Må politikeren opptre polemisk og respektløst for å bli hørt?

Det kan vel knapt sies å være noe annet enn manglende respekt for velgerne, når en politiker må sortere faktagrunnlaget i en sak etter eget (eller partiets) forgodtbefinnende, før han presenterer saken for velgerne? Hvor mye skal velgerne måtte tåle, før de mister tilliten til politikeren, og til hans evne til å fremstille en sak på sakens egne, og ikke bare på partiets premisser?

Gjensidige beskyldninger politikere imellom om uredelig saksfremstilling har blitt så vanlig at det går oss velgere hus forbi. Egentlig trist, både for politikken, og for velgerne, at debatten om en saks realiteter og fakta, overkjøres av pompøs retorisk språkbruk. Ja, det kan til tider være pinlig å måtte se presumptivt kunnskapsrike politikere, underkommunisere substansiell og etterprøvbar faktaargumentasjon i en sak, og erstatte det med velformulert ideologisk, partipolitisk tankespinn.

Økte budsjetter reverserer ikke urbanisering og demografiske realiteter.

Tenk om velgerne for én gang skyld kunne få oppleve politikere som vil erkjenne at ikke all velferd og rettferdighet her i landet er avhengig av økte budsjetter, eller økte skatter og avgifter. Tenk om fremtredende partiledere for én gang skyld kunne åpne for en debatt der gjensidige beskyldninger om hvem som har bevilget mest til hva, ble erstattet med en diskusjon om hvilke utfordringer samfunnet står overfor. En faktabasert diskusjon om årsakene til mangel på arbeidskraft, mangel på rett kompetanse, på vår manglende omstillingsevne, og om betydningen av et enda tettere EØS-samarbeid. En redelig politisk debatt betyr med andre ord å kunne forholde seg til et felles fakta- og kunnskapsgrunnlag. Gjensidige beskyldninger om at den ene ikke har foreslått så sterk budsjettvekst som den andre, vekker ikke lenger den samme oppmerksomhet og interesse hos velgerne. Det gjør kanskje heller ikke sitater fra partiprogrammenes ideologiske innhold, eller overforenklede forklaringer om hvordan vi skal møte grunnleggende, strukturelle, sosioøkonomiske og demografiske utfordringer.

Når det gjelder dagens politiske situasjon, må velgerne i det minste kunne forlange av opposisjonspolitikerne at regjeringens eget faktagrunnlag og deres premiss og konklusjoner blir respektert og referert til rett, riktig og redelig. Dessuten må velgerne kunne forvente at opposisjonens alternative forslag til regjeringens, om mer rettferdighet, mer stat og mer velferd, inneholder noe mer enn løfter om «økte budsjetter og høyere skatter».

Hvilket fakta- og kunnskapsgrunnlag ønsker egentlig politikerne at velgerne skal støtte seg til?

For dagens politikere er det avgjørende at velgerne tror på det fakta- og kunnskapsgrunnlag deres parti mener er det rette. Det innebærer blant annet at partilederne må gis en form for definisjonsmakt over det fakta og det kunnskapsgrunnlag en «sak» består av, og skal presenteres på grunnlag av.

I dag ser vi en klar tendens til at politikere ikke lenger ser på de tradisjonelle NOUene – «Norges offentlige utredninger» – med den respekt, politiske betydning eller faglige uavhengighet de en gang ble betraktet å være styrt av. I dag ser vi faktisk eksempler på at en del politikere velger å ta en ny NOU «med en klype salt», allerede før den formelt er overrakt fagstatsråden.

Domstolkommisjonens utredning om ny domstolstruktur og Velferdstjenesteutvalgets utredning om private profitører kan nevnes som eksempler på en stigende politikerskepsis til NOUer – eller ekspertutredninger. Hensikten er antakelig å svekke velgernes tro på at ekspertutredningenes faktabeskrivelser står til troende. Lytt heller til hva partiet sier om saken. For ytterligere å parkere en NOU som ikke faller i partiets smak, velger sågar noen politikere å være så respektløse at de benevner NOUen som et «bestillingsverk».

Et eksempel på dette er en nylig avgitt NOU om bruk av private velferdstjenester. To ledende opposisjonspartier har allerede stemplet utredningen som et «bestillingsverk». Den politiske anstendighet later til å være begrenset til dette: Hvis ekspertene kommer frem til andre konklusjoner enn hva vårt partiprogram burde tilsi, må vi raskest mulig få stemplet det hele som et «bestillingsverk» – bestilt av den sittende regjering – selvsagt.

Media har også et stort ansvar for at NOUenes premiss og konklusjoner blir gjengitt rett og respektfullt. Ikke minst fordi politikerne ofte henger seg raskt på medias omtale av NOUen, uten å bry seg nevneverdig om hva utvalget selv sier eller hva fagstatsråden mener om den videre behandling av utredningen.

Faktabasert distriktspolitikk – finnes den?

NOUer om distriktspolitikk finnes det etter hvert mange av. Nylig er et par av dem lagt på distriktsministerens bord. Spørsmålet blir nå om velgerne, på NOUenes premiss- og kunnskapsgrunnlag, kan forvente å bli styrt inn i en saklig og redelig politisk debatt om distrikts-Norge. Redelig i den forstand, at debatten styrer unna de sedvanlige beskyldninger fra opposisjonen om at alt regjeringen tar i blir sentralisert. Eller beskyldninger fra regjeringens side, om at alt opposisjonen har av distriktspolitiske argumenter, er monotone gjentagelser om at den fører en distriktsfiendtlig politikk.

Det kan da ikke være for mye forlangt av oss velgere å be om at partiene, med stadig flere distriktspolitiske utredninger i hånden, kan gi oss en debatt der de rødgrønne kan vise litt større oppfinnsomhet enn et repeterende rop: «distriktsfiendtlig» om alt regjeringen foreslår. Og med et forventet, indignert svar fra regjeringspartiene, om stadig å bli kalt «distriktsfiendtlig».