Politi uten tillit

Det finnes ikke nok milliarder i verden til å kompensere for manglende kultur og holdninger. Norsk politi har i så måte en alvorlig utfordring foran seg. Det første de burde gjøre er å vise at de faktisk skjønner alvoret.

Mange synes å være overrasket over konklusjonene til 22.juli-kommisjonen. Jeg er det ikke. Konklusjonene samsvarer med det inntrykk som ganske mange av oss over lengre tid har sittet med, nemlig at politiet sviktet fundamentalt både taktisk og operativt. Man kunne jo selvfølgelig frykte en rapport som ikke turte å være ærlig, men Alexandra Bech Gjørv har levert en rapport kjemisk fri for svada, og kommisjonen er beundringsverdig tydelig både i ansvarsplassering og konklusjon. Rapportens beskrivelse av prosessen rundt stengingen av Grubbegata fremstår som en Monty Python-parodi og er en politisk forsømmelse av særs alvorlig kategori. Særlig fordi kunnskapen ikke kan karakteriseres som etterpåklokskap. Trusselvurderingen som ble fremlagt i 2004, er tydelig, og Regjeringens forsømmelse er så åpenbar at det må få politiske konsekvenser (les: statsråd Aasrud bør gå av). Men enda mer alvorlig er politiets handlemåte og håndtering av kritikken i ettertid.

Ryggmarksrefleksen etter terroraksjonen på Utøya ifjor, var at politiet brukte altfor lang tid. Den som raskt satte ord på denne følelsen, var CNNs Piers Morgan: ”Unacceptable/scandalous - Norwegian police arrested the terrorist 3 mins after landing on Utoya, but took 55 minutes to get there.” Etterhvert som detaljene omkring politioperasjonen 22.juli kom frem, har Morgans kommentar bestått prøven. Faktisk er den ganske lik kommisjonens beskrivelse av aksjonen. VG har oppsummert inkompetansen i politiet på en svært god måte. Kommisjonens beskrivelse av politioperasjonen er svært dyster lesning, og som Jan Arild Snoen gjør i et blogginnlegg, er det all grunn til å spørre om politiet med rimelighet kan sies å ha gjort sitt beste.