Politikk

Politikk trumfer forskning

Fersk norsk forskning bekrefter det vi allerede vet: At flere lærere ikke gir vesentlig bedre skoleresultater. Det hindrer ikke politikerne i å pøse på med penger til slike tiltak.

Høsten 2012 bevilget Stortinget 1,5 milliarder kroner fordelt over fire år til 600 nye lærerstillinger på ungdomstrinnet. Ekstraressursene gikk til skoler som tilfredsstilte to kriterier – at gruppestørrelsen var høy, over 20 elever, og at skolene gjorde det dårligere enn gjennomsnittet, regnet i oppnådde grunnskolepoeng.

I går ble en foreløpig evaluering, foretatt av forskere ved Statistisk Sentralbyrå og Frisch-senteret publisert av SSB (Kirkebøen, Kotsadam, Raaum). Avgangskullet i 2016 er det eneste som har hatt ekstra ressurser gjennom hele ungdomsskolen, og det er derfor disse som undersøkes her.

Forskerne har først sammenlignet utviklingen i eksamenskarakterene i skriftlige fag ved skoler som så vidt ikke kvalifiserte for tiltaket med de som så vidt kvalifiserte. På den måten sammenligner man skoler som er temmelig like. Men de har også sammenlignet alle tiltaksskolene med alle andre skoler, og trukket inn nasjonale prøver.

Pengene ble brukt til det de var ment til, slik at flere lærere faktisk ble ansatt, og gruppestørrelsen redusert med ca 10 prosent, fra 21 til 19 elever. Men dette ga tilnærmet null – null – effekt på elevenes læring, uansett om man sammenligner like skoler eller alle skoler, og om man bare ser på eksamenskarakterer eller sammenligner med nasjonale prøver.

Forskernes konklusjon starter slik:

”Våre anslag på effekter av satsing på økt lærertetthet er relativt entydige: Skolene som får ekstra ressurser reduserer gruppestørrelsen i ordinær undervisning, men det er få tegn til at elevenes læringsutbytte påvirkes positivt (eller negativt) i disse skolene. Vi finner at gjennomsnittlig gruppestørrelse i ordinær undervisning reduseres omtrent fra 21 til 19 i tiltaksskolene, eller med omtrent 10 prosent. Effekten på skriftlig eksamenskarakter finner vi å være ganske presist lik null.”

Politisk begrunnelse, ikke faglig

Jeg har tidligere, sist i et notat for Civita, skrevet om den nasjonale og internasjonale forskningen på mindre klasser/økt lærertetthet. Tyngdepunktet i denne forskningen, med noen unntak, viser liten eller ingen effekt på læringsutbytte.

Likevel fortsetter politikerne, både i Norge og mange andre land, med å bruke penger på slike relativt dyre tiltak. Riktignok er ikke det omtalte prosjektet, som altså skulle gå over fire år, forlenget etter at den blå regjeringen opprettholdt bevilgningene i fireårsperioden. (Det ville ikke forundre meg om det kommer inn igjen i siste liten dersom det blir en budsjettavtale mellom regjeringen og støttepartiene). Men isteden har KrF gjennom budsjettavtalene både for 2015 og 2016 fått gjennomslag for flere lærerstillinger på barnetrinnet, til en enda høyere kostnad enn Arbeiderpartiets forsøk. Og Arbeiderpartiet har ikke bare kritisert regjeringen for ikke å forlenge deres virkningsløse forsøk, men lovet enda mer penger til flere lærere dersom de tar over regjeringsmakten neste år.

Forklaringen på at tiltak som ikke virker er politisk populære ligger i definisjonen av ”virker”. De gir ikke økt læringsutbytte, men de gir politisk utbytte. Arbeiderpartiet vil gjerne holde seg inne med lærernes fagorganisasjoner, og deres motiv er klart: Om flere lærere ikke gir bedre resultater for elevene, gir det nok lettere arbeidsvilkår for lærerne. Et hyggelig bieffekt for lærerorganisasjonene er at mangelen på lærere øker, noe som gir et ekstra kort i lønnforhandlingene.

KrF vil gjerne markere at de er opptatt av et bredt spektrum av saker, og i KrF er det alltid økte offentlige bevilgninger som er kriteriet på omtanke og sosialt ansvar. Det skal ikke mer enn noen entusiaster, gjerne lærere, til for at akkurat et tiltak som flere lærere får prioritet i dette partiet. Hva forskningen sier, kan lett avfeies med å trekke frem det mindretall av studier som viser en ønsket effekt, og en litt diffus tro på at ”dersom vi gjør alt riktig, får det nok effekt denne gangen”.

For den blå regjeringen, som ikke tror at økt lærertetthet er veien å gå, er motivasjonen for likevel å bruke penger på dette veldig enkel: Det er en av mange kostnader som må betales (av skattebetalerne og kommende generasjoner, ikke av kunnskaps- og stats-ministeren) for å holde regjeringen ved makten.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden