Debatt

Politisk uvitenhet og retten til politisk makt

Bilde: Pixabay

Borgere med best kunnskap har ingen spesiell rett til å styre. Men borgere uten kunnskap om politikk og konsekvensene av sine politiske valg bør ikke styre.

I en kronikk i Aftenposten 21. juli tok Espen Gamlund og jeg opp spørsmålet om det er en borgerplikt å stemme. Vårt svar på dette spørsmålet har skapt mye debatt. I kronikken (og en oppfølgingsartikkel i Aftenposten 25. juli) forsvarer vi følgende posisjon: Selv om borgere i et demokrati har en juridisk rett til å stemme, har de ingen moralsk plikt til å stemme eller bruke sin stemmerett. Hvis de først velger å stemme, så har de en moralsk plikt til å avlegge en velinformert og ansvarlig stemme. Uvitende og uansvarlige borgere har en moralsk plikt til å avstå fra å stemme. Lignende posisjoner forsvares av Jason Brennan i boken The Ethics of Voting (2012) og Jan Arild Snoen i Minerva-artikkelen «Alle bør ikke stemme» (2015).

Den ovennevnte posisjonen har blitt kritisert av mange. Det meste av denne kritikken synes eksplisitt eller implisitt å være basert på antagelsen om at borgere i et demokrati har en grunnleggende moralsk rett til å styre over andre – uavhengig av deres politiske kunnskap eller kompetanse. Det er svært gode grunner til å betvile dette. Jeg vil her først presentere og utdype et viktig argument for at velgere har et moralsk ansvar for å være rimelig velinformerte om politikk, og at uvitende velgere har en moralsk plikt til ikke å stemme. Deretter vil jeg med utgangspunkt i en sentral idé i den klassiske liberalismen argumentere for at uvitende og uansvarlige velgere ikke har en moralsk rett til å styre over andre gjennom å bruke sin stemmerett.

Politisk uvitende velgere

La meg begynne med en viktig klargjøring. «Politisk inkompetente eller uvitende velgere» viser til voksne borgere som fullstendig mangler, eller har forsvinnende liten, kunnskap om politikk og konsekvensene av sine politiske valg. Det er her tale om velgere som fullstendig mangler, eller har forsvinnende liten, kunnskap om følgende forhold:

(1) Kunnskap om viktige saker som er på den politiske dagsorden – både innenrikspolitiske og utenrikspolitiske saker.

(2) Kunnskap om aktuelle kandidater og politiske partier.

(3) Kunnskap om de politiske program som forsvares av de kandidater og politiske partier som stiller til valg.

(4) Kunnskap om konsekvensene av ulike kandidaters og partiers politiske program, og hvordan disse vil påvirke en selv og andre.

(5) Kunnskap om det politiske system og hvordan det fungerer. Problemet med mange uvitende velgere er ikke bare at de er dårlig informert, men også at de er feilinformert. Deres informasjonskilder er det mange vil betrakte som tvilsomme eller upålitelige.

Man kan diskutere hvor mange velgere som er politisk uvitende både i Norge og andre land, som for eksempel USA.[1] Dette er et empirisk spørsmål, men svaret på dette har ingen betydning for den normative hovedideen i min posisjon: Politisk uvitende velgere har en moralsk plikt til å avstå fra å stemme, og de har ingen moralsk rett til å styre over andre.

Velgeres moralske ansvar

Et viktig argument for at uvitende borgere har en plikt til ikke å stemme, er basert på et premiss det er bred enighet om. Dette er antagelsen om at når vi skal fatte beslutninger som i betydelig grad kan berøre andre personer, så har vi en moralsk plikt – et moralsk ansvar – for å tilegne oss kunnskap om konsekvensene av våre valg. I slike valgsituasjoner er det å være rimelig velinformert et krav til å fatte en moralsk ansvarlig beslutning.

Dersom vi ikke er interessert i, eller villige til, å tilegne oss kunnskap om følgene av våre valg, så bør vi avstå fra å stemme.

Som velgere er vi også med på å fatte beslutninger som i betydelig grad kan berøre andre. Velgere som stemmer ved valg, er sammen med andre borgere i et demokrati med på å fatte en beslutning som i betydelig grad påvirker andre personer og deres livsutsikter. Hvis man aksepterer det grunnleggende premisset, så følger det at vi som velgere har en moralsk plikt til å avlegge en rimelig velinformert og ansvarlig stemme. Dersom vi ikke er interessert i, eller villige til, å tilegne oss kunnskap om følgene av våre valg, så bør vi avstå fra å stemme.

Jeg innrømmer at det ikke er lett å besvare spørsmålet om hvor man skal legge listen for hvor mye kunnskap en velger bør ha for å kunne betraktes som en «rimelig» velinformert og moralsk ansvarlig velger. Dette er et kompleks spørsmål, som ikke har noen enkle svar.

Etter min oppfatning bør listen ligge temmelig høyt, av grunner jeg vil komme tilbake til. Det holder for eksempel ikke å være godt informert om én politisk sak, som miljøvern og klimaproblemer, og kunnskapsløs om alle andre viktige saker på den politiske dagsorden, som kan ha stor betydning for andres livsvilkår. Hvor høyt man bør legge listen for å være rimelig velinformert kan være situasjonsavhengig. Det kan avhenge av hvilke saker som er på den politiske dagsorden ved et gitt valg, eller hvilken demokratisk stat man er borger i.

Når det gjelder det siste, antar jeg at velgere i et presidentvalg i USA har et større moralsk ansvar for sine valg enn velgere i Norge (hvis alt annet står likt), fordi konsekvensene av et valg i USA kan være så vidtrekkende og alvorlige for svært mange mennesker. Dette stiller i en viss forstand høyere krav til en velger i USA enn en velger i Norge.

Det bør understrekes at det ikke er et krav til å være en rimelig velinformert beslutningstager å ha kunnskap om alle konsekvensene av sine valg. Dette er umulig både i en politisk sammenheng og i livet forøvrig. Mange av de beslutningssituasjoner vi befinner oss i er preget av usikkerhet knyttet til konsekvensene av ulike valgalternativ. Vårt moralske ansvar for å tilegne oss kunnskap om følgene av våre valg forsvinner imidlertid ikke i situasjoner preget av slik usikkerhet.

Uansett hva man måtte mene om hvor man bør legge listen for å være en rimelig velinformert og ansvarlig velger, er det gode grunner til å anta følgende: Gitt den ovennevnte definisjonen av politisk uvitende velgere, så er det klart at disse ikke er i nærheten av å være «rimelig» informerte. Hvordan kan man være en ansvarlig velger og ha kunnskap om følgene av sine politiske valg hvis man er uvitende om (1)-(5)?

Retten til å styre over andre

Selv om alle voksne borgere i moderne demokratier har en juridisk rett til å stemme, så betyr ikke dette at det er gode grunner til at alle har en moralsk rett til å stemme og derigjennom styre over andre personers liv. Man kan forsvare denne posisjonen med utgangspunkt i en grunnleggende idé i den klassiske liberalismen: Vi har en moralsk rett til å bestemme over oss selv, men vi har ikke en moralsk rett til å bestemme eller styre over andre kompetente voksne personer.

Individer har en rett til frihet eller selvbestemmelse som innebærer at de har en rett til å bestemme over seg selv og sitt eget liv, såfremt de ikke krenker andre personers grunnleggende sivile eller politiske rettigheter. Denne retten til å bestemme og styre over sitt eget liv er en naturlig rettighet, eller en grunnleggende moralsk rettighet. Dette innebærer at når vi i vårt private liv skal fatte beslutninger som kun angår oss selv, så bør vi ha frihet til å gjøre som vi vil – uavhengig av hvor dumme, virkelighetsfjerne eller irrasjonelle våre valg enn måtte være.

Stemmeretten er en juridisk rett til politisk makt – en juridisk rett til å styre over andre gjennom statens tvangsmakt.

Personer, eller grupper av personer, har imidlertid ingen naturlig eller grunnleggende moralsk rett til å styre over andre personers liv. Individer eller grupper har ingen naturlig rett til å styre eller utøve betydelig tvangsmakt over livene til andre personer. Det samme gjelder velgere.

Som velgere i et demokrati, fatter vi ikke beslutninger som utelukkende berører oss selv. Retten til å stemme gir oss ikke bare en rett til å bestemme over våre egne liv. Stemmeretten er en juridisk rett til politisk makt – en juridisk rett til å styre over andre gjennom statens tvangsmakt. Her er det viktig å huske på hva denne retten til politisk makt innebærer, og hva som står på spill ved valg i et demokrati. Flertallet av velgerne og deres valgte representanter kan gjennom statens tvangsmakt bestemme hvordan andre skal leve sine liv. Velgerne bestemmer hvem som skal styre, og de som er valgt til å styre har makt til å fatte beslutninger som påtvinges alle.

Liv og død

De valgene flertallet av velgerne tar kan ha alvorlige konsekvenser. Det kan dreie seg om liv og død. Hvis et tilstrekkelig flertall i Norge vil innføre dødsstraff for visse alvorlige forbrytelser, blir denne beslutningen påtvunget mindretallet. Det samme gjelder hvis et flertall vil gå til en krig som kan koste tusenvis av uskyldige mennesker livet. Det er ingen grunnleggende moralsk rett å ta del i denne typen beslutninger uavhengig av ens kompetanse eller kunnskap om politikk.

Den moralske retten til politisk makt er en betinget og begrenset rettighet.[2] Det vil si at visse betingelser eller krav må være oppfylt for å tilskrives retten til å styre over andre, og visse betingelser må være oppfylt for at utøvelsen av denne retten skal kunne betraktes som rettmessig. Her kommer et krav om kunnskap og ansvarlighet inn.

En viktig betingelse for at vi skal ha (eller tilskrives) en moralsk rett til å styre over andre i et demokrati er at vi har kunnskap om hvordan våre valg kan påvirke andre personers livsutsikter og skjebne. Den moralske retten til å stemme og kollektivt utøve betydelig tvangsmakt over andres liv, krever at vi er rimelig velinformerte om politikk og konsekvensene av våre politiske valg. Uvitende velgere oppfyller ikke denne kunnskaps- og ansvarlighetsbetingelsen, og de har derfor ingen moralsk rett til å styre over andre menneskers liv og skjebne. De har snarere en moralsk plikt til å avstå fra å bruke sin juridiske stemmerett.[3]

Ikke elitestyre

I den pågående debatten har flere hevdet at det å argumentere for at uvitende velgere ikke bør stemme representerer et forsvar av et elitistisk styre av eksperter eller høyt utdannede borgere. Dette er en merkelig påstand, som beror på at man har misforstått den posisjonen jeg her har forsvart. Jeg har ikke argumentert for at de med best kunnskap eller kompetanse (dvs. «eksperter» eller personer med høy utdannelse) har en spesiell rett til å styre.

Min argumentasjon hviler ikke på det kjente prinsippet om kunnskap og makt, som spiller en viktig rolle både i Platons politiske filosofi og John Stuart Mills demokratiteori. Dette berømte prinsippet innebærer at kunnskap rettferdiggjør makt, og at de personer som har best kunnskap eller kompetanse har en spesiell rett til å styre.

Min posisjon er ikke at de borgerne som har best kunnskap, også har en spesiell rett til å styre. Det jeg har argumentert for er at borgere uten kunnskap om politikk og konsekvensene av sine politiske valg ikke bør styre. Poenget er at de som ikke har kunnskap ikke bør styre over andre. De har ingen moralsk rett til å bestemme hvordan andre skal leve sine liv.

Høyest mulig valgdeltagelse?

Mange i den pågående debatten antar som den største selvfølge at høyest mulig valgdeltagelse er ønskelig i det norske demokratiet – uavhengig av velgernes politiske kunnskap eller kompetanse. Ideen er at dette er «mest demokratisk», eller at det hever et demokratis legitimitet.

Hvis man virkelig mener dette, og som professor Frank Aarebrot antar at man må «respektere» stemmer basert på terningkast, så finnes det to enkle grep: (1) Man kan innføre en juridisk stemmeplikt. Det vil si at man kan bruke statens tvangsmakt til å få enda flere uvitende velgere til å bruke sin stemmerett. (2) Man kan senke alderen for å tildeles stemmerett radikalt. Forutsatt at man mener at visse kompetansekrav er relevante for å tildele borgere stemmerett i det hele tatt, kunne man for eksempel gi alle barn som kan lese og skrive stemmerett.

Hvis man, som Aarebrot, mener at det er gode grunner til å respektere stemmer basert på terningkast eller tildeling av roser og ballonger fra ulike partier, synes man å ha lite eller ingenting å tape på å gi samvittighetsfulle barn som kan lese og skrive stemmerett. Det forblir for meg en gåte hvordan slike tiltak kan bidra til å gjøre et demokrati mer demokratisk eller legitimt. Hvordan kan et demokrati bli «mer demokratisk» eller «mer legitimt» ved å involvere flest mulig borgere som ikke har kunnskap om politikk og konsekvensene av sine politiske valg?[4]

Demokratisk legitimitet

Betegnelsen «legitimitet» brukes på forskjellige måter. I politisk filosofi og demokratiteori er det i dag vanlig å anta at politisk legitimitet dreier seg om den moralske retten til å styre eller retten til å utøve politisk tvangsmakt. Et politisk regime er legitimt hvis det har en moralsk rett til å utforme lover som kan håndheves gjennom tvang.  Et representativt demokrati er et folkestyre, hvor den politiske makten tilhører borgerne og deres valgte representanter. Demokratisk legitimitet kan således sies å dreie seg om folkets og dets valgte representanters moralske rett til å styre over mindretallet med tvang.[5] Et viktig spørsmål om demokratisk legitimitet er hvilke krav som må være oppfylt for at folket og deres valgte representanter skal ha en moralsk rett til å styre over mindretallet.[6]

Det er uklart for meg hvordan en demokratisk stat blir «mer legitim» ved at flest mulig uvitende velgere deltar i valg. Det er minst to gode grunner til at uvitende velgeres valgdeltagelse vil undergrave eller ødelegge et demokratis legitimitet. Den første er at uvitende velgere ikke har en moralsk rett til å styre over andres liv i utgangspunktet.

Den andre grunnen er at dersom mange uvitende velgere bruker sin stemmerett og dette er avgjørende for valgresultatet, så synes det ikke bare å undergrave, men ødelegge grunnlaget for folkeflertallets moralske rett til å styre over mindretallet. Et valgresultat hvor uvitende velgere er avgjørende for utfallet, gjør at det normative grunnlaget for å respektere resultatet bortfaller. Dette vil fjerne, snarere enn å styrke, et demokratis legitimitet.

Som borgere i en demokratisk stat, må vi alle finne oss i å bli påtvunget flertallets beslutninger. Det er en del av spillets regler i et demokrati. Det er imidlertid rimelig å kunne forvente at de som skal fatte politiske beslutninger som kan påtvinges oss alle, er rimelig velinformerte og ansvarlige. Dette bør være minimumskrav til velgere som bruker sin stemmerett i et demokrati. I et demokrati må vi finne oss i å bli styrt av personer eller et flertall vi er dypt uenige med. Det er imidlertid ingen gode grunner til at vi skal finne oss i å bli styrt av uvitende og uansvarlige personer, som ikke har kunnskap om politikk og konsekvensene av sine politiske valg. Uvitende og uansvarlige velgere har ingen moralsk rett til å stemme, og de bør av respekt for andre holde seg hjemme under valg.

[1] For en interessant presentasjon og diskusjon av empiriske undersøkelser om velgeres politiske uvitenhet, se Ilya Somin, Democracy and Political Ignorance, Stanford University Press, 2013.

[2] Dette diskuteres mer inngående i K.S. Ekeli, «Rettslig moralisme og retten til ytringsfrihet», Norsk Filosofisk Tidsskrift, (2017), 52(3): 114-129.

[3] Man kan i denne sammenhengen også reise spørsmålet om uvitende velgere burde ha en juridisk rett til å stemme. Dette er et interessant spørsmål, men jeg vil sette det til side her.

[4] For en diskusjon av påstanden om at det er udemokratisk å ta til orde for at uvitende velgere bør avstå fra å stemme, se Ekeli og Gamlund, «Valg er for viktig til å bli avgjort ved terningkast», Aftenposten 25. juli 2017.

[5] Se også K.S. Ekeli, «Ytringsfrihet og terrorisme», Norsk Filosofisk Tidsskrift, (2014), 49(3-4): 163-178.

[6] Det er meg bekjent ingen innenfor demokratiteori som vil hevde at det er et krav til demokratisk legitimitet at flest mulig uvitende og uansvarlige borgere bruker sin stemmerett.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden