Ønsker vi færre broilere i politikken, kreves drastiske reformer

Vage oppfordringer til å rekruttere bredere fungerer ikke bedre enn annen moralisme.

Publisert   Sist oppdatert

Det later til å være tverrpolitisk enighet om at politikere bør gjenspeile befolkningen. Arbeiderpartiet etterlyser for tiden arbeidere, mens Kristin Clemet nylig skrev at politikk bør være for alle uansett bakgrunn. Jeg har til gode å se noen mene noe annet, for eksempel at en snever krets av eksperter på mediehåndtering, politisk organisasjonsarbeid og spinn faktisk er de aller best egnede til å styre landet.

Likevel er det stadig oftere nettopp slike som får ansvaret. I takt med at færre engasjerer seg i politiske partier, er det paradoksalt nok blitt flere yrkespolitikere. En slik utvikling kan bidra til tillitskriser mellom folk og folkevalgte.

Det er ikke problembeskrivelsen som er mangelvare. Det skorter imidlertid på løsningsforslag. Hverken Arbeiderpartiet eller Clemet eller noen andre forteller oss hvordan dette kan endres. «Partiene burde bli flinkere til å rekruttere annerledes» er en oppfordring som fungerer omtrent like godt som annen moralisme.

Vi kan se på kampen om de høyeste tillitsvervene er som et marked som styres av tilbud og etterspørsel: hvem vil bli politikere og hvilke ferdigheter etterspør partiene? I dagens uregulerte marked er det et betydelig tilbud av mennesker som har vært politisk engasjert fra ung alder, og uten vesentlig annen arbeidserfaring. Nettopp gjennom sine interesser og sin partipolitiske erfaring besitter de også de ferdighetene partiene – som altså i stor grad bemannes av mennesker som dem selv – etterspør: De behersker det politiske spillet, forstår mediene og partiorganisasjonen.

I likhet med andre markeder vil ikke tilbud og etterspørsel endre seg nevneverdig av seg selv bare fordi noen oppfordrer til det. Hvis ikke politikerne selv griper inn, vil tendensen bare forsterkes mot at politikk blir en egen bransje, der det gjelder å ha en spesiell type CV (mest mulig politisk arbeid og til nød en tur innom kommunikasjonsbransjen, og gjerne en plettfri moral) for å nå opp.

Men på hvilken måte skulle de i så fall ha grepet inn? Her kommer vi fort over på fritekningens område.

Krev yrkeserfaring

En klage som gjerne rettes mot politikere, er at de mangler arbeidserfaring og derfor ikke forstår rekkevidden av alt de vedtar og foreslår. Den danske direktøren Tine Thygesen foreslo tidligere i år at det burde stilles krav om syv års arbeidserfaring utenfor politikken for å sitte på Folketinget. Hun sammenlignet dagens praksis med at de største danske selskapene skulle ansatt en 30-åring direkte fra universitet som konserndirektør eller byttet ut styret med en gjeng studentmedarbeidere som ikke har noen spesiell innsikt i det selskapet faktisk tjener penger på, men har vist seg lojale overfor formannen. Dersom alle toppolitikere hadde arbeidserfaring, ville man erstattet dagens meningskultur med en kunnskapskultur, tror hun.

Et slikt tiltak ville åpenbart hatt konsekvenser for hvordan politikere rekrutteres, men det går også an å se for seg at det ikke ville hjulpet så mye. Kanskje ville alle kommende politikere jobbet syv år i henholdsvis Manifest, Agenda, Skaperkraft og Civita. Kanskje ville vi bare fått en mer aldrende samling politikere, litt som i USA.

Innfør åremål

Kanskje trengs det derfor enda mer drastiske tiltak for å få politikken til å handle mindre om personer og mer om politikk. I demokratiske republikker er det gjerne begrenset hvor lenge en president kan sitte ved makten. Det er jo tross alt systemet som skal sørge for et velfungerende samfunn, ikke enkeltindividers egenskaper. Noen slik begrensning finnes imidlertid ikke på norske stortingsrepresentanter eller regjeringsmedlemmer.

Derfor kunne vi ha innført en slik regel, for eksempel at man bare kan sitte en periode på Stortinget og i regjering. På den måten ville man ha fjernet nærmest alt insitament til å tenke på sin egen politiske karriere fremfor hvilken politikk man ønsker å fremme. Det er ikke til å komme bort fra at Solberg-regjeringen fremstår som minst like opptatt av å bli sittende som å vedta samfunnsgavnlig politikk. Det er for eksempel vanskelig å se for seg at Høyre ville latt oljepengebruken vokse så grassat dersom ingen av politikerne hadde noen personlig interesse i hva som kom til å skje i neste stortingsperiode. Bredere rekruttering vil det i alle fall gi, kanskje i overkant bred, men vi får anta at karrierepolitikernes rutine ikke er det eneste bolverket mot at Stortinget oppløses i kaos. Personfokuset i politikken vil til gjengjeld være en saga blott. 

Legg ned ungdomspartiene

Såklart finnes det også andre tiltak man kunne tenkt seg når man først tenker høyt. Det er for eksempel mye bra med ungdomspartier, men i dag er vi i den situasjon at det etterlyses færre politikere med slik bakgrunn. Kunne et alternativt system, der de som er modne nok, melder seg rett inn i moderpartiene, fungert bedre? Da ville tilbudet av ungdom som først og fremst har partipolitisk erfaring, reduseres, og det vil bli større plass for mennesker med annen erfaring.  Det trengs ikke heller en veldig sterk regulering – kanskje er det nok å avslutte de offentlige subsidiene som i dag går til ungdomspartiene.

Tanken er ikke utenkelig: Det er mest i Tyskland og de andre nordiske landene at ungdomspartiene har omtrent den rollen de har i Norge. Da Unge Høyre ble stiftet, var intensjonen mest å gi et fritidstilbud til ungdommer som hverken sognet til avholds-, bondeungdoms- eller arbeiderlagene. Unge Høyre i rollen som en “utklækningsantalt for unge ærgjerrige politikere”, skulle ikke være hensikten, skrev Lorentz Vogt, foreningens første leder, i 1921. Høyre åpnet jo alltid villig dørene for ungdommen. Hertil behøvdes ingen særorganisasjon, mente han. 

Ikke realistisk

Ingenting av dette blir selvfølgelig noen gang gjennomført fordi det strider mot interessene til de samme personene som eventuelt skulle vedta det. Jeg vet egentlig ikke om jeg mener det selv engang. Men dersom man ikke er villig til å foreslå drastiske tiltak, burde man kanskje heller være ærlig om at man ser problemet, men ikke vil gjøre noe med det.