Debatt

Politiets uedruelige hasjpraksis

Bilde: Pixabay.

Cannabisbruk og førerkortinndragning er en historie om grovt maktmisbruk og misforstått avskrekking. På tide at politiet mister denne myndigheten.

I en årrekke har norsk politi aggressivt inndratt førerkortet til nordmenn som blir tatt for cannabisbruk. Grunnlaget politiet bruker er en bestemmelse i vegtrafikkloven (§ 34), som skal beskytte oss borgere mot sjåfører som på grunn av rusmisbruk må antas å utgjøre en fare for trafikken. Problemet er imidlertid at selv kontrollert, sporadisk bruk av cannabis leder til inndragning av førerkort, stikk i strid med loven.

Og til tross for at politiets inndragningspraksis er sterkt kritisert av Sivilombudsmannen og underkjent i norske domstoler flere ganger, har Politidirektoratet forsvart sin praksis og later til å ville fortsette som før. Dette er en del av historien om et norsk politi som er blitt blind for grunnleggende rettsstatlige rammer i sin iver etter å bekjempe narkotika.

Overser Sivilombudsmannen

Sivilombudsmannen er oppnevnt av Stortinget for å sikre at den offentlige forvaltningen ikke gjør urett overfor borgerne. Sentralt er blant annet å se at forvaltningen følger det grunnlovsfestede legalitetsprinsippet: Inngrep overfor borgerne må ha grunnlag i lov. I praksis ser vi at norsk offentlig forvaltning respekterer Sivilombudsmannens sentrale posisjon og følger opp hans vedtak. Riktignok nå med unntak av politiet.

Til tross for at avdelingsdirektør i Politidirektoratet, Kristin Kvinge, hevder hun tar kritikken fra Sivilombudsmannen på alvor, skrev hun i Bergens Tidende 1. juli i fjor at politiets praksis var riktig og ville fortsette. I BTs nyhetssak to dager tidligere ble hun dessuten sitert på at hun kjente til lagmannsrettspraksis som underkjenner politiets praksis, men at praksisen vil fortsette med mindre det kommer en «klar dom i Høyesterett» som sier at politiet er «på villspor».

Det må i norsk sammenheng kunne betegnes som nokså spektakulært at politiet verken retter seg etter Sivilombudsmannen eller rettskraftige dommer fra norske domstoler. Det var dessuten staten selv som besluttet ikke å anke den siste avgjørelsen fra Borgarting lagmannsrett i den såkalte Bjørn Dahl-saken. Da er det selvsagt ingen mulighet for å få en klar uttalelse fra Høyesterett. Det er en taktikk vi så langt bare kjenner fra utlendingsfeltet, der myndighetene i stedet for å anke treffer nye vedtak med nye begrunnelser. Til alt overmål ble også det nye vedtaket Politidirektoratet traff i Bjørn Dahl-saken kjent ugyldig i Oslo tingrett i «runde 2» av rettsprosessen. Det gjør tilsynelatende heller ikke inntrykk på Politidirektoratet og Kvinge at både BT og Dagbladet på lederplass ba politiet om å følge loven.

Uedruelig praksis

Det er ikke engang slik at politiet beveger seg i en gråsone. Vegtrafikklovens grunnvilkår for inndragning er at innehaveren av førerkortet ikke er «edruelig». Kvinge påsto i BT at siden «edruelig» ikke er definert i loven, så er det opp til politiet å fastlegge innholdet i det. Juridisk er det åpenbart ikke et holdbart standpunkt. Lovens tekst er det klare utgangspunktet, og selve ordet edruelig tilsier i utgangspunktet at det må foreligge en rusbruk av et problematisk omfang, og en viss grad av manglende kontroll. Det er nettopp dette som er formålet med lovbestemmelsen – å luke ut sjåfører som i rus kan tenkes å ta den farlige beslutningen å sette seg bak rattet.

Edruelighetsvilkåret har dessuten vært oppe for Høyesterett i 2015. Høyesterett uttalte da at det må «kreves at innehaveren misbruker rusmidler – alkohol, narkotika eller annet berusende eller bedøvende middel – i et omfang og med en regelmessighet som tilsier at han ikke er skikket til å føre motorvogn». Det må altså foreligge et misbruk. Høyesterett utdyper dette med å vise til rapporten «Kjøring under påvirkning av andre rusmidler enn alkohol. Forslag til endringer i vegtrafikkloven», der Høyesterett fremhever følgende:

«Det aktuelle rettskildebilde gir grunnlag for å slutte at bruken av rusmidler må være av et visst omfang og skje med en viss regelmessighet og hyppighet. I tillegg må det kunne legges til grunn at denne bruken har betydning for skikketheten som motorvognfører. Det skal altså mer til enn bare den sporadiske bruk. … Man søker å ivareta hensynet til trafikksikkerheten, samtidig som at en kontrollert bruk av rusmiddel ikke i seg selv får konsekvenser for føreretten. Tilbakekall av førerett på grunn av manglende edruelighet er en inngripende reaksjon. Det er verken rimelig eller nødvendig at enhver bruk av rusmidler skal medføre tilbakekall av førerett. Ei heller bør eksempelvis en enkeltstående innbringelse for beruselse medføre tilbakekall av førerett.»

Kontrollert bruk må godtas

Et helt sentralt utgangspunkt etter Høyesteretts avgjørelse i 2015 er altså at «kontrollert bruk av rusmiddel ikke i seg selv får konsekvenser for føreretten». De som tar seg noen glass rødvin på lørdagskvelden trenger altså ikke frykte for sitt førerkort, naturlig nok. Det samme må ganske opplagt være tilfellet for cannabis: Den som av og til tar seg en joint på lørdagskvelden, en typisk form for kontrollert bruk, og som aldri har vært tatt for ruspåvirket kjøring, skal selvsagt heller ikke dermed uten videre stemples som en trafikkrisiko og fratas sitt førerkort.

Både Sivilombudsmannen og politiet selv har tidligere uttalt at det ikke har betydning for edruelighetsvurderingen hvilket rusmiddel det er snakk om. Vegtrafikklovens formulering åpner heller ikke opp for et slikt skille. Likevel avdekket Sivilombudsmannen at Politidirektoratet i enkeltsaker hadde lagt seg på en linje der bruk av ulovlige rusmidler ble ansett som «i seg selv grenseoverskridende», og at de derfor fulgte «en streng praksis ved bruk av ulovlige rusmidler, der enhver bruk representerer et misbruk – i motsetning til kontrollert bruk av alkohol».

En slik praksis var forhåpentligvis umulig å opprettholde etter Høyesteretts avgjørelse i 2015, men på Dagsnytt 18 sommeren i fjor, uttalte avdelingsdirektør Kvinge at «hvert rusmiddel må vurderes for seg» og indikerte klart at bruk av hasj én til to ganger i måneden ville føre til inndragning av førerkort, mens tilsvarende alkoholbruk ville behandles annerledes.

Bevisst omgåelse

For å opprettholde sin strenge praksis i cannabissaker, driver politiet dessuten en så kreativ tolkning av rettspraksis, at det er vanskelig å tro noe annet enn at den er en bevisst villedning og forsøk på omgåelse av de grunnleggende premissene Høyesterett har satt.

I nevnte Dagsnytt 18 uttalte Kvinge at Høyesterett hadde sagt at fire overtredelser av narkotikalovgivningen de siste to år klart innebærer at noen ikke er edruelig, mens det Høyesterett faktisk uttalte var at når vedkommende i de siste to årene var «straffet for til sammen fire overtredelser av narkotikalovgivningen, gir det en klar indikasjon på et vedvarende og aktuelt misbruksmønster som går utover det sporadiske». Det er svært stor forskjell på å ha brukt cannabis fire ganger over to år, og det å være straffet for bruk fire ganger.

Det siste gir, for å bruke Høyesteretts egen formulering, «en klar indikasjon på et vedvarende og aktuelt misbruksmønster». Det er for øvrig påfallende hvordan Politidirektoratet her også avviker fra sin egen håndhevingsinstruks i førerkortsaker, som Høyesterett for øvrig uttrykkelig viste til, der det presiseres at «Manglende edruelighet (misbruk av alkohol og/eller narkotika) vil ofte komme til uttrykk ved innsettelse i drukkenskapsarrest, jf. politiloven § 9 eller bøteleggelse etter straffeloven § 350.

En enkelt bot for beruselse bør i alminnelighet ikke føre til tap av førerett. Bøtelegges vedkommende to eller flere ganger i løpet av et år, er det grunn til å foreta undersøkelser vedrørende edrueligheten.» Selv politiets egen håndhevingsinnstruks ser altså flere bøteleggelser som en mulig indikasjon på et misbruksmønster som bør undersøkes, ikke som tilstrekkelig grunnlag for inndragning alene.

Urimelig forskjellsbehandling

Nylig var en sak som illustrerer politiets uholdbare praksis oppe for Oslo tingrett. Saken gjaldt en person som hadde fått inndratt sitt førerkort på grunnlag av cannabisbruk av et relativt beskjedent omfang. Han hadde klaget til Sivilombudsmannen og fått medhold, men til tross for Sivilombudsmannens vurdering, opprettholdt Politidirektoratet inndragningen av førerkortet. Tingretten la til grunn at personen som hadde fått inndratt førerkortet, hadde røykt cannabis sporadisk ved «store anledninger», ca. fem ganger i året.

Retten viste til at vedkommende ikke var straffet eller mistenkt for kjøring i ruspåvirket tilstand, eller engang andre brudd på vegtrafikklovgivningen, ikke innbrakt av politiet på grunn av ruspåvirkning eller forstyrrelse av ro og orden i påvirket tilstand, og at det ikke var holdepunkter for rusmiddelavhengighet.

Tilfellet illustrerer treffende politiets overgrep i saker som omhandler cannabis: Det er vel knapt noen ved sine fulle fem som hadde funnet på å hevde at alkoholbruk av et slikt omfang – fem ganger i året ved litt store anledninger – skulle kunne være grunnlag for å vurdere noens skikkethet til å ha førerkort. Da hadde vi i hvert fall løst alle trafikkproblemene i norske storbyer i en håndvending.

Politiet synes likevel å mene, slik Kvinge tydelig antydet i Dagsnytt 18, at det må gjelde andre rammer for cannabis. Som nevnt har dette ingen støtte i loven, og har vært avvist også av Sivilombudsmannen. Oslo tingrett påpekte at loven klart er rusmiddelnøytral, altså at det ikke er slik at et ulovlig rusmiddel skal behandles strengere enn et lovlig.

Cannabis burde vært behandlet mildere

Nå er det ikke dermed utelukket å gjøre en vurdering av rusmiddelets risikoprofil, f.eks. om brukere av rusmiddelet er særlig tilbøyelige til å kjøre i påvirket tilstand, lett utvikler avhengighet, er særlig farlige om de først kjører osv. Skulle man gjort en slik vurdering, er det imidlertid liten tvil om at cannabis måtte vært bedømt mildere enn de fleste andre rusmidler, ikke minst alkohol.

Selv om det i ettertid av cannabisepisoden til NRK Folkeopplysningen har vært enn viss debatt på NRK Ytring og forskning.no om hvor liten trafikksikkerhetsrisiko cannabis egentlig utgjør, er det liten tvil om at det er langt unna risikoen ved alkohol.

Oslo tingrett konkluderte med at politiets vedtak om inndragning av førerkort var ugyldig. Rusbruken i saken tilsa ikke at vedkommende ikke var «edruelig». Også denne dommen har staten valgt ikke å anke. Man kan jo undre seg over hva som ligger bak en slik beslutning. Man kan selvsagt anføre at det lå menneskelige hensyn bak; slike rettsprosesser er krevende for enkeltpersoner. På den annen side var dette en person som hadde ventet lenge med å ta saken til retten og altså greid seg godt uten førerkort i flere år.

Vil ikke ha Høyesterettsbehandling

Grunnen til at vedkommende var så lenge uten førerkort, var at han hadde nektet å avlegge urinprøver for å bevise rusfrihet med tanke på å få førerkortet tilbake. Slik sett kunne nok staten også fint hevdet at det menneskelige aspektet her ikke var spesielt fremtredende sammenlignet med andre slike førerkortsaker. Dessuten kunne man spekulert i årsakene til at vedkommende ikke ønsket å avlegge urinprøver, slik staten faktisk gjorde i prosedyren for Oslo tingrett.

Det fremstår noe paradoksalt å bekjenne seg til et svært strengt føre var-prinsipp i alle andre vurderinger i disse cannabissakene enn om man skal anke en rettsavgjørelse som underkjenner en ytterst kontroversiell praksis. Man kan frykte at staten unnlater å anke nettopp fordi man ikke vil ha en slik «klar avgjørelse fra Høyesterett» som Politidirektoratet sier er det eneste de vil rette seg etter.

I realiteten bør uansett ikke årsaken til at saken ikke ble anket ha særlig stor betydning. Staten bør rette seg etter rettskraftige dommer som den velger å la bli stående. Etter min mening vil det være oppsiktsvekkende, og et brudd med grunnleggende rettsstatlige verdier, om politiet fortsetter å inndra førerkort i lignende saker som denne. Men selv en tilpasning til dommen fra Oslo tingrett er neppe tilstrekkelig til å få avsluttet politiets maktmisbruk i cannabissakene.

I lys av tidligere praksis og den holdningen som kommer til uttrykk hos Politidirektoratet, er det grunn til å frykte at politiet i så fall bare vil legge terskelen for inndragning litt høyere, f.eks. ved bruk ti ganger i året, altså mindre enn én gang i måneden, til tross for at et tilsvarende alkoholforbruk ville blitt regnet som svært moderat. En slik forskjellsbehandling mellom alkohol og cannabis savner helt saklig grunnlag, og er som sagt klart ulovlig.

Gamle forestillinger om at de som røyker cannabis ofte er «kronisk ruset» fordi virkestoffet THC setter seg i kroppens fettlager og utskilles derfra i små mengder, er forlatt, og etter en debatt i Tidsskrift for den norske Legeforening, presiserte professorene Mørland og Bramness uttrykkelig at de som røyker noen trekk cannabis om kvelden, ikke går rundt med vedvarende trafikkfarlige blodverdier.

Trafikksikkerhet avgjørende

Foruten den klart uholdbare tolkningen av edruelighetsvilkåret i vegtrafikkloven, har politiet i lang tid unnlatt å gjøre den trafikksikkerhetsvurderingen loven krever. Høyesterett uttalte utvetydig at «tilbakekall av føreretten må også være påkrevet av hensyn til trafikksikkerheten». Sivilombudsmannen avdekket at politiet i en lang rekke saker automatisk sluttet fra at noen ikke var edruelige, til at de utgjorde en trafikksikkerhetsrisiko, uten å gjøre en selvstendig vurdering av hver enkelt fører, slik loven og Høyesterett krever.

Dette var det sentrale punktet i den nevnte Bjørn Dahl-saken. Politiet hevdet der at Dahls omfattende bruk av cannabis måtte lede til at han ansås som en trafikkrisiko, til tross for at Dahl aldri hadde vært tatt eller mistenkt for ruspåvirket kjøring eller innblandet i trafikkuhell. Retten kom til at Dahls cannabisbruk var kontrollert, og at det ikke var grunn til å frykte at han ville kjøre i rus og dermed utgjøre en trafikkrisiko.

Etter Sivilombudsmannens kritikk har politiet riktignok tilføyd et punkt i sine standardformuleringer der de argumenterer for at rusbruk av et visst omfang må lede til at vedkommende anses som trafikkfarlig, men noen reell vilje til å følge domstolens og Sivilombudsmannens krav om å vurdere hver enkelt cannabisbrukers kjøreadferd opp mot rusbruken, synes ikke å eksistere.

Grovt maktmisbruk

Samlet sett kan politiets behandling av førerkortsakene til cannabisbrukere ikke karakteriseres som noe annet enn en skandale. Det er grovt maktmisbruk, der politiet prøver å forebygge rusbruk i seg selv, ved å bruke en lovbestemmelse som er gitt for å ivareta et helt annet hensyn, nemlig trafikksikkerhet.

Politiet har selv tidlig i denne kampanjen mot de som bruker ulovlige rusmidler, skrytt av hvordan de misbruker vegtrafikklovens bestemmelser for å avskrekke særlig ungdom fra å bruke f.eks. cannabis, gjennom programmet «forebygging gjennom forvaltning». Tanken synes å være at førerkortinndragning kan anvendes som en «mer følbar» reaksjon enn ordinær straff, og på den måten generelt forebygge (narkotika-)lovbrudd, selv om vegtrafikkloven altså ikke gir hjemmel til dette. Verken kritikk fra Sivilombudsmannen eller en rekke tap i domstolene synes å få politiet på bedre tanker.

Skaper utenforskap

Politiet synes fast bestemt på, selv etter 50 år med «krig mot narkotika» uten suksess, at mer straff og avskrekking er løsningen på å forebygge både rus og trafikkfare. Her møter vi imidlertid på nok en paradoksal effekt: Ved å gripe inn med hard hånd overfor unge, ved enten å frata dem førerkortet eller hindre dem i å få det, skaper politiet utenforskap og problemer, som igjen kan lede mennesker inn i rusmisbruk og avhengighet.

Det å miste førerkortet kan føre til problemer på arbeidsmarkedet og dårligere forutsetninger for sosial kontakt med venner og familie. Og de virkelig farlige sjåførene er de som har et omfattende rusproblem og ofte kjører i blandingsrus. Disse sjåførene kjører gjerne gjentatte ganger i tung rus, og å frata dem førerkortet er sjelden en effektiv beskyttelse mot nye tilfeller. De kjører uansett. I stedet for å forebygge ruspåvirket kjøring, kan politiets overivrige inndragningspraksis i verste fall bidra til å skape de aller farligste sjåførene.

I tillegg kommer de menneskelige konsekvensene av en inndragningspraksis som har gått altfor langt. I fjor rapporterte f.eks. BT om en ung mann som hadde tatt sitt eget liv etter å ha fått inndratt førerkortet. Man kan selvsagt ikke legge all skyld på politiet i et slikt tilfelle, men mannen oppga selv inndragningen som hovedårsak for å ta livet sitt i avskjedsbrevet til familien, og mannens far og fagpersoner har fortalt i media om hvordan saken tilsynelatende bidro til akutt psykisk sykdom.

Til og med politiet selv advarer ungdom sterkere mot de store konsekvensene av å bli tatt, fremfor farene ved cannabisen i seg selv. Den «mer følbare» reaksjonen som skal avskrekke de andre fra å gjøre det samme, rammer altså den enkelte lovovertredelse urimelig hardt, og kan ødelegge livskvaliteten for den det gjelder. Slik blir det bl.a. de mest utsatte og sårbare som betaler prisen for politiets avskrekkingspraksis.

Demonisering av brukerne

Den grove uretten overfor cannabisbrukere i førerkortsaker er bare én av en rekke konsekvenser av demoniseringen kriminalisering av rusmiddelbruk har ledet til. Det er tidligere avslørt hvordan politiet ulovlig har bortvist mennesker med rusproblemer fra sentrum i Oslo og Bergen, hvordan bøter er skrevet ut i store mengder til mennesker med tung avhengighetsproblematikk, og som ofte må sone såkalt subsidiær fengselsstraff fordi de ikke har penger til å betale.

Ulovlige rusmidler behandles gjerne mye strengere av barnevernet enn lovlige rusmidler, uten at det finnes forskning som tilsier at en mor som sporadisk røyker cannabis er en dårligere mor enn en som sporadisk tar seg noen glass vin. Går vi tilbake til 2005 tapte en mor en tvist om den daglige omsorgen for sin sønn fordi hun røykte cannabis. Hun røykte aldri i barnets nærvær, men retten mente det var «en svært uheldig situasjon» at sønnen «når som helst å kunne oppleve at politiet dukker opp hjemme hos dem og ransaker, og han risikerer videre at moren … blir innbrakt av politiet». Selv domstolene påpeker altså hvor skadelig selve forbudet er, og bygger for sikkerhets skyld videre på det.

Politiet må fratas myndighet

Politiets manglende edruelighet i førerkortsaker, bør avbøtes ved å frata dem myndigheten til å inndra førerkort etter vegtrafikkloven § 34. På samme måte som ved sviktende helse, bør det være helsemyndighetene som vurderer om personer som ruser seg skal få beholde førerkortet sitt. Helsemyndighetene har i utgangspunktet bedre faglige forutsetninger for å gjøre en slik vurdering, og politiet har dessuten vist at det er et ansvar de ikke er skikket til å inneha.

En slik løsning foreslås av Vegdirektoratet, som konkret peker på fylkeslegen. Denne løsningen svarer også på Sivilombudsmannens kritikk av det uheldige todelte ansvaret mellom politi og helse som vi har i dag, og den bør innføres raskt.

Ser vi på det litt større bildet, er det imidlertid en åpenbar fare for at brukere av ulovlige rusmidler, og da særlig de som har et synlig rusproblem, utsettes for nye overgrep i den offentlige forvaltningen så lenge vi opprettholder dagens kriminaliseringsregime. Trolig er det bare en avkriminalisering som kan bidra til en mer rettferdig og human behandling av de som velger å ruse seg på andre rusmidler enn det lovlige, svært kraftige og skadelige rusmiddelet alkohol.

Som direktøren for det portugisiske byrået for intervensjon mot avhengighet (SICAD) er sitert på i RIO-rapporten «Portugal på norsk»:

«Det er vanskelig å utpeke en kausal forbindelse mellom avkriminalisering i seg selv og de positive tendensene vi ser … Det er en helhetlig pakke. Den største effekten har vært at vi har fjernet roten til stigmaet for ruslidelser, noe som lar folk tale fritt og søke profesjonell hjelp uten frykt for sanksjoner.»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden