Kommentar

Politiets dårlige twitter-kultur

Slike meldinger er unødvendige opplysninger til allmennheten, og i små byer kan de tilbakeføres til personer folk drar kjensel på. Ivar Staurseth kritiserer Politiets praksis på Twitter.

Bilde: Skjermdump Twitter

Politiet må lære av helsevesenets taushetskultur og slutte å twitre og skravle om alle mulige personlige skjebner vi andre ikke har noe med. I alle fall om de mener de er best egnet til å hjelpe sliterne.

Sist helg ble en person funnet beruset ute i kulden i mindre norsk by. Politiet fant henne og tok henne med til legevakten, og det skulle da også bare mangle. Men så twitret de om saken og avsluttet med at den aktuelle personen ble anmeldt for bruk av narkotika. Dette siste måtte visst med, og det i en situasjon hvor personen trengte legevakt og hadde sovnet ute i kulden.

Jeg setter pris på at etaten bruker twitter til å oppdatere oss om vesentlige ting. Det kan være brann, det kan være ran, knivstikking og annet vi må passe oss for, eller det kan være signalement på et dement menneske som har gått seg vill.

Av og til, når jeg har sett mange politibiler i nabolaget, har jeg sjekket operasjonssentralen på twitter for å se om de skriver noe. Det gjør de sjelden. Erfarne journalister som ofte ringer operasjonssentralen for nattens info, har fortalt at politiet i Oslo holder kortene tettere til brystet enn før  – og kanskje særlig når det kommer til stor og uhåndterlig kriminalitet.

Det vil si, den kriminaliteten vi er redde for, som skaper frykt og mistillit, og som kan utløse misnøye med politietatens håndtering. Da er det kanskje enklere og mer fristende å krysse av en uskyldig – mange vil si malplassert – anmeldelse i boken, og gjøre et vesen av man har gjort noe i løpet av natten?

Hvem drar kjensel på pasienten?

Det er bra at politiet publiserer saker om at de tar hånd om folk. Det viser at de bryr seg og er en etat folk kan søke hjelp hos. Det er mindre greit at de avslutter med å presisere noe personlig vi ikke trenger å vite, som at hun var påvirket av narkotika, og gjøre et vesen av at hun er anmeldt etter å ha blitt brakt til legevakten. Det viser at de ikke bryr seg mye. Det har offentligheten ikke noe med.

I en liten by vil kjønn, alder og skjebne på et gitt klokkeslett lett kunne tilbakeføres til personen det gjelder. Sladderen kan gå. For den aktuelle personen må det føles som et angrep på intimsfæren at en sånn hendelse blir en slags «pressemelding» på twitter, selv om det skjer anonymt.

Kanskje var det en éngangshendelse. Kanskje har personen et rusproblem. Det har ikke vi noe med, men det er lite trolig at en uthengning på twitter gjør ting bedre i sistnevnte tilfelle.

Lær av helsevesenet

Det pågår en kontinuerlig debatt om norsk ruspolitikk. Ønsker om reform handler ikke bare om legalisering av flere stoffer, men minst like mye håndteringen av de som får problemer – gjennom politi og straff som første møte med det offentlige, eller helsevesen, hjelp og oppfølging.

Blant dem som stritter mest imot reformer, og som fortsatt ønsker en stor rolle for politiet overfor rusbrukere, finner vi Norsk Narkotikapolitiforening. Tross navnet er det en frittstående organisasjon – ikke en spesialenhet i politiet eller noe i den dur – men med en del politifolk som medlemmer.

Denne twitter-saken, og Politiets hang til å utlevere alt mulig av personlige skjebner på twitter, bør være et tankekors for foreningen: mener de stadig at nettopp politiet er best egnet til å møte sluttbrukere som har problemer?

Rusmisbruk henger ofte sammen med andre ting, men sjelden om et ønske om å bryte loven. Ingen i helsevesenet twitrer om pasientene. Kan det tenkes det er bedre at de er bedre egnet?

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden