Politikk

Polens crescendo

Polen skimter et håp om å endelig ta tronen som Europas sterke mann, et mål som har kostet 100 år med blod, tårer og svik. De neste årene vil bli avgjørende for nasjonens fremtidige identitet.

Polen skimter et håp om å endelig ta tronen som Europas sterke mann, et mål som har kostet 100 år med blod, tårer og svik. De neste årene vil bli avgjørende for nasjonens fremtidige identitet.

Da jeg var med på mine første ferier til Polen var det bil som gjaldt. Vi dro som oftest via Sverige til Gdansk og deretter videre sør. Så kom flyene. De gikk dra Oslo til Warszawa, og derfra tok vi tog. Dette gjentok seg år etter år. Hver gang vi ventet på toget i sentralbanestasjonen så jeg på byggeplassen rett ved siden av, og hver gang jeg kom var det noe nytt. Så kom direkteflyene og vi sa farvel til de lange reisetidene. Nå kom vi oss frem på mindre enn fire timer fra hus til hus. Fra å være et ruralt land med planøkonomiske tradisjoner har nå Polen blitt Øst-Europas økonomiske mastodont. Nå søker landet en mer fremtredende plass i Europa.

En nasjon tar form
Selv om det første frie parlamentsvalget var i 1989, var det først ved valget i 1991 at Polen fikk en reell kapitalistisk konservativ regjering. Reformer ble gjort og landet knyttet seg mot vest og særlig Tyskland. Jeltsins Russland var på dette tidspunktet ikke i stand til å stoppe sin tidligere satelittnasjon. Veien fremover var klar for Polen.

Etter 25 år med vekst føler nasjonen at den endelig er sterk nok til å ha sin egen stemme i Europa.

Samarbeidet med Tyskland har vært svært lukrativ for begge nasjonene. Tyske industrier plasserte sine fabrikker i Polen hvor lønnsnivået og produksjonskostnadene var lave. En devaluering av zlotyen i 1995 satte fart i veksten ytterlige, og fra 2000 frem til 2009 var den på rundt 6% årlig. Selv under kriseåret 2009 klarte Polen å få en vekst på 1,9%. Selv om det fremdeles er problemer med korrupsjon og et favoriserende byråkrati, har Polen doblet sin BNP siden murens fall. Etter 25 år med vekst føler nasjonen at den endelig er sterk nok til å ha sin egen stemme i Europa. Problemet er at Polens stemme nå styres av svært konservative, nasjonalistiske og konfronterende krefter.

Politiske klør
Valget i Polen i begynnelsen av november var på mange måter en test. Det er det første store valget i Europa etter at flyktningkrisen startet for alvor i august, og en klar indikasjon på hvordan østdelen av unionen har reagert. Resultatet viste klart hvordan tendensen er i landet. Det konservative, religiøse og EU-skeptiske partiet Lov og orden gjorde rent bord og har nå både statsministeren og presidenten.

Presidentvalget tidligere i år viste at folk var blitt lei av det store klasseskillet mellom by og land

Det var ikke noen overraskelse at det mer EU-vennlige Borgerlig plattform mistet regjeringsmakten. Presidentvalget tidligere i år viste at folk var blitt lei av det store klasseskillet mellom by og land, og av hvordan den økonomiske veksten ikke kom alle i landet til gode. Et regjeringsskifte lå i kortene. Det var derimot et håp fra nåværende opposisjon at Lov og orden ikke ville få flertall alene og måtte skape en koalisjon som svekket deres makt.

En svekket opposisjon
Da tidligere statsminister Donald Tusk dro til Brussel i 2014 for å bli leder av Europaparlamentet falt korthuset han hadde vært med å bygge opp siden 2001 sammen. Det var tidligere helseminister Ewa Kopacz som tok over rollen som statsminister, og kort tid etter begynte oppslutningen rundt partiet å falle. Selv med en gjennomsnittlig økonomisk vekst på 6% i året siden århundreskiftet, har de stadig mistet oppslutning blant spesielt unge og studenter. I dette valget stemte kun 14% av de under 30 på partiet. Under presidentvalget tidligere i 2015 opplevde Borgerlig Plattform denne tendensen da den uerfarne Andrezj Duda ble valgt foran sittende president Bronisław Komorowski. Håpet var da at Borgerlig plattform kunne snu denne velgerstrømmen, eller i det minste hindre en total kollaps. Etter åtte år og flere skandaler var det så og si en umulig jobb. Nå vil panikken slå inn. Fire år uten noe som helst makt er en lang tid.

Det er reell bekymring i det politiske landskapet for at en mann skal inneha så stor makt uten et personlig mandat fra folket.

Hos Lov og orden er det derimot euforisk stemning. Den mektigste mannen i landet vil hverken være president Andrezj Duda eller påtroppende statsminister Beata Szydło, men partileder Jarosław Kaczyński. Tvillingbroren til avdøde Lech Kaczyński, som selv var både statsminister og tidligere presidentkandidat. Han valgte å hverken å stille som presidentkandidat ellers statsministerkandidat i år, men har styrt og kontrollert begge kandidatene som nå innehar disse vervene. Det er reell bekymring i det politiske landskapet for at en mann skal inneha så stor makt uten et personlig mandat fra folket. Den følelsen ble forsterket etter at det kom frem at Kaczyński hadde begynt å velge personer til kabinettet uten å snakke med Szydło, og innførte en lov som gir partiet større makt over landets aviser og medier.

En ny politisk ramme for Polen
Det er liten grunn til å tro at høstens flyktningkrise hadde en sentral betydning for valgresultatet. Begge de store partiene har lagt seg på en svært streng linje. Kun etter sterkt press fra Brussel og Berlin lovte Warszawa å ta imot 7000 flyktninger. Denne lovnaden ble så forkastet etter Paris-angrepene og senere brukt som retorisk våpen mot EU.

Lov og orden har tatt resultatet som et klart mandat mot noen som helst liberalisering av grensepolitikken. Merkel kan nok glemme polsk drahjelp for å komme seg ut av det politiske damoklessverdet som polakkene mener hun selv har skapt. Forholdet mellom henne og Kaczyński er svært kjølig etter at sistnevntes tvillingbror og daværende president av Polen døde i flyhavariet ved Katalyn.

Nå er Kaczyński den mektigste mannen Polen har hatt siden murens fall, og Merkel er ikke lenger den mektige «de facto»-sjefen av EU.

I 2011 skrev Kaczyński boken Det Polen vi drømmer om. Her anklaget han Merkel for å ha imperialistiske ambisjoner om å annektere deler av Polen, og skrev at Stasi hadde installert Merkel som Bundeskansler, 15 år etter at etterretningstjenesten ble oppløst. I 2011 ble ikke dette tatt så seriøst ettersom daværende statsminister Tusk og Merkel hadde et godt forhold, men i dag er tonen annerledes. Nå er Kaczyński den mektigste mannen Polen har hatt siden murens fall, og Merkel er ikke lenger den mektige «de facto»-sjefen av EU. Det har fått Polen til å revurdere sin rolle i verden og utfordre Berlin på flere måter.

Et av disse var å gå i diskusjon med NATO om å etablere en permanent base i landet. Dette hadde tidligere blitt stoppet av Tyskland som mente at en slik handling ville være en provokasjon mot Russland. Lov og Orden har derimot gitt sin fulle støtte til en slik base.

Polen vil ha større makt
I et historisk perspektiv er det forståelig at Polen (og andre østblokkstater) er skeptisk til tysk og vest-europeisk politikk som kan true nasjonalidentiteten deres. Det er noe som polakkene har kjempet mot i over 100 år. Enhver sanksjon EU kommer med vil bare forsterke dette inntrykket.

Skal EU begynne med en hard linje mot landet kan de frastøte seg resten av regionen.

Polens økonomi er også sentral for andre potensiale EU-land. Landets forhold til Ukraina er åpent og nylige politiske vedtak har skapt en åpen grense for innbyggere som lever i grenseregionene. Polen har også kjempet hardt for at Ukraina skal bli medlem i unionen, og de baltiske statene har ikke glemt Polens støtte for å bli med i NATO. Skal EU begynne med en hard linje mot landet kan de frastøte seg resten av regionen. Resultatet kan da i ytterste konsekvens bli en ny østlig politisk blokk med Polen i førersetet. Enten innad i EU eller i ytterste og minst sannsynlig, utenfor EU.

Etter 100 etter å ha vært en brikke mellom vest og øst, har nå Polen endelig fått sine egne sjetonger. De kommer ikke Warszawa til å kvitte seg med.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden