DEBATT

Hvem holder i pisken i dag?

DEBATT: Altfor lenge har de som er ansvarlige for politiets ulovlige praksis, fått lov til å sno seg unna sitt ansvar. La oss nå få alt opp på bordet.

Publisert

Vanligvis er det rusbrukere fra lavere sosiale samfunnslag som har fått kjenne på pisken i form av straff og fordømmelse fra samfunnets side, men i dag er rollene byttet om. Det ser ikke bra ut for oss i politiet, påtalemyndigheten, dommere og forsvarere. Vi fortjener vel den julingen vi kan få, for å ha unnlatt å ivareta de svakestes rettigheter. Derfor er det egentlig greit at de som alltid har fått kjenne på pisken, får lov til å holde litt i den selv.

Rusreformen skjer nå. Uavhengig av hva Arbeiderpartiet måtte finne på å vedta på sitt landsmøte, har det blitt klart for alle at det ene argumentet etter det andre mot endringer, har falt som sten til jorden. For mange har det tyngste av alle argumentene vært politiets «verktøykasse». Den gikk i tusen knas, og viste seg å være tom. Eksperter fra hele landet, de fremste juristene på politihøgskolen, og Riksadvokaten har sørget for det.

Vi i politiet har i mange år foretatt ulovlige telefon- og husransakinger hos folk som ikke har gjort annet galt enn å velge rusmidler som er mindre skadelige enn alkohol. Påstander om at vi kun gjør det som er best for alle og ikke skader noen, står i stor kontrast til videoer som viser politifolk som forlanger å få titte ned i folks undertøy på åpen gate, samt historier om voldsomme ransakinger som ikke registreres noe sted fordi politiet ikke finner bevis.

Ikke noe er så integritetskrenkende ovenfor en ungdom som telefonransakinger. Hele livet deres er lagret der. Ikke noe er så krenkende for den det gjelder og for familien, som det å få besøk av uniformert politi som ransaker hus og hjem mens naboene står og ser på.

Altfor lenge har de som er ansvarlige for politiets praksis, fått lov til å sno seg unna sitt ansvar. Da undertegnede og flere andre begynte å forlange at man registrerte tvangsmiddelbruk på en slik måte at den kan kontrolleres, møtte vi på stor motstand fra påtalemyndigheten. Det vil si fra de som har ansvar for å kontrollere tvangsmiddelbruken. Det fremstår som absurd at de som har ansvaret ikke vil ha verktøyene, men det er kanskje symptomatisk for hele situasjonen. Så lenge man ikke vet noe og kan lukke øyne og ører, trenger man ikke å gjøre noe. Fru Justitia har ikke bare vært blind, hun har vært døv også, og det er ikke bra.

La oss nå få alt opp på bordet. La oss være ærlige ovenfor hverandre og overfor folket. Sørg for at vi implementerer systemer som gjør det mulig for dem som skal kontrollere politiet å gjøre det, og la oss starte på den oppryddingen som aldri kom i gang etter Eirik Jensen-saken.

Vi i politiet er helt avhengige av publikums tillit, og det gjelder særlig tillit hos det publikummet vi forholder oss til i det daglige. Om Arbeiderpartiet ikke er villige til å gi oss en rusreform som gjør det mulig å bygge opp tilliten igjen, må vi likevel ta tak i arbeidet med å reparere det som er ødelagt. At vi i politiet har påberopt oss uriktige hjemler og holdt sannheten om egne arbeidsmetoder skjult i så mange år, gjør det vanskelig. Men nå er det på tide å rydde opp.