorina mener at denne gruppen er mindre stabil og derfor viktigere å vinne enn mange politiske strateger tar for gitt.

Han viser til at bare i to valg siden andre verdenskrig har en kandidat vunnet presidentvalget uten å vinne flertall blant de uavhengige. (Trump vant dem, selv om han fikk færre stemmer enn Clinton), og at denne gruppen er svært viktig når flertallet i Representantenes Hus svinger frem og tilbake. Det er særlig de uavhengige som gir de «ustabile majoritetene» som Fiorinas tittel henviser til. Og som han spår i boken, svingte de uavhengige kraftig tilbake til demokratene i kongressvalget forrige høst (demokratene slo republikanerne med 12 prosentpoeng), slik at demokratene tok tilbake flertallet der med god margin.

Liten polarisering i sak

Sorteringen av velgerne kan føre til at de kjøper store deler av den «pakken» som de to polariserte partiene tilbyr. Når man identifiserer seg med et parti, tar man også opp i seg den del av partiets standpunkter. Eller motsatt – man reagerer ved å være imot alt motparten står for. Jeg har flere ganger skrevet om at Trump driver opinionen i motsatt retning av hva han selv står for.

Men denne effekten er ikke dominerende, og den viktigste indikatoren på at vi ikke opplever noen vesentlig polarisering, men snarere enn sortering, er å finne i undersøkelser av hva amerikanerne mener om spesifikke sakskomplekser.

Sentrum holder i abortsaken

Abortsaken er et godt eksempel, som Fiorina bruker mye plass på. Frem til omkring 1980 var partiene «usortert» i dette spørsmålet. Faktisk var det litt flere blant republikanske velgere som støttet en liberal abortlov enn blant demokratene.

Men senere, ettersom «motkulturene» med feminismen i spissen fikk gjennomslag blant demokratene, mens «kulturkrigerne» med kristenkonservative gruppering i spissen fikk det samme blant republikanerne, ble partiene sortert, først blant de folkevalgte. De fleste steder er det rett og slett svært vanskelig å bli nominert dersom man går imot eget parti i abortspørsmålet.

Men dersom opinionen var blitt mer polarisert, skulle man tro at andelen som svarer at abort alltid eller aldri bør være tillatt hadde økt. Men over 40 år er disse andelene, samt det flertallet som mener at abort skal være lovlig under visse betingelser, vært forbløffende stabilt. Det samme gjelder når man spør mer detaljer om omstendigheten som bør medføre at abort tillates. Sentrum holder.

I abortsaken var det frem til slutten av 1980-tallet fremdeles ingen særlig forskjell mellom partienes velgere. Men nå er partielitene ferdigsorterte og republikanske velgere er blitt mer restriktive, demokratiske mer liberale. Dette er altså den samlede effekten av at folk endrer standpunkt, folk skifter parti, og unge velgere som kan ha andre holdninger erstatter de som dør.

Men fremdeles er partienes velgergrupper mye mer nyanserte enn partiets offisielle standpunkt. Det igjen henger sammen med at denne saken, selv om den skaper mye støy og mobiliserer aktivister på begge sider, ikke er så avgjørende for partivalg som vi gjerne har inntrykk av.

De fleste i midten

Abort er ikke utypisk. Fiorina viser til at i den store velgerundersøkelsen ANES har de siden 1976 bedt respondentene plassere seg på en skale fra 1-7 (ekstremt liberal til ekstremt konservativ) i fem sentrale spørsmål, blant annet helsefinansiering, forsvarsutgifter og størrelsen på offentlig sektor. Det fleste plasserer seg i midten, både i 1984 og 2016.

Det er riktignok litt færre der, men disse har flyttet seg i ulik retning. Flere er blitt mer konservative når det gjelder hjelp til minoriteter og synet på forsvarsutgifter, og mer liberale når det gjelder helsefinansiering og synet på statens omfang. Pew finner tilsvarende, i sin undersøkelse av 48 verdispørsmål, at endringene fra 1987 til 2012 er små.

Medienes «ekkokamre» blir gjerne fremstilt som en driver for polarisering, men Fiorina viser til forskning om tyder på at de aller fleste amerikanere ikke søker seg til ytterpunktene for å få sine nyheter. Det gjelder også for internett, om enn i litt mindre grad. (Jeg har tidligere omtalt noe av denne forskningen, sist her).

USA skiller seg ut

I et eget kapitel drøftes utviklingen i vestlige demokratier utenfor USA. Fiorina starter med å vise til Storbritannia, der forskjellen mellom de to store partiene ble klart redusert etter Thatcher og under Blair. Og velgerne har fulgt partiene – de har altså blitt mer like. De dataene han her bygger på er riktignok gamle – fra 1987 til 2001 – lenge før Corbyn til Labour hardt mot venstre, og før Brexit ble det dominerende politiske spørsmålet.

I Nederland «desorterte» velgerne seg mellom 1986 og 1998. Det ble altså mindre forskjell mellom ulike partiers velgere på en rekke områder.

I Tyskland, som siden 2013 har vært styrt av en storkoalisjon der konfliktene er tonet ned, har også befolkningen blitt noe mindre konsistent i sine oppfatninger, «depolarisert» med unntak av saker som har med kjønn å gjøre.

La meg legge til et norsk eksempel – holdninger til innvandrere, slik det er målt av SSB hvert eller annethvert år siden 2002 (s. 18). Dette er et av de spørsmålene med høyest temperatur i norsk politisk debatt, og dersom vi ser en økt polarisering, burde det dukket opp her.

På seks utsagn, som blant annet omfatter hvorvidt innvandrere misbruker sosiale ordninger og gjør en nyttig innsats i arbeidslivet, gis det fem svaralternativer. Økt polarisering skulle bety at de ytterliggående svarene gikk frem, og de de tre i midten tilbake. Men slik er det ikke. Gjennomgående  har ytterpunktene omtrent samme oppslutning over denne perioden, men det er en tydelig endring i og med at det er betydelig flere som gir det mest positive svaret, og klart færre som oppgir det mest negative svaret. Vi har altså ikke fått en økt polarisering, men et skift i liberal retning.

Mens vi i USA ser er skarpere skille mellom partiene, og at dette i en viss, men langt fra like stor, grad smitter over på velgerne, slik at forskjellen mellom dem i større grad følger partilinjene, ser dette ikke ut til å være tilfellet i Europa. Her må vi riktignok ta forbehold for at Fiorinas europeiske data ikke er så omfattende og i flere tilfeller i eldste laget. Det gjelder også en studie av ni OECD-land (Rehm & Reilly) som han viser til. Den er fra 2010.

Den viktigste lærdommen fra Fiorinas bok er kanskje at når politikere og kommentatorer snakker om polarisering, så bør vi spørre hva de egentlig mener med det, og om de kan belegge påstanden.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden