Leder

Politiserte karakterer

Politikerne krangler om bruken av karakterer og målinger i skolen. Hvorfor kan de ikke gjennomføre et skikkelig forskningsprosjekt i stedet?

Politikerne krangler om bruken av karakterer og målinger i skolen. Hvorfor kan de ikke gjennomføre et skikkelig forskningsprosjekt i stedet?

Høyre vil innføre tallkarakterer fra 5. klasse. Venstre og KrF varsler kamp imot. Alle som har vært på et fylkesårsmøte eller landsmøte i et av disse partiene, vet at også internt i partiene er uenigheten stor, og temperaturen i debatten høy. Alle ser ut til å ha en meget bastant oppfatning av hvorvidt karakterer “virker” eller ikke for denne aldersgruppen.

Debatten raser – men hvorfor er dette egentlig en politisk debatt i det hele tatt? Er det ikke egentlig et spørsmål som pedagogikkforskere burde kunne svare på? Hvor er de akademiske innleggene i debatten? Hvor er forsøkene, eksperimentene, bevisene? Om de finnes, så er hverken politikere eller media spesielt flinke til å trekke dem frem. Og i den grad forskning nevnes, så er det gjerne forskning fra andre land, med andre skolesystem enn det norske. Da blir det litt for lett å plukke et tilfeldig eksempel som støtter egen overbevisning.

Det er en generell svakhet i den norske samfunnsstyringen at det gjennomføres alt for få skikkelige undersøkelser av hvordan en reform eller et politisk styrt virkemiddel faktisk virker. Enten er man for eller imot, og hvis man får gjennomslag for en endring så skal den helst gjennomføres likt, overalt og samtidig.

At alt skal gjennomføres samtidig, overalt, gjør evalueringen i etterkant vanskelig, dersom den i det hele tatt kommer. Den blir full av gjetting og synsing: Skyldes endringer i resultat og situasjon selve reformen, eller skyldes den helt andre trekk i samfunnet? Kan endringer få utilsiktede konsekvenser som man ikke har sett på forhånd? Virker reformene annerledes i Norge enn i andre land hvor de har vært prøvet ut? Dette er generelle spørsmål som gjelder for så ulike reformer og endringer som sexkjøpsloven (se debatt i dagens Aftenposten, på papir), IA-avtalen og NAV-reformen – for å nevne noen umiddelbare eksempler hvor det er mildt sagt uklart om endringen har hatt ønsket konsekvens. Dermed kan politikerne fortsette å være for eller mot, og det vil ofte være lett å finne gode argumenter for begge standpunkt.

Alternativet til å buse på med enhetlige reformer for alle med en gang, er å utføre tilfeldige og kontrollerte eksperimenter, før man innfører en reform – eller lar det være. I karakterstriden kunne Kunnskapsdepartementet for eksempel trekke ut et tilfeldig utvalg kommuner av varierende størrelse, og innført karakterer i barneskolen i disse kommunene. Deretter kunne de sammenlignet hvordan resultatene senere i skole-/studieløpet utviklet seg for elevene i disse kommunene, sammenlignet med elever i andre kommuner som ikke var omfattet av forsøket.  Et slikt eksperiment ville gi en god pekepinn på om karakterer i barneskolen – i snitt – er til nytte eller ikke. (Noe mer kontroversielt men enda bedre rent forskningsmessig, ville det vært om man trakk ut noen elever i hver klasse som fikk karakterer, og sammenlignet med de som ikke fikk.)

En annen mulighet kunne være å gi landets mange skoler større frihet til selv å velge pedagogisk opplegg – inkludert hvorvidt barna fikk tallkarakterer eller ikke. Riktignok ville dette redusert muligheten for et klart svar på hvorvidt karakterer har en positiv eller negativ effekt, men til gjengjeld ville det bli mulig å tilpasse pedagogisk opplegg bedre til elevmassen eller den enkelte elev. Sannsynligheten er jo stor for at karakterer virker forskjellig for forskjellige elever. Noen har nytte av dem, for andre virker de demotiverende. Så burde det selvsagt være større valgfrihet for hvilken skole man ønsket å sende sine barn på. En med karakterer for alle, en uten karakterer, eller en hvor man kunne velge?

Det er grunn til å tro at både forskere, pedagoger, foreldre og elevene selv er langt bedre i stand til å finne ut om karakterer virker positivt eller negativt. Det er – som så ofte – liten grunn til å tro at politikerne er de rette til å ta beslutninger for alle andre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden