Kommentar

Politikere bør like Kygo eller være dårlige i engelsk

Emmanuel Macron har "et nært forhold til Liszt". De færreste norske politikere er helt der.

Bilde: Pixabay

Emmanuel Macron er dannet til fingerspissene. Erna Solberg har dysleksi. Det sistnevnte vitner om et mer velfungerende samfunn.

Forut for det franske presidentvalget ble Emmanuel Macron intervjuet om kulturpolitikk på nettstedet Classiquenews.com. Intervjuet er gjennomsyret av troen på den kulturelle dannelsens saliggjørende effekt, og på at det offentlige må ta ansvar for å spre saligheten ut til folket. Den senere valgvinneren forteller for eksempel om hvordan han ønsker å iverksette programmer for å gi folk smak og lyst på kultur fra de er små av, og hvordan kulturen må brukes til å styrke den europeiske fellesskapsfølelsen. Til slutt svarer Macron på et spørsmål om sin egen musikksmak:

«Som De kanskje vet, er jeg spesielt svak for pianomusikk – jeg har selv spilt det mye og forsøker fortsatt å spille når jeg har tid. Schumanns verker innehar en spesiell plass: de bærer frem bilder og stemninger som jeg ikke finner noe annet sted, med en unik variasjon av toner. Jeg har likeledes et nært forhold til Liszt, denne store og moderne europeeren som var resolutt forankret i tradisjonen: Gløden i ‘Pilgrimsår’ forblir intakt etter alle disse årene.»

Intervjuet fikk meg til å tenke på hva slags politikere vi egentlig ønsker oss. Det må da være ypperlig å bli ledet av en politiker som Macron, en mann som er dannet og intellektuell til fingerspissene, og som elegant veksler mellom å diskutere klassisk musikk og å dele podium med den svært teoretisk anlagte samfunnsviterlegenden Jürgen Habermas?

Her i Norge holder vi oss til sammenlikning med en kulturminister som er «stor fan» av Kygo og Marcus og Martinus, og som lang mer keitete enn elegant forsøker å score popularitetspoeng i sosiale medier ved hjelp av brunost, bunad og kirkebesøk. Vi er mange som vrir oss i skam når vi hører Torbjørn Jagland og andre norske politikere snakke engelsk.

Men er det likevel keitete og udannete politikere som tross alt er best?

Macron har selv uttrykt bekymring for hvordan franske politikere oppholder seg i og rekrutteres fra en boble. Han har studert på École Nationale d’Administration, en institusjon som bare uteksaminerer om lag hundre studenter i året, men som likevel har fostret flertallet av statsministrene de seneste tiårene, inkludert den nylig utpekte statsministeren i Macrons egen regjering, Édouard Philippe. I forhold til ENA likner Oxford, Cambridge og Harvard, med sine tusener av årlig uteksaminerte, på sosialistiske eksperimenter.

Klassisk dannede mandariner

At de viktigste stillingene i Frankrike ofte besettes av folk som i praksis kommer fra det samme lille og lukkede miljøet, viser hvilket topptungt klassesamfunn landet er.

Er en slik tilstand en del av årsaken til at landet sliter med en lite dynamisk økonomi, høy arbeidsløshet, enorm statsgjeld og offentlige utgifter som er de største blant OECD-landene (56 prosent av BNP)?

Kanskje ikke direkte. Den manglende dynamismen skyldes gale reguleringer av arbeidsmarkedet. Gjelden er forårsaket av den store offentlige sektoren og tidlig pensjonsalder (slikt er ting som Macron ønsker å gjøre noe med, hvis han mot formodning skulle få lov av parlamentet og det demonstrasjonsglade franske folket).

Men et kjennetegn ved fattige og lite veldrevne land pleier å være at de viktigste institusjonene og stillingene bare er tilgjengelige for folk i en eksklusiv elite. Og bedre blir det ikke når eliten ikke består av entreprenører, men av klassisk dannede mandariner. I Frankrike har disse hatt en sterk forkjærlighet for arbeidsmarkedsreguleringer.

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, kun 49,- i måneden!

Skipsmeglersønn i arbeidernes parti

Et enda verre eksempel enn Frankrike er Hellas. Elitene som pleide å bytte på å styre landet, hadde til felles at de var utdannet ved eliteuniversiteter i utlandet, snakket perfekt engelsk og på overflaten minnet mer om høyt utdannede amerikanere enn vanlige grekere.

Til slutt ble de etter et folkelig valgopprør feid til side av Syriza, som også bestod av akademikere som snakket perfekt engelsk og gjerne hadde utdannelse fra utenlandske eliteuniversiteter, men som hadde enda mer akademiske og radikale idéer.

I mer veldrevne land, som Tyskland, har toppolitikerne gjerne en mer gjennomsnittlig bakgrunn, og de snakker ikke perfekt engelsk.

At Norge har en statsminister med dysleksi, som ikke har fullført høyere utdannelse, er således et symptom på bedre sosial mobilitet og et mer velfungerende samfunn.

Det er ironisk at det i Norge er arbeidernes parti som tydeligst viser tendenser til å bli omsluttet av en boble, ledet som det er av en skipsmeglersønn som har studert nettopp ved et fransk eliteuniversitet.

I Norge har vi ikke eliteuniversiteter, og klassisk dannelse har ikke samme status, så det finnes ikke mange Schumann-connaisseurer å rekruttere. Men Oslo Ap greide som kjent å få inn særdeles mange kommunikasjonsrådgivere til stortingslisten. (De er ikke så verst på kommunikasjonsrådgivere i Frankrike heller: Rådhuset i Paris har for eksempel 300 av dem.)

Misantropen utenat

Mye har blitt skrevet om de farlige konsekvensene av økende økonomisk ulikhet. Jeg er ikke blant dem som tror at økonomisk ulikhet i seg selv er et problem. En artikkel i tidsskriftet Nature viste nylig at det er urettferdighet folk reagerer negativt på, ikke ulikhet.

Men høy økonomisk ulikhet kan være et symptom på urettferdighet, på svekket sosial mobilitet og på at det er vanskeligere enn det burde vært å klatre på samfunnsstigen.

På samme måte er det med rekruttering til toppen av politikerklassen. Antielitister tar feil hvis de tror at det er et problem i seg selv at politikere lytter til Schumann eller kan åpningen av Molières Misantropen utenat (I en idéell og utopisk verden burde kanskje alle hatt denne typen egenskaper). Men det kan være et symptom på at bare én spesiell type mennesker med den rette bakgrunnen får anledning til å bli politikere. Og de menneskene har ikke nødvendigvis vært de som best vet hvordan man styrer landet.

Det kan argumenteres for at det handler om kulturforskjeller, og at en fransk politiker skal kunne sin Molière for å vise at han forstår nasjonalsjela. Men jeg foretrekker å tro at det i så fall er et kulturelt sykdomstegn. Det finnes en eller annen sammenheng mellom gløden i «Pilgrimsår» og den høye statsgjelden. Det er jeg sikker på.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden