Fra papirutgaven

Politisk teologi mot moderniteten

Når representanten er folkets enhetlige vilje og folk står fiendtlig mot folk, allmennvilje mot allmennvilje, er det totalitære potensialet enormt.

Når representanten er folkets enhetlige vilje og folk står fiendtlig mot folk, allmennvilje mot allmennvilje, er det totalitære potensialet enormt. 

En kortere versjon av denne artikkelen er trykket i ideseksjonen til Minerva 3/2012, som handler om autoritær konservatisme. 

I

Ad personam
Hvem var Carl Schmitt? Han var født i 1888, ett år før Hitler og døde i 1985, 40 år etter. Han var statsrettsjurist og folkerettsjurist, blant det 20. århundres viktigste. De viktigste verker av denne art som han selv ga ut, er vel Die Diktatur fra 1921 (eng. overs.), Verfassungslehre fra 1928 (Constitutional Theory) og Der Nomos der Erde fra 1950 (eng. overs) Han var også politisk teoretiker med noe han kaller politisk teologi som kanskje innerste anliggende. Hans politiske skrifter, som vi skal omtale noen av, er skrevet i en knappere, til dels mer tesepreget form, som vitner om et ønske om å virke, samt om en stilbevissthet med vekt på det korthugne og epigrammatiske. De kan høres ut som en slags suverenens beslutninger (Entscheidungen) eller desisjoner, disse sentensene. Römischer Katholizismus und politische Form (1923, eng. overs.) begynner slik: ”Det finnes en antiromersk affekt.” – I tillegg har Schmitt  utgitt mer skjønnlitterære skrifter av satirisk slag, ikke minst intellektuelle-på-Facebook-satiren Die Buribunken fra 1917. I 1950 ga han ut en bok med sterke selvbiografiske innslag: Ex Captivitate Salus (eng. overs. 2009.) Hans verk er svært omfattende og vidt forgrenet på mange fagområder. Den første biografien virkelig verdt navnet, er Reinhard Mehrings fra 2009 (Carl Schmitt. Aufstieg und Fall.) På engelsk foreligger Joseph Benderskys lett apologetiske Theorist for the Reich fra 1984, samt Gopal Balakrishnans The Enemy. An Intellectual Portrait of Carl Schmitt fra 2000.

Schmitt i Weimar-republikken og Det tredje rike
Carl Schmitt spilte under Weimar-republikken en politisk-intellektuell rolle som kritiker av parlamentarismen og av partiers og interesseorganisasjoners dominans der, og dessuten en mer direkte politisk rolle som statsrettslig rådgiver for president Hindenburg i årene 1930-33, spesielt høsten 1932. Han var blant dem som juridisk klargjorde muligheten til å styre over parlamentet med såkalte Massnahme (tiltaks)-lover. Han stod langt til høyre. Men han var mot NSDAP og ville i 1932 forby partiet sammen med kommunistene. Etter at Hitler fikk makten nølte han først et par måneder, men kom så via Göring med i arbeidet med å lage et rettsgrunnlag for Det tredje rike. Fordi NSDAP ikke virkelig var interessert i et skikkelig forfatningsfundament, og spesielt fordi Schmitt fikk motstandere i SS, ble han i 1936 utmanøvrert i politikken, men var en slags stikkordgiver for Hitler i 1939, da han foreslo en tysk Monroe-doktrine for Europa: Tyskland skulle kunne intervenere hvor som helst i sin ”bakgård” Europa, mens USA hadde å holde seg unna. Hitler lanserte selv ideen en måned etterpå. Få måneder etter fulgte angrepet på Polen. (Schmitts foredrag ble utgitt i utvidet utgave som bok i 1941: Völkerrechtliche Großraumordnung mit Interventionsverbok für raumfremde Mächte = Folkerettslig Großraum-ordning med intervensjonsforbud for romfremmede makter. Engelsk i Schmitt, Writings on War.)

Antisemitt
Etter krigen satt Schmitt i varetekt blant annet i Nürnberg og ble forhørt, men ikke tiltalt. Deretter begynte en lang karriere som utrettelig privatskribent og konversasjonalist i provinsen, uten så store muligheter til å prege offentligheten, ikke minst fordi han snart gjaldt som selveste syndebukken blant de intellektuelle som hadde vært engasjert i Det tredje rike. Hvis den eldre Schmitts virksomhet skulle oppsummeres i ett ord må det bli: ”nettverker”, og det langt fra bare i politisk forstand. Fra tidlig av hadde Schmitt jødiske bestevenner og andre jødiske kontakter i hopetall, mange berømte forskere. Antisemitt var han uansett, fra begynnelse til slutt, noe hans dagbøker med all ønskelig tydelighet klargjør. Fiendskapet overfor jødene var for ham minst like viktig som for Adolf Hitler, om enn ikke biologistisk forstått. Likevel har interessen for ham og hans skrifter vokst gigantisk de siste tiårene. Hans uhyre dramatiske, svært lange liv fascinerer, og har man begynt å lese ham, åpner det seg mange slags verdener – saklige, personlige, polemiske.

Les andre artikler fra Minervas idéseksjon: Torbjørn Røe Isaksen og Magnus Thue «Kirck, Buckley og den konservative revolusjonen»

Romer og katolikk
Carl Schmitt vokste opp i kjølvannet fra den kulturkampen mot katolikkene som Bismarck satte i gang etter Tysklands samling i 1871. Bismarck bekjempet denne minoritetens angivelig primære lojalitet overfor Roma. Slik får sentensen om den anti-romerske affekt en viss kontekst. Men karakteristisk for Schmitt, og mange andre intellektuelle med katolsk opphav, ble etter hvert likevel en meget sterk identifikasjon med nasjonen. Første verdenskrig og fredsbetingelsene under Versailles-traktaten i 1919 er her viktige faktorer. Katolisismens anti-modernistiske generallinje fra det 19. årh., ikke minst slik den i det 20. årh. kom til uttrykk i legmannsbevegelser, var viktig for Schmitt. Men da han på 20-tallet skilte seg fra sin første kone, fikk han ikke velsignelse fra Roma, trass i intervensjon fra mange, blant annet Jacques Maritain. Schmitt forbannet ofte det sølibatære byråkratiet i Romerkirken, og hans type katolisisme kom uansett i skyggen fra 1963. Mange har vært skeptiske til om Schmitt var eller forble kristen; hans egen versjon var at han var så katolsk som treet er grønt.

Et av Schmitts mest kjente grep er å begrense Kristi tanke om at du skal elske din fiende til å gjelde privatforhold.

II

Antimodernist i modernitetens epoke
Uansett var han en anti-modernist i modernitetens epoke. Til denne selvforståelsen hører også hans betoning av at han er romer, romer av herkomst så å si. Han tenker da hovedsakelig på Romerriket fra kristningen, og dessuten på det ”Hellige Romerske Rike av Tysk Nasjon” som etter delingen av Karl den Stores rike fikk overdratt den romerske riksstatusen (translatio imperii.) Schmitts tanker i 30- og 40-åra om Det tredje rike som sentrum i et Grossraum, knytter også an her. Men går ikke denne kristendommen da like lukt inn i helvete?

Jo, det kan man si uten at jeg her skal gå i detalj. Men en antydning til en bibelsk forklaring kan være på sin plass. Når Schmitt holder slik på kontinuitet, så er det også på grunn av et perspektiv han har på historien fra Paulus, som i det andre brevet til Thessalonikerne advarer mot å tro at Kristi tilbakekomst står for døren. Nei, sier han, før Kristus gjenkomst må vi gjennom tiden da Satan tar makten på jorden ved – som Kristus – å hevde at han er Gud og så lure folk til å tro på ham. Dette er Antikrist og først som en innfrielse etter dette bedraget kommer den virkelige Kristus. Vi må likevel satse på det som oppholder, utsetter og bremser Antikrists komme, fremholder Paulus, vi har ikke lov å kaste oss apokalyptisk – så å si krisemaksimerende – inn mot Antikrist for å kunne fremskynde Kristi komme. Vi må satse på Kat-echon, det som oppholder eller oppholderen. Hva og hvem er det? I alle fall det kristne Romerriket i dets transformasjoner, mener Schmitt. (Men se Felix Grossheutschis bok om Schmitt og Kat-Econ for flere typer og forslag, bl.a. det britiske imperiet, Savigny og Hegel.) Det finnes en lang tradisjon for å kalle dette riket das Abendland, det kristne ”aftenlandet” til forskjell fra orienten, ”morgenlandet.”

Les andre artikler fra Minervas idéseksjon: Bernt Eidsvig «Norge uten Luther»

Det politiske
Et av Schmitts mest kjente grep er å begrense Kristi tanke om at du skal elske din fiende til å gjelde privatforhold. Han innfører i et slags nøkkelskrift tanken om at det politiske er noe mer enn vanlig fredelig innenrikspolitikk, og han ville sagt det samme om dagens såkalte ”verdensinnenrikspolitikk”, så fremt den ikke opererer med krig som mulighet. Det politiske kommer til uttrykk i skillet mellom to kollektive grupperinger som blir regnet (av begge eller en) som fiender, det vil si at fysisk krig med drap av menneskeliv er en reell mulighet. (Se Carl Schmitt, Begrepet om det politiske, Vidarforlaget 2007, etterord av undertegnede). Dette gjelder enten det nå dreier seg om by- eller territorialstater, imperier eller organiserte religionsfellesskap. Slik fikk han så å si gjort kristendommen utvetydig krigsdugelig i den mer enn 1000 år lange kampen mot Islam, trass i Kristi ord. Og slik vil det for Schmitt være så lenge arvesynden har rot i menneskene. Fred kan det finnes, men ikke meningsfylt noen evig fred i kampen for å bremse Antikrist. Arvesynden og det politiske er skjebnen, også for dem som befinner seg på oppholderens side.

Antikrists arme djevler
Men hvem er Antikrist i dag for Schmitt? Kan Schmitt selv ha forvekslet Kristus og hans forfalsker – Adolf H for Jesus K – da han valgte en karriere i Det tredje rike? Kastet han seg med Hitler inn i kampen mot et ”orientalsk” folk som for lengst hadde slått rot i aftenlandet, de europeiske jødene? Det er nok en del av svaret, men det blir for lett å si at dette er alt. Det følgende skrev Carl Schmitt i 1916, i en bok som for øvrig tydelig tar intellektuelt avstand fra biologiske raseteorier. Jeg leser det som en påstand om at det i en grunnleggende forstand er moderniteten selv som er Antikrist, og at nær sagt alle har latt seg lure av den sterke djevel: Menneskene er nemlig

«…blitt arme djevler, «de vet alt og tror ikke på noe». De interesserer seg for alt og begeistrer seg ikke for noe. De forstår alt, deres lærde registrerer i historie, i natur, i den egne sjel. De er menneskekjennere, psykologer og sosiologer og skriver til slutt en sosiologiens sosiologi. Der noe ikke skjer glatt og friksjonsfritt, der vet en flink analyse eller en formålstjenlig organisasjon å jevne veien. Selv de fattige i denne tiden, mengden av elendige, som ikke er noe annet enn «en skygge som hinker til arbeidet», millioner som lengter etter frihet, selv disse viser seg å være barn av denne ånd, som…ikke lar hemmeligheter gjelde, eller det at sjelen renner over. De vil ha himmelen på jorden, himmelen som resultat av handel og industri, en himmel som faktisk skal ligge her på jorden, i Berlin, Paris eller New York, en himmel med badeinnretninger, biler og klubblenestoler, hvis hellige bok ville være rutetabellen. De vil ikke ha en kjærlighetens og nådens Gud, for de hadde «gjort» så mye forbløffende, hvorfor skulle de ikke kunne «lage» en jordisk himmels tårnbygg? De viktigste og siste ting var jo allerede sekularisert. Retten var blitt til makt, troskap til forutsigbarhet, sannhet til allment anerkjent riktighet, skjønnhet til god smak, kristendommen til en pasifistisk organisasjon.»  (Carl Schmitt, Theodor Däublers ”Nordlicht”, oppr. 1916, sit. etter annenutg. 1991, s. 60f.)

Jeg skal vende tilbake til dette sitatet. Men jeg skal gjøre det via et forsøk på å belyse en annen av Schmitts sentenser, uten å begrense meg til dette skriftet. Jeg går etter hvert også over til å skissere hans demokratioppfatning.

III

Suveren er den som bestemmer (entscheidet) over unntakstilstanden
Dette er første setning i Politische Theologie fra 1922 (eng. overs.) Den er med rette blitt berømt, og kan like godt med en gang leses ut fra første setning i skriftets tredje del: ”Alle pregnante begreper i den moderne statslære er sekulariserte teologiske begreper” – hvilket er utlagt her: Suverenen skal tenkes i analogi med den allmektige Gud. Tanken går da til Thomas Hobbes’ teori om suverenen som en ”mortall God.” Den går også med rette til ideen om det absolutte monarki av Guds nåde, som Hobbes bare betraktet som en mulig løsning av suverenitetsproblemet – han tenkte også på en gruppe personer, forutsatt at denne gruppen ble tenkt som selvsupplerende og ikke som gjenstand for periodiske valg. Til all overflod føyer Schmitt til: ”Unntakstilstanden har for jussen en analog betydning til den miraklet har i teologien”. Og til dem som nå lurer på om alvoret fullstendig har forlatt forfatteren, svarer Schmitt ved å sitere en ”protestantisk teolog” som egentlig heter Søren Kierkegaard: ”Unntaket tenker det allmene med energisk lidenskap”.

Året 1923
Tyskland var siden 1919 et parlamentarisk demokrati. Weimar-forfatningen av det året hadde riktignok en bestemmelse om unntakstilstand, og Carl Schmitt hadde siden 1915 arbeidet med problematikken, med verdenskrigen som utgangspunkt. I 1921 kommer hans skrift om diktaturet ut, i 1923 en berømt kritikk av parlamentarismen (Die geistesgeschichtliche Lage des heutigen Parlamentarismus, eng. overs: The Crisis of Liberal Democracy). Ser vi altså i skriftet om politisk teologi et utilslørt angrep på det nye demokratiet i Guds og diktaturets navn?

Ja, vil de fleste si, meg selv inkludert, men det kommer an på, og Schmitt bør i alle fall også forstås på hans egne premisser. Disse ble forsterket i tidens voldsomme kriser og konflikter: De første årene av Weimar-republikken er blitt kalt ”tre års mord” og omfattet både revolusjon, kuppforsøk og generalstreik. I 1923 kom så den fransk-belgiske besettelsen av Rhinland og Ruhr-områdene, som den tyske regjering forsøkte å øve motstand mot – med en mytisk berømt hyperinflasjon som ett resultat (milliarder for å gå på trikken), en dramatisk parlamentskrise samt Hitlers mislykkede kuppforsøk som andre. Dette året markerer ikke bare begynnelsen på Carl Schmitts kamp mot parlamentarismen, men også mot Versailles og Folkeforbundet. At et samfunn i unntakstilstand provoserer frem lidenskapelig tenkning, trenger for så vidt ikke Kierkegaard som garantist.

For det andre gjelder det å se noe av kompleksiteten i Schmitts behandling av Weimar-republikkens forfatningsvirkelighet, der unntakstilstandsbestemmelsene ble tatt i bruk  et utall ganger, ikke bare av president Hindenburg fra 1926 men fremfor alt også av den sosialdemokratiske presidenten Ebert i årene frem til 1925.

Fred kan det finnes, men ikke noen meningsfylt evig fred i kampen for å bremse Antikrist. Arvesynden og det politiske er skjebnen, også for dem som befinner seg på oppholderens side.

Kommisarisk diktatur
I boka om diktaturet, en omfattende historisk og analytisk uhyre skarpsindig studie, skiller Schmitt mellom to former for diktatur: det begrensede, såkalt kommissariske diktatur og det suverene. Studien er deskriptivt anlagt, men det kan synes som om Schmitt selv nøler overfor tanken om et suverent diktatur. En naturlig forklaring på Schmitts nøling er at han forholder seg til Weimar-republikkens realitet som parlamentarisk demokrati, der det i høyden kan dreie seg om et begrenset diktatur etter Weimar-forfatningens § 48. Krever situasjonen det, kan republikkens president sette noen av de grunnrettigheter forfatningen omfatter, helt eller delvis forbigående ut av kraft, står det der.

Schmitt stod riktignok allerede i 1920 for den fortolkning at dette kommisariske diktaturet faktisk var uten rettslige grenser, eller i hvert fall åpnet for det. Han nevner ikke bare bruk av væpnet makt, men siterer også en justisminister som mener det for eksempel kan åpnes for bruk av giftgass i byer – et nærliggende skrekkscenario etter første verdenskrig. Schmitt går altså svært langt i fortolkningen, og advarer i tidlige Weimar-år mot farene ved å følge denne linjen. Men forutsatt er likevel forfatningen selv, som det tyske folk suverent ga seg i 1919. Presidenten, som riktignok var direkte valgt av folket, kan for eksempel ikke forlenge egen funksjonstid, og hans tiltak må kontrasigneres av en riksminister. Presidenten blir diktator i visse henseender, slik det romerske senatet for en begrenset periode kunne oppnevne en diktator for å ta tak i indre og ytre opprør. Diktatoren er da en kommissar med en commision, en oppgave begrenset av suverenen, for å bruke et uttrykk fra den franske absolutismen, der fyrsten ble tenkt som suveren. Uttrykket ble overtatt av revolusjonen.  

Les andre artikler fra Minervas idéseksjon: Magnus Thue «Nasjonalismens revolusjonære røtter»

Suverenitet
I Politische Theologie utvikler Schmitt ikke teorien om diktaturformer videre, men konsentrerer seg om suverenitetsbegrepet. Han skriver at det her dreier seg om et grensebegrep og sikter med dette til grensen for en virkelighet basert på forfatningskonstituerte organer. Presidenten, parlamentet, regjeringen er slike konstituerte makter (pouvoirs constitués), men også folket i allment og hemmelig valg. Hvor er suverenen blitt av? kunne man altså spørre. Hvor er det som under den franske revolusjonen ble kalt den konstituerende makt, le pouvoir constituant? Schmitt er ikke i dette skriftet ute etter å navngi den konstituerende suveren, som i følge forfatninger av demokratisk type er folket. Schmitt mente selv at han levde i demokratiets epoke og hans tenkning forsøkte å leve opp til det, uansett hva man måtte mene om hans måte å gjøre det på. I dette skriftet er han ikke beskjeden på suverenens vegne, men tar analogien med en allmektig Gud alvorlig i et eksperiment med grensebegrep-strikken, så å si.

Dette antydes allerede når han betoner at suverenen ikke bare bestemmer hva som skal gjøres i en unntakstilstand, men også over hvorvidt en slik tilstand foreligger. Vi kunne  spørre om ikke presidenten også kan og bør gjøre det etter Weimar-forfatningen. Men det er som kommissarisk diktator presidenten gjør dette, hvis beslutninger må kontrasigneres. Men i Politische Theologie snakker Schmitt også om at i en unntakstilstand kan hele den bestående ordning suspenderes. Han snakker faktisk ennå mer veltalende enn i Diktatur om en ”grenseløs maktfullkommenhet” i forbindelse med Weimar-forfatningens unntaksparagraf. (Politische Theologie, sit. etter 1934-utgaven s. 18.) Han minner likevel om den konstitusjonelle kontroll presidenten står under. Men han lar etter hvert advarslene mot § 48 mer fare, han mener vel utfordringene har vært så store at paragrafen har bevist sin livsrett. Likevel: Selv en folkevalgt president er ikke suverenen for Schmitt. Folket gir ikke endegyldig fra seg makten, noe det som sagt gjør hos Hobbes. Presidentens makt er som diktatorisk makt konstituert av forfatningen, den er ikke omfattende, ikke dyp nok til å passe til Schmitts sentens.

Analogien med den guddommelige allmakten
La oss altså anta en suveren som selv avgjør om han eller hun skal gå til aksjon og selv fastslår hvorvidt en unntakstilstand er til stede. Hvorledes står det til med analogien til den guddommelige allmakten?

Et første grunnleggende spørsmål er her: Forutsetter ikke suverenitet, i alle fall i forbindelse med mennesker, at suverenen kan stole på dem som utfører hans beslutninger? Beror ikke suverenitet på tillit? Og beror ikke tillit på at den som tar beslutninger, respekterer tidligere overenskomster slik de er nedfelt i forfatning og lovgivning? Jo, mener Schmitt, i likhet med ham som innførte tanken som suverenitet i statsteorien og slik forberedte tanken om det absolutte eller suverene monarki, Jean Bodin (1530-1596). Den absolutte monark blir enda mektigere ved å la seg binde, kunne vi lett paradoksalt si. Men da er det likevel klart at monarkens makt ikke er uendelig, men nettopp endelig, for ellers kunne den ikke økes.

Argumentet er gyldig, men synes å se bort fra at Schmitts tese ikke gjelder normalsituasjonen, den lyder ikke: Suveren er den som bestemmer over normalsituasjonen. Schmitt betoner at formålet med å erklære unntakstilstand er å nå en ny normalsituasjon, at retten trenger et homogent medium å virke i. Odo Marquard skrev for noen år siden à propos Schmitts tese: ”Fornuftig er den som unngår unntakstilstanden.” Men om vi forutsetter at unntakstilstanden ikke kan unngås, hva da?

Sett for eksempel at et land har en intern opposisjon som er i ferd med å ta over folkemeningen med henblikk på revolusjon. Agitasjonen går ut på at endelig skal despoten feies på havet av den revolusjonære bølgen. Hvem er da suverenen? Hvis det er de revolusjonære som vinner kampen, er det ikke da disse som de facto har bestemt over unntakstilstanden?

Jo selvsagt, Schmitt er fullstendig klar over det. Likevel skriver han at hvis hele forfatningen suspenderes og retten slik trer tilbake, så forblir staten og i ”juridisk forstand” består det da ”ennå en orden, om enn ingen rettsorden”. Med andre ord er unntakstilstanden for Schmitt ”ennå ikke anarki og kaos.” (Politische Theologie, op. cit., s. 18f.) Han betrakter unntakstilstanden ut fra en instans som på forhånd har tenkt og forberedt seg på muligheten av en unntakstilstand, slik Weimar-forfatningens fedre hadde gjort det. Unntakstilstanden er ikke bare et unntak, det er et unntak som på forhånd beskrives slik at det fremgår hva som må gjøres – selv om hva dette er, antydes mer negativt enn positivt, sammenlignet med hva som skjer i rutinetilfellet. Det som skal skje, er at suverenen handler, med frie hender. Selvsagt kan også den revolusjonære fienden ha forberedt seg, for så å innføre en ny revolusjonær orden. Den bestående suverenen suspenderer imidlertid retten for å kunne redde den, ved først å redde staten. Og om nå kampen om staten vinnes, blir plutselig også bemerkningen om at unntakstilstanden er jussens analogi til miraklet meningsfull.

Det er her nødvendig å insistere på at juristene ikke nødvendigvis må optere for status quo. Jurister stod også for revolusjonens naturrett, og noen av dem endte opp med å forsvare det Schmitt kaller det suverene diktatur ut fra folket som konstituerende rettsmakt. Schmitt velger dypest sett motsatt, og det betyr at hans posisjon har en viss affinitet til fyrstesuverenitetsprinsippet, selv om han forstår at han lever i en senere verden. Noen ord om dette.

Les flere artikler fra Minervas idéseksjon: Eskil Skjeldal «Abel, hvor er din bror?»

Repraesentatio identitatis
Det avgjørende er her som hos Hobbes ikke tanken om et arvelig dynasti. Det avgjørende er en tanke han utviklet fyldigst i sin Verfassungslehre under navnet ”representasjon”. Normalt forstår vi med ”representant” en som er valgt til å tre i stedet for velgerne for en viss periode, en som har et tidsbegrenset mandat fra velgerne. (Til forskjell fra ”kommisar” eller ”kommisarisk diktator” dreier det seg ikke om unntakstilstand, men om normal politikk.) Schmitt forstår representasjon også motsatt som repraesentatio identitatis: representanten er i en viss forstand de mennesker han representerer, de er inkarnert i hans person. Dette skal da også gjelde for demokratisk valgte representanter, det skal ikke rokke ved demokratiet. Schmitts mening er at representanten som person er statens inkarnasjon, og med stat mener han et folks politiske enhet, vi kunne også si nasjonen. ”Vi er alle ett i representanten som person”, kunne vi si.

På den annen side mener han at det samme faktisk gjelder hver enkelt velger. Også hver enkelt statsborger er den personlige inkarnasjon av folkets politiske enhet. Dette blir klart hvis vi tenker på borgerinitiativer og  folkeavstemninger. (Se Schmitts Volksentscheide und Volksbegehren fra 1927.) Dette var et viktig tema for Schmitt. Men også dersom det velges representanter gjelder at den enkelte borger med Rousseaus uttrykk skal inkarnere ”allmenviljen.”  Alle skal stemme ut fra tanken om at ”en for alle og alle for en”, kunne vi si. Valg og folkeavstemninger er som nevnt forfatningskonstituerte makter. Men det som gjennom velgere og representanter inkarnerer seg i valg og folkeavstemninger, folkets politiske enhet som vilje, er for Schmitt det samme som det han mener med suverenen.

Det totalitære potensialet i oppfatningen er tydelig, men legg merke til at den ble kunngjort i en kompleks forfatningslære for Weimar-republikken i året 1928, lenge før Schmitt gikk over til nazistene. Legg også merke til at Schmitt siterer den franske revolusjonens viktigste forfatningskonstruktør, Abbé Sieyés, når han skriver at folkeviljen som forfatningskonstituerende makt alltid er ”i naturtilstanden”. Med dette menes ikke Hobbes’ tanke om at alle stater er i naturtilstand med hverandre, men derimot at nasjonens forhold til sine egne forfatningsmessige former er fritt, slik Schmitt uttrykker det:

”Folket, nasjonen, forblir alle politiske begivenheters urgrunn, kilden til all den kraft som ytrer seg i stadig nye former, som stadig føder nye former og organisasjoner, men som likevel selv aldri underordner sin politiske eksistens en endegyldig formgiving.”

Med andre ord: Antimodernisten Schmitt er tilhenger av en lære om suverenitet som kan bringe tanken i retning av en slags permanent revolusjon. Nå står denne læren (fra Trotskij) om en direkte overgang fra revolusjon til kommunisme uten lengre opphold i en sosialistisk fase, i fremskrittsideens tegn. (Schmitts formulering spiller mer på Spinozas skille mellom natura naturans og natura naturata, i analogi til skillet mellom pouvoir constituant og pouvoir constitué.) Åpenbart for å dementere teleologiske forestillinger om endemål, siterer han Siéyes: ”Det er tilstrekkelig at nasjonen vil”. Nasjonen er suverenen. Rett og slett. Jeg minner dessuten om at Schmitts begrep om det politiske forutsetter arvesyndens og krigens realitet og utelukker evig fred. Folk er ikke bare folk, men folk mot folk.

Fiksjonalistisk pragmatisme
Men hva slags teoretisering er egentlig dette? Siden vi nå tilsynelatende befinner oss på filosofiens høyeste spiss eller dypeste dybde, kan det være grunn til å skyve inn en bemerkning om teoriens metodiske side. I sine skrifter snakker Schmitt en god del om myter, slik som myten om nasjonen. Men når han gjør det, er han seg også bevisst at det dreier seg om en slags fiksjoner i Hans Vaihingers forstand, en slags ”som-om”-forestillinger, som så i praksis glir over til å bli brukt som begrunnelser i ”fordi”-utsagn. Her kan det høres ut som om Schmitt fusker. Men for det første påstår han ikke at mytene alltid har oppstått som bevisst konstruerte fiksjoner. Spørsmålet om hvordan de er oppstått ble viktig fra og med opplysningen og moderniteten, som Schmitt er et barn av, om han enn yter voldsom polemisk – ordkrigersk – motstand.

For det andre betoner Schmitt mytenes sammenheng med det politiske – med intense, ofte nok væpnede politiske konflikter. Da forsvinner jo gjerne ”som-om”-karakteren i kampen, mytene dogmatiserer i handling de fiksjoner man kanskje har gjennomskuet. Mytene overlever opplysningen. For et empirisk blikk har Europa de siste århundrene gitt mange eksempler på dette, ikke minst i konfliktene mellom Frankrike og Tyskland. For det andre mener Schmitt at også andre teoretikere bruker fiksjoner på denne funderende måten, enten de er seg det bevisst og innrømmer det eller ei, og at man rett og slett må se på hvordan dette fungerer i praksis. Med dette gir Schmitt i realiteten pragmatisk blaffen i moralens og rettens forhold til spørsmålet om det finnes normative sannheter eller noe normativt riktig:

Ovenfor gled jeg over fra et ”er”- til et ”skal”-språk: ”Alle skal stemme ut fra tanken om at ”en for alle og alle for en””. Schmitt er av åpenbare grunner ikke ute etter å fortolke Rousseaus allmenvilje i retning av Kants normative kategoriske imperativ, selv om den historiske sammenheng er klar og Rousseau og Kant forblir det moderne demokratiets viktigste tidlige teoretikere sammen med Stuart Mill. Schmitt tenker fiksjonalistisk og ikke normativistisk, altså slik: ”Alle stemmer som om de stemte ut fra tanken om at en for alle og alle for en.” Han insisterer gjennom denne fiksjonen som for hans blikk i praksis er blitt et politisk-juridisk dogme, på at den demokratiske representasjonens vesen er en eksistensiell snarere enn en normativ størrelse. Det er den politiske enhetens eksistens gjennom personlig inkarnasjon, som representant eller som statsborger, som teller. En slags voluntaristisk enhets-eksistens. For Schmitt er homogenitet et nøkkelord. (Om hvorledes Schmitt i en viss forstand skarpsindig og subtilt  har forledet tradisjonen om demokratisk folkesuverenitet, som egentlig handler om folket som diskursivt selvlovgivende, ut fra vendingen mot unntakstilstanden, se Ingeborg Maus’ viktige verker, blant annet Volkssouveränität fra 2007 – hun var i mange år Schmitts intellektuelle brevkritiker fra venstre. Forstår man Maus, så ser man også hvor katastrofalt Giorgio Agamben fører Carl Schmitt videre.  Men dette er en annen historie.)

Les andre artikler fra Minevas idéseksjon: Lars Roar Langslet «Metadon for de intellektuelle»

Allmenviljen versus Antikrist
Før vi går videre, bør vi nå vende tilbake til tanken om Kat-echon, Antikrists oppholder. Kanskje det er slik at Schmitt betrakter den moderne nasjonen qua enhetlig allmenvilje som oppholderens skikkelse i dag? Hvis alle tenker ut fra alles interesse, da er det jo Antikrists arme djevler, besatt av sin trang til sikkerhet og komfort som ansvarsløse individer, skeptiske menneskekjennere med sans for splinten i den andres øye og freden i egen lenestol, som representerer den seirende Antikrist. Vi alle som står for borgeren og representanten som inkarnasjoner av fellesskapet, vi er så å si menneskehetens bidrag til den guddommelige disiplin Antikrist må møtes med. Carl Schmitt går i 1928 så langt som til å problematisere hemmelige valg fordi de tillater den enkelte i sitt avlukke å legge de egoistiske interessers Antikrist inn i valgseddelen, og ikke allmenviljen. Som sagt, teoriens totalitære potensiale er betydelig. Rousseau anerkjente uavkortet betydningen av hemmelige valg.

Politisk teologi og fiksjonalisme
Det skulle nå være blitt forståelig at også Schmitts begrep om politisk teologi har en grunnleggende fiksjonalistisk metodisk betydning: Også teologier er for ham styrt av fiksjoner, fiksjoner som blir dogmer, ikke minst gjennom politisk fiendskap. Tanken er at alle opererer med slike teologier, også ateister og agnostikere, skeptikere. Modernitetens arme, selvsentrerte djevler er nettopp slike skeptikere uten evne til begeistring, som bare er ute etter sikkerhet og komfort. En teologi har de likevel, som Schmitt provokativt summerer opp i de siste setningene i sitatet ovenfor. Jeg skal ikke gå videre inn på hans karakteristikk. Men åpenbart dreier det seg om en fremskrittets teologi. Bare ett trekk skal fremheves: At kristendommen forvandles til en pasifistisk organisasjon betyr for Schmitt ikke at dens Gud, som hos Nietzsche, dør hen som en rennestensgud i medlidenhet. Det betyr tvert i mot at en siste krig for å avskaffe all krig kan føres i kristendommens og menneskehetens navn. Dette siste står ikke i sitatet fra 1916. Men den fra 1923 voldsomt politiserte Schmitt brukte tanken om en pasifismens krigerske unntakstilstand for alt det var verdt mot seierherrene i verdenskrigen, for eksempel når han i Begrepet om det politiske (op. cit., se underavsnitt 6) skrev: ”Den som sier menneskeheten vil bedra.” Da mente han: Den som bruker menneskeheten som politisk kampord, vil bedra. Det handler seg her for Schmitt om en teologi utviklet av Antikrist for å fange arme trygghetsnarkomane. Teologien kan være fanatisk og effektiv selv om den ikke lar sjelen renne over på ekte vis.

 IV

Er folket og nasjonen også den suverene diktator
Var Schmitt demokrat? I så fall tyder mye på at det dreier seg om et totalitært demokrati, som sagt. Vi nærmer oss igjen spørsmålet ved å spørre om folket som suverenitetens urgrunn egentlig er det samme som et suverent demokrati? –  for endelig å komme til dette begrepet i Schmitts diktaturteori.

Schmitt mente selv at han levde i demokratiets epoke og hans tenkning forsøkte å leve opp til det, uansett hva man måtte mene om hans måte å gjøre det på.

Jeg hadde nær sagt ja. Diktatoren beslutter eller dikterer og folkeviljen – forestilt slik – snakker med en stemme, en vilje, det er som om alle borgerne i farens stund harmonisk roper: ”Ja, dette må vi gjøre og ikke dette!” Det er noe i Schmitts begrepsdisposisjoner: at demokratiet lever gjennnom eksistensielle myter og beslutninger, som suggerer noe slikt, koblet opp mot hans tanker om allmenviljen og det politiske.

Diktaturet over proletariatet
Likevel er svaret nei. Folket er for Schmitt all politisk krafts urgrunn, det er så. Men han følger i diktaturboka utviklingen av den franske revolusjon og dens konsekvenser, slik han forstår den, når han skal vurdere dette spørsmålet. De franske revolusjonære sa klart fra om at den suverene folkevilje ikke var så klar i den revolusjonære unntakstilstanden. Her skulle verden snus politisk-semantisk opp ned i konstitusjonelt arbeid, forsamlingen uttrykte dette i tanken om at alle franskmenn fra nå av var medlemmer av tredjestanden, men dermed var også de gamle forfatningsorganer – les pouvoirs constitués – opphevet og den politiske verden var returnert til folkets urgrunn, le pouvoir constituante. Hva sa den? Frihet, likhet og brorskap? Dette var nok allerede en fortolkning, eller i alle fall ikke så klart i konkret praksis. Samtidig måtte all slags farer overvinnes og revolusjonen sikres. Hva måtte gjøres? Et diktatur måtte til, et diktatur av ”umiddelbare folkekommissarer” for å klare overgangen, skriver Schmitt. Folket er suverenen, men suverenen må dikteres av en folkekomissar som likevel er legitimert i folkesuverenens navn.

Tilsvarende innførte Marx ideen om et proletariatets diktatur for en periode etter revolusjonen. Schmitt kunne i 1920 ikke overskue den utvikling Sovjet-Russland gjennomgikk etter 1917, men det ligger i kortene at han her dser overgangen til et  permanent suverent partidiktatur over folket, en slags Hobbesiansk suveren i gavnet, selv om det i navnet selvsagt var folket som regjerte. Vi kunne si at for Schmittt utgjør proletariatets diktatur unntakstilstandens mirakel, sett fra den kommunistiske bevegelsens side. Dette er det mirakuløse øyeblikk da fremskrittet endelig fødes etter en lang revolusjonær graviditet, men må beskyttes og lyttes til av noen foranskutte lyn blant sine egne barn.

Schmitt hevder også at det hos marxistene ligger en organisk historiefilosofi til grunn som rettferdiggjør diktaturet ved å betrakte borgerskapets virksomhet som en slags ytre mekanisk hindring for revolusjonsbevegelsen fullendelse. Diktaturet kan derfor betraktes som en mekanisk avskaffelse av en mekanisk hindring før revolusjonen endelig er fullbåren, staten er dødd ut og med det diktaturet.

Puer robustus
Om han har helt rett med strukturen i denne siste fortolkningen skal være usagt, men den er uansett lærerik. For Schmitt finnes ikke det fullbårne fremskritt som ender alle unntakstilstander. Unntakstilstandens mirakel er for ham snarere et uttrykk for oppholdende krefters permanente kamp mot fremskrittets forføring gjennom Antikrist. Folket er for ham et evig nyfødt barn, kan vi si, en evig robust og vital guttunge (puer robustus, sa Hobbes) som stadig river av seg sine politiske former – evig vital men samtidig ikke uskyldig, full av rivalisering og fiendskap, underkastet arvesynden. Kain dreper Abel, det er altså fra Kain menneskeheten stammer etter at Gud bestemte seg for likevel å holde sin hånd over ham. Kan denne urgrunns-guttungen holde styr på seg selv? Er han demokrat?

Nei, han trenger å dikteres og disiplineres, mener Schmitt. Ikke for at det onde i menneskenaturen skal overvinnes: det ligger ikke i menneskets hånd. I et grunnleggende viktig skrift fra 1914 hevdet Schmitt likevel med kraft at det bare var det gode og aktverdige menneske som fortjente aktelse, ikke mennesket fordi det er menneske, altså alle mennesker. Med dette vil han si: Først som ”funksjonærer” i et pliktfelleskap av borgere, altså i en stat, fortjener vi aktelse. Det er ikke staten som er en konstruksjon, skriver han, det er omvendt slik at ”staten gjør et hvert menneske om til en konstruksjon”. Det legemlig-konkrete menneske som sådant blir i et slikt perspektiv en ”helt tilfeldig enhet, en sammenblåst haug av atomer”. (Carl Schmitt, Der Wert des Staates und die Bedeutung des Einzelnen, 1914, se siste kapittel s. 107, 90, 93, 102.) Uansett hvor robust og vital en slik haug måtte være. ”Zuerst ist das Gebot, die Menschen kommer später – først kommer påbudet, og menneskene senere”, hadde hans diktervenn Däubler skrevet. For Schmitt ble dette motto, som om han 35 år før tiden ville dementere førsteparagrafen i den tyske grunnloven etter annen verdenskrig: ”Menneskets verdighet er ukrenkelig.”

V

Demokrati versus politisk liberalisme
Hvorledes fremstår altså Carl Schmitts oppfatning av demokratiet i kampen mellom romerskættet bremsende kristendom og revolusjon? I august 1914 var det mange tyske intellektuelle som proklamerte de tyske ideer fra 1914 mot de franske fra 1789: Her var det helter mot handelsfolk, organisk harmoni mot løsrevne individer, og verden skulle reddes ved det tyske vesen (Am deutschen Wesen soll die Welt genesen). Unge Carl Schmitt var ikke blant disse, trass i det jeg nettopp har sitert fra samme år, rett før krigen. Han var faktisk rystet i sitt innerste av krigsutbruddet, også fordi hans beste venn og medforfatter, jødiske Fritz Eisler, falt omtrent med en gang.

Fra 1922–1923, derimot, gikk Carl Schmitt til programmatisk angrep på det som best kalles den vestlige politiske liberalismen: government by discussion and individual rights. Han forsøkte systematisk å skille mellom demokrati og liberalisme og betonte sterkt at det ikke fantes noen nødvendig motsetning mellom demokrati og diktatur. Dette kan nå ikke komme overraskende. Likevel holder Schmitt demokrati og liberalisme også for kombinerbare. Schmitts grunntanke er at det liberale prinsippet om diskusjon ­– diskusjon med henblikk på det Habermas senere kalte ”det beste argumentets tvangløse tvang” – ikke kan gjelde et folk, men bare enkeltpersoner og eliter eller kanskje bedre: enkeltpersoner som deler av eliter.

Kain dreper Abel, det er altså fra Kain menneskeheten stammer etter at Gud bestemte seg for likevel å holde sin hånd over ham. Kan denne urgrunns-guttungen holde styr på seg selv? Er han demokrat?

Parlamentarismen var i følge Schmitt et aristokratisk element som muliggjorde en kombinasjon av demokrati og liberalisme, spesielt i det 19. århundres Storbritannia. Den folkevalgte elite som der satt og regjerte gjennom diskusjon, var, til tross for  et slags topartisystem, tilstrekkelig enig om nasjonens interesser til at den argumentative kampen i parlamentet kunne gjelde som et uttrykk for folkeviljens enhet eller homogenitet.

Med overgangen til det 20. århundre ble imidlertid representantenes kobling til folkeviljen kuttet over av partiers disiplinerende pisker og interesseorganisasjonenes stadig mer øredøvende tilstedeværelse. Parlamentets debatter ble skinnmanøvre som skjulte at de egentlige beslutningene for lengst var truffet annetsteds og bare ble forelagt folket av partiskuespillere. Parlamentet mistet sin substans som representativt element. ”Kanskje går diskusjonens epoke mot sin slutt”, bemerker Schmitt derfor i annen-utgaven av parlamentarismeskriftet fra 1926. I motsetning til Max Weber var Schmitt ikke først og fremst interessert i parlamentets funksjon som lederopplæringsanstalt, men også som et forum for genuin offentlig debatt. Skriftet var og er ikke uten empirisk relevans hva parlamentets status i dag angår, og i sin studie om offentlighetens fremvekst og forfall fra 1960 (norsk overs. Borgerlig Offentlighet) brukte da også Habermas Schmitts skrift. Er han Schmitt-elev?

Nei, det er snarere omvendt ville jeg sagt, selv om Habermas ble født drøyt 40 år etter Schmitt. Schmitt likte uten tvil det diktatoriale, det romerske, det lakonisk-elegante. Han skrev en gang at det beste her i verden er en befaling. Men det er ikke helt troverdig det han skriver. Kant skrev da han hadde lest Rousseau at han nå hadde gjennomskuet seg selv og forstått: Han hadde trodd at han i sin forskertrang var hevet over den uvitende pøbelen, men hadde av Rousseau lært å ha ærefrykt for menneskene. Denne innsikten, som han ekspliserte gjennom Det kategoriske imperativs ikke helt lakoniske eksersisform, forstod også Schmitt. Hva mer er: Han forstod den bindende virkning overbevisende argumenter kan ha i offentlig sammenheng. Jeg minner om hans betoning av den demokratiske betydning av borgerinitiativer og folkeavstemninger. Kan han virkelig mene at et folk ikke kan diskutere, når han samtidig går inn for slikt?

Stemningsdemokratiet og dets ledere
Schmitt betoner at et folk bare kan si Ja eller Nei til et oppstilt alternativ, slik en mengde på markedsplassen jubler eller murrer. Dette innebærer likevel at folket i en viss forstand kan føre en dialog med sine ledere. Han kaller denne kommunikasjonsformen med et uttrykk fra romertiden for akklamasjon, uten å underslå muligheten for nei, og han sier i sin forfatningslære eksplisitt at vår tids offentlige mening er den moderne form for akklamasjon. Likevel gir Schmitt opp å gå dette helt etter i sømmene, han skifter nivå til parlamentet der folk  kan identifisere seg med en av partene i den argumentative kappestrid, for så å akseptere resultatet. Eller til førerens store taler til folket. Uten tvil er Schmitts perspektiv nyttig for å forstå hvorfor ledere er blitt alkoholavhengige av intervju-undersøkelser. Gjennom dem søker man å høre folkets stemme, folkets tenkende men også emotive stemme. Fører-og stemningsdemokratiet.

Carl Schmitt visste selvsagt at føreren kan forføre og bedra, også dersom han – i angivelig ærlig kampberedskap – stiller sitt folk opp mot resten av menneskeheten, eller mot deler av menneskeheten. Han følte sterkt at den som sier menneskeheten og vil ta den til inntekt for seg, vil bedra. Men han skjønte hva det betyr at alle tar ansvar for hverandre ut fra tanken om ”en for alle og alle for en.” Han la så stor vekt på det at han definerte definerte demokratiet  som ”identitet mellom herskere og beherskede, regjerende og regjerte, befalende og adlydende.” (Se Carl Schmitt, Verfassungslehre, 1928, § 17, III.) Da mente han eksplisitt at Ludvig den fjortendes berømte setning: ”L’État c’est moi” også innebærer en tjener- eller funksjonærrolle, slik Fredrik den Store uttrykte det i sin uttalelse om at han var statens første tjener. Ludvig og Fredrik førte kriger. De la ikke som Rousseau og Kant vekt på at den likheten allmenviljen uttrykker, også innebærer en innsikt i at alle har lik frihet. Fredrik sa i det minste at en hver i hans republikk kunne bli salig på sin måte, ut fra sin egen religion, mens Ludvig knuste de franske protestantene.

Homogenitet, ikke frihet konstituerer
”Friheten  konstituerer ingenting”, skrev Schmitt. Homogeniteten i den allmenne vilje, folkets enhetlige vilje, slik den retter seg etter identitetskravets diktat, konstituerer. Kampen mellom konservative Disraeli og liberale Gladstone, innenfor rammen av homogeniteten i det britiske imperium, konstituerte. Hitlers kraft konstituerte, først på tvers av Carl Schmitts vilje, men så føyde han seg. Hvorfor? Av opportunisme?

Nei, eller i alle fall også av begeistring. Begeistring over enhet, homogenitet. Det foreligger en tankefeil her, for Schmitt blir offer for fiksjonen om et kollektivsubjekt, et ”subjekt i makroformat” (Habermas) der lederen har fingerspisskontakt med de som følger og omvendt. Men som antydet: Han valgte sin fiksjonalisme selv. (Godt om dette i den ovennevnte Schmitt-biografien til Reinhard Mehring.) Han forkastet tanken om et samfunn av løsrevne atomer, med rette. Men han fant ingen teori for det fenomenet som befinner seg midt mellom kollektivsubjektet og atomet – nemlig den diskursive strid, som han i praksis var mester i. Han ville vel heller ikke. Han søkte mytisk liv.

Han var puer robustus, den vitale, kraftige guttungen med arvesyndens vonde vilje, som ble med på Hitlers kamp den moderne verden – mot ”pasifistene”, ”fruktfordriverne” (=aborttilhengerne), ”likbrennerne” og de assimilerte jødene (”Den assimilerte jøde er nettopp den sanne fiende”), for å bruke noen av hans egne ord og ikke Hitlers. (Se Carl Schmitt, Glossarium, posthumt utg. 1991, s. 165 og s.18.) Likevel: Selv om Schmitt ikke nådde virkelig betydelig makt, kan man jo spørre om ikke innsatsen for Hitler snarere var med på å aksellerere snarere enn å bremse Antikrists komme, for å bruke et av hans egen uttrykk mot ham selv. Engelskmannen Hobbes, som Schmitt beundret slik, ville ha kunnet si: Han hører med til dem som må likvideres hvis samfunnskontrakten skal kunne komme i stand. For Hobbes betraktet intellektuell kriging som borgerkrigens begynnelse. Schmitt slapp unna og fikk leve innpå 40 år til i spenningsfylt og fruktbar diskurs.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden