Forsiden

Politisering av menneskerettighetene

De opprinnelige menneskerettighetene blir politisert gjennom en enorm inflatering. Det er mange spørsmål av stor prinsipiell viktighet som må drøftes når man vurderer å skrive inn en menneskerettighetskatalog i den norske grunnloven. Men hvor er debatten?

De opprinnelige menneskerettighetene blir politisert gjennom en enorm inflatering. Det er mange spørsmål av stor prinsipiell viktighet som må drøftes når man vurderer å skrive inn en menneskerettighetskatalog i den norske grunnloven. Men hvor er debatten?

Den norske Grunnloven inneholder få og spredte bestemmelser om borgerrettigheter og menneskerettigheter. I forbindelse med jubileet i 2014 pågikk det et utvalgsarbeid med sikte på å styrke menneskerettighetenes stilling i Grunnloven. Jeg var et av ekspertmedlemmene i utvalget, som var oppnevnt av Stortingets presidentskap og ble ledet av avdøde professor Inge Lønning. Forslaget vårt er å innlemme et nytt kapittel i grunnloven hvor de viktigste menneskerettighetene er med. Stortinget forventes å vedta dette forslaget i 2014, jubileumsåret for Grunnloven. Vil dette føre til mer frihet for norske borgere? Eller er det liten forskjell fra dagens situasjon hvor vi har internasjonale menneskerettigheter til fulle likevel?

Kort sagt kan vi anta at både menneskerettighetene som blir grunnlovfestet og domstolene vil spille en større rolle enn i dag i norsk samfunn og politikk.

Vårt mandat var å foreslå hvordan menneskerettighetene bør skrives inn i Grunnloven. Dette vil innebære at Høyesterett sannsynligvis får en sterkere stilling enn i dag med hensyn til tolkning av menneskerettighetene og at vi får en sterkere poengtering av rettstatens maktfordeling i Norge. Kort sagt kan vi anta at både menneskerettighetene som blir grunnlovfestet og domstolene vil spille en større rolle enn i dag i norsk samfunn og politikk. Dette er etter mitt syn meget bra og et reelt utrykk for mer frihet til borgerne – man styrker rettstaten, maktbalansen og derved også motmakten til politikkens parlamentariske kanal og regjeringens makt. Politikkens grenser blir klarere uttalt i landets overordnede politiske kontrakt, Grunnloven. Menneskerettighetene er jo nettopp individets vern mot statens makt. Ved at disse nå stadfestes i Grunnloven styrkes bevisstheten om dem og vi får også fokus på at rettsstaten forutsetter maktfordelingen mellom de tre statsmakter – utøvende, lovgivende og dømmende. Når menneskerettighetene kun finnes i internasjonale traktater forsvinner denne forutsetningen.

Politisering av menneskerettighetene?
Men hvordan skal en slik utvikling anses ut fra demokratiske prinsipper dersom menneskerettighetene er stadig mer politiserte? I dag foregår en faglig debatt rundt rettsliggjøring og politisering som har fått sitt ankerfeste i siste Maktutredning. Det er også en mer almen bekymring i Europa over Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMDs) ekspansive og dynamiske tolkning av menneskerettighetene. Norsk rett tilpasser seg EMDs rettspraksis og EMD er i praksis, om ikke formelt, overnasjonal. Hvis Grunnloven får en menneskerettighetskatalog med den rolle for norsk Høyesterett som er skissert over, vil dette problemet muligens bli mindre, men som sagt er Høyesterett også bundet av EMDs domspraksis. Det ser derfor ut til at det realistiske utgangspunktet er at menneskerettighetene (MR) fortsatt vil spille en stadig større rolle i norsk politikk og borgernes liv; men at problemet med å definere disse objektivt/upolitisk blir tilsvarende stort.

Gitt at menneskerettighetene grunnlovsfestes og derved får enda høyere autoritet enn i dag, hvordan kan politisering av disse defineres/begrenses? Gir det mening å skille menneskerettigheter og politikk (det gjør det per definisjon fordi menneskerettigheter er noe annet enn politikk) i realitetenes verden, og hvordan kan det gjøres?

Gitt at menneskerettighetene grunnlovsfestes og derved får enda høyere autoritet enn i dag, hvordan kan politisering av disse defineres/begrenses?

Internasjonale politiske prosesser vedrørende menneskerettighetene omfatter mye; fra mellomstatlige konferanser hvor jurister er aktørene og domstoler som er overnasjonale; til politiske prosesser rundt soft law-dokumenter som FN-konferansers konklusjoner hvor politiske aktører, både regjeringer og NGOer, spiller en vesentlig rolle. I noen prosesser spiller jurister en hovedrolle, i andre politikere. I noen prosesser er mandater fra hjemlandets regjering styrende; i andre finnes ikke slike mandater på noen direkte måte fordi det dreier seg om juridiske prosesser. I noen tilfeller er resultatet av prosessen på internasjonalt nivå at man får direkte effekt i medlemslandenes juridiske system, som er tilfelle med EU-domstolen, mens andre prosesser gir ”national guidelines”, ”benchmarks”, ”best practises” som styringsmidler overfor det nasjonale nivå. Det er altså både jurister og politikere som er aktører i internasjonale prosesser som handler om menneskerettigheter, og disse prosessene er delvis juridiske, delvis politiske, og blandinger av disse formene for beslutninger.

Når det dreier seg om jus, er det bestemte måter å beslutte på og bestemte aktører som er involvert. Når det dreier seg om politikk, er det andre regler og andre aktører. Hvem skal bestemme når det gjelder menneskerettighetene? Politikere, jurister, nasjonalt eller internasjonalt nivå?

Hvordan begrense menneskerettighetene overfor nasjonale variasjoner og kulturelle variasjoner i forståelse og begrunnelse? Hvordan betrakte juridisk metode på internasjonalt nivå i forhold til nasjonalt nivå der metodene er mye bedre definert og hvor det finnes én lovgiver? Hvordan skille jus og politikk når EMD dømmer i politisk sett kontroversielle saker?

Rettsliggjøring av politikk? 
Maktutredningen identifiserte en rettsliggjøring av politiske prosesser som et hovedfunn om forholdet mellom rett og politikk i vår tid: dette betyr at politiske krav i stadig større grad defineres som rettslige krav og søkes løst i domstoler. Denne trenden finnes både på nasjonalt og internasjonalt nivå, og som vi skal se, er disse to nivåer relatert.

Rettsliggjøringen går på at politiske interesser defineres som nye rettigheter og derved oppnår en helt annen status maktmessig enn om de kun var politiske standpunkt. De oppnår også å løftes ut av den politiske prosess og inn i en skjermet internasjonal sfære av det som ofte er soft law: overordnede politiske guidelines, normer, og prinsipper. De unndras derved politisk konflikt og kamp og kan fremtre som overordnet politikken og som autoritativ for alle. I statsvitenskapen kalles politiske aktører som driver slike prinsipper for ”norm entreprenører”.

De opprinnelige menneskerettighetene blir politisert gjennom en enorm inflatering.

Rettsliggjøringen har en paradoksal side som er en politisering: De opprinnelige menneskerettighetene blir politisert gjennom en enorm inflatering. Om det finnes en rett eller ei, spiller ingen rolle. Det vesentlige er at den politiske diskurs bruker termen menneskerettighet. En illustrasjon på dette er om man tar utsagn om menneskerettigheter i den vanlige offentlige debatt bokstavelig og spør hvor konkret den eller den påståtte rettighet forefinnes. Da oppdager man for eksempel at det ikke finnes noen menneskerett til å få barn, selv om mange mener at det burde være slik. Alle gode ting presenteres som om de var menneskerettigheter, og begrepet inflateres. Interessen bak dette er den samme som med rettsliggjøringen, nemlig å oppnå en opphøyet status som overordnet norm i samfunnet ved å kalles menneskerett.

Det er mange spørsmål av stor prinsipiell viktighet som må drøftes når man vurderer å skrive inn en menneskerettighetskatalog i den norske grunnloven. Stortinget skal ta stilling til vårt forslag nå i år – men hvor er debatten?

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden