Politikk

Post mortem

USA-valget: De nasjonale målingene bommet ikke så mye, men i delstatene undervurderte de Trump kraftig. Det ser ut til at mange velgere ikke ble fanget opp.

Tidligere høst varslet jeg at jeg skulle holde kjeft om amerikansk politikk en stund dersom Trump vant presidentvalget, ”until I figured out what the hell is going on”. Og det har jeg gjort. Det kan uansett være en fordel å ta et skritt tilbake fra de løpende analysene og spekulasjonene, og samle data.

Det er på tide å komme seg i arbeid igjen. Det dreier seg om to problemstillinger:

  • Hvorfor tok meningsmålingene feil, og burde vi lagt mer vekt på andre kilder?
  • Hvordan kunne en mann som Trump bli valgt til president?

Fordi dette blir en veldig lang gjennomgang, analyser jeg det andre spørsmålet i en egen artikkel. Her kommer drøftingen av meningsmålingene. La meg legge til at dette vil bli nøyere analysert av mange eksperter i de kommende ukene og månedene, så dette er å regne som en første gjennomgang. Som dere vil se er det heller ikke datagrunnlag for å trekke veldig klare og entydige konklusjonene nå.

Meningsmålingene bommet, mest i Rustbeltet

Hos RCP ga den siste gjennomsnitts-beregningen en ledelse til Clinton på 3,3 prosentpoeng. Hos Nate Silvers 538 endte de på 3,6 prosentpoeng. Når alle stemmene er talt opp, og det går som vanlig fryktelig sakte blant annet i California, kommer Clinton til å vinne på landsbasis med omkring 1,5 prosentpoeng. Det betyr at de nasjonale målingene ikke bommet så mye, og for RCPs del, betydelig mindre enn i 2012. (Det innebærer også at de mange som har rost Los Angeles Times panel for å treffe, overser at den målingen er blant dem som bommet aller mest i prosentpoeng, siden den spådde Trumå-seier med 3 prosentpoeng.)

Problemet ligger altså ikke så mye i de nasjonale målingene, men i vippestatene. Som tabell fra 538 viser, bommet de i snitt betydelig mer (tallene er fra 9. november, det vil bli noen små endringer i disse).

trump-swing-state

New York Times Upshot har tatt med flere stater, og bekrefter at målingene på delstatsnivå bommet uvanlig mye.

upshot-swingstates

Når det er sagt – hadde en drøy halv prosent av velgerne i Pennsylvania, Michigan og Wisconsin stemt på Clinton istedenfor Trump, så hadde hun blitt president. Dette var et jevnt valg. Det skulle altså ikke så mye til for at vi i etterkant hadde skrevet helt andre analyser.

Målingene bommet særlig i rustbeltet. Det var ventet at Trump skulle vinne Ohio, men nesten ingen målinger hadde på forhånd vist at Trump kunne vinne Pennsylvania, Michigan og særlig Wisconsin. Disse inngikk i Clintons ”brannmur”, og det var styrken i denne som de lokale målingene fikk oss til å overvurdere.

Riktignok var det noen få målinger som tydet på at i hvert fall Pennsylvania kunne bli tett. Larry Sabato skriver:

”But there were some signs. A Republican pollster, the Trafalgar Group, released polls of Michigan and Pennsylvania showing Trump with tiny leads. Another Republican pollster, Harper, showed the race tied in Pennsylvania. It’s hard to believe partisan polls before Election Day, but they are sometimes correct when a contest is breaking their party’s way late, as appears to have been the case in 2016.”

Når uavhengige målinger gir ett bilde, og målinger fra partitilknyttede institutter er mer optimistiske for ”sin” kandidat, skal det mye til for å tro på de siste.

Nate Silver advarte om at vi kunne oppleve 2000 på nytt, altså at en kandidat vant flest stemmer på landsbasis, mens den andre vant valgmannskollegiet. Silvers modell ga 10,5 prosent sjanse for at en slik splitt skulle skje. Selv tonet jeg ned denne muligheten – dette hadde tross alt skjedd bare en gang siden 1892. Det kunne skje når målingene tetnet til, men jeg trodde at vi da måtte ned i et forsprang i antall stemmer på 0,5 til 1 prosent. Valgkartet har endret seg, slik at vi bør legge mer vekt på vippestatene fremover, mindre på de nasjonale målingene. Men det hadde altså ikke hjulpet i år uansett, siden disse målingene bommet enda mer.

Også republikanerne bommet

Det er verdt å nevne at tolkningen av målingene dit hen at Clinton lå klart best an ikke var begrenset til medier og kommentatorer som ønsket at hun skulle vinne. Det republikanske partiet (RNC) foretar omfattende interne målinger og har en sofistikert modell for å vurdere disse. Ifølge et lekket notat som Politico har omtalt, viste også denne modellen fredagen før valget at Trump lå etter, og ville tape Florida, Iowa, Pennsylvania og Wisconsin. Han vant alle disse statene. Modellen forutså riktignok at han ville vinne Michigan, i strid med offentlige meningsmålinger, men også at han ville vinne Nevada, noe han ikke gjorde. Samlet sett mente RNC at Trumps vinnersjanser var omkring 20 prosent – godt i samsvar med andre meningsmålingsbaserte spådommer.

Hvorfor bommet målingene?

For å svare på hvorfor målingene (særlig i vippestatene) bommet såpass mye, kan vi forfølge to spor: Svarte Trump-velgere uærlig (shy Trump)? Bommet målingene i å finne et representativt utvalg, for eksempel ved å undervurdere sjansene til at Trump-velgerne faktisk ville stemme, eller overvurdere at Clinton-velgere ville det – eller fordi shy Trump-velgere ikke løy, men rett og slett unnlot å delta i undersøkelsene?

Shy Trump?

På forhånd var det delte meninger og stor usikkerhet om det fantes en betydelig gruppe ”shy” Trump-supportere, altså slike som egentlig hadde tenkt å stemme på ham, men ikke ville si det til meningsmålerne. Usikkerheten er der fremdeles.

Harry Enten hos 538 mener at dette ikke var noe viktig fenomen. Han peker først på at dersom dette var tilfelle, burde det sosiale stigmaet være sterkere der Trump var upopulær. Men det var tvert imot slik at Trump gjorde det best sammenlignet med målingene i solide røde stater, der han allerede ledet (se figuren).

enten-shytrump-11

For det andre peker Enten på at republikanske senatskandidater, også de som var populære og med større sentrumsappell, som Marco Rubio og John McCain (som ikke stemte på Trump) også gjorde det bedre enn målingene. Den populære og joviale John Thune vant med 43,7 prosentpoeng i South Dakota, mens målingene viste +30. Det var ganske åpenbart ingen ”shy Thune”-effekt.

Hans tredje observasjon er at noen målinger, spesifikt en fra Morning Consult, hadde pekt på en mulig shy effekt blant høyt utdannende. Men målingene undervurderte Trump mest blant dem med lav utdanning.

Til slutt viser han til at Trumps egen meningsmåler hadde identifisert en viss forskjell på oppslutningen i telefonmålinger der man snakker med en levende person, og nett- og automatmålinger, en indikasjon på ”shyness”, men at denne forskjellen var redusert til 1-2 prosentpoeng på slutten. Entens tre øvrige punkter taler mot en shy effekt, mens denne siste peker mot at det kan ha hatt en viss betydning, men ikke forklarer den store bommen i en del vippestater.

Peter K. Enns og Jonathon P. Schuldt skriver hos New York Times at det blant de ca 20 prosentene som sa de verken ville stemme på Trump eller Clinton var et flertall som hellet i retning Trump. Og mange av disse beskrev seg selv som moderate. Det kunne være et motiv for å være ”shy”. Men Enns og Schuldt underbygger ikke at disse faktisk stemte på ham.

Trump gjorde det bedre blant svarte i valgdagsmålingen enn meningsmålingene hadde spådd, selv om han bare trakk 8 prosent av disse velgerne. Det er mulig at det sosiale stigmaet ved å være sort og tilhenger av Trump var så sterkt at det førte til ”shyness”. Men uansett dreier ikke dette seg om mange velgere.

Lavt utdannede underrepresentert?

Trump gjorde det svært godt blant hvite uten høyere utdanning, og han gjorde det også betydelig bedre enn meningsmålingene hadde spådd. Det er to mulige forklaringer på dette: Enten at disse velgerne ikke er ærlige om sine preferanser, som drøftet ovenfor, eller at de rett og slett ikke blir spurt i tilstrekkelig grad. Det siste kan i prinsippet fanges opp av vekting, men mange institutter vekter ikke for utdanning. Pew er inne på denne forklaringen:

“We know that some groups – including the less educated voters who were a key demographic for Trump on Election Day – are consistently hard for pollsters to reach. It is possible that the frustration and anti-institutional feelings that drove the Trump campaign may also have aligned with an unwillingness to respond to polls. The result would be a strongly pro-Trump segment of the population that simply did not show up in the polls in proportion to their actual share of the population. “

Lav valgdeltakelse?

Straks etter valget gjorde mange et poeng av lav valgdeltakelse. Men i hvert fall på landsbasis er dette galt, noe alle som har fulgt amerikanske valg noen år bør vite: Det er millioner av stemmer, ikke minst i California, som det tar flere uker å få på plass. Det beste anslaget vi har nå, og som stammer fra Michael McDonald, er at 58,2 prosent av de stemmeberettigede faktisk stemte, mot 58,6 prosent i 2012 og litt mer ned siden 2004 og 2008. Men deltakelsen blir også høyere enn i alle år i tidsrommet 1972-2000.

Trump ender dermed opp med en litt lavere andel av stemmeberettigede enn Romney, men omtrent like mange stemmer, siden befolkningen har økt. Landet sett under ett ser det altså ikke ut til at Trump har mobilisert velgere i ekstraordinær grad, verken til å stemme FOR eller IMOT. YouGovs meningsmålinger vier at for hver velger som rapporterte at de stemte Obama i 2012 men Trump i år, så var det fem Trump-velgere som fortalte at de ikke hadde stemt i 2012. Det handlet altså mye mer om å finne nye velgere enn å få dem til å bytte parti. Hvorfor gikk ikke republikanernes stemmetall opp da? Det kan være fordi Trump på den ene siden mobiliserte nye velgere, og på den andre siden fikk andre som pleide å stemme på republikanerne til å sitte hjemme.

I viktige vippestater kan det se ut som at Trump mobilisert ekstra. I en analyse fra YouGov omtalt i New York Times, fremgår det at i de konservative distriktene i de fem statene som vippet fra demokratisk i 2012 til republikansk i år, samt Minnesota, som nesten gjorde det, gikk valgdeltakelsen opp, mens den gikk ned i de liberale områdene i disse statene. Trump fikk altså nye velgere til urnene her, og da kan det også hende at meningsmålingene i disse statene ikke klarte å fange opp disse.

Demokratenes stemmetall er på sin side tydelig ned fra 2008 og 2012. David Plouffe, som var Obamas valgkampsjef, trekker frem den for svake mobiliseringen som hovedgrunnen til at han, som var sikker på Clinton-seier, tok feil.

Det litt tidlig å si dette med sikkerhet, men valgdeltakelsen ser ut til å ha gått en del ned blant svarte, og det rammer jo demokratene spesielt. Det vil ikke være overraskende – den gikk kraftig opp da Obama sto øverst på stemmeseddelen. Det er ikke bare blant hvit arbeiderklasse at identitetspolitikk kan motivere. Men det er mer uklart om denne lavere valgdeltakelsen blant svarte ikke var fanget opp av meningsmålingene. I North Carolina var det delvis slik. Målingene hadde trodd at deres andel skulle komme nærmere 23 prosent av alle velgere, slik den var i 2012, enn de 20 prosentene den faktisk ble.

Noen steder, spesielt i North Carolina, kan også republikanernes arbeid for å gjøre det vanskeligere å stemme ha båret frukter, men en gjennomgang fra German Lopez hos Vox tyder på at dette har hatt liten betydning, og bare i Wisconsin kan det tenkes at det var avgjørende for hvem som vant staten.

turnout-nov15-2

Kartet viser endringen i valgoppslutning fra 2012 til 2016. Vi ser moderate endringer i de fleste vippestatene – lys blå eller lys gul. Et unntak er Wisconsin, der oppslutningen er tydelig ned. Clinton så aldri trusselen her, og drev ikke valgkamp der selv. Mange demokrater ble sittende hjemme, uten at meningsmålingene fanget det opp, og det kostet henne staten. Det samme holdt på å skje i Minnesota, som Clinton vant mye knappere enn ventet.

Carl Bialik hos 538 skriver:

“Pollsters also cited lower-than-expected turnout, particularly in the Midwest. “Democrats had a turnout problem,” Gourevitch said, and therefore so did pollsters. “The turnout models appear to have been badly off in many states,” said Matt Towery of Opinion Savvy.”

Johnson-velgere til Trump?

Som vanlig falt oppslutningen om tredjekandidatene på slutten av valgkampen. Libertarianeren Gary Johnson lå på den siste beregningen hos 538 an til å få 5 prosentpoeng på landsbasis, men ender trolig opp med 3,3 prosent. Det spekuleres i at Trump kan ha hentet noe her. Valgdagsmålingene tyder på at Clinton ville gjort det noe bedre dersom det ikke hadde vært tredjekandidater. Det er en (usikker) indikasjon på at de som ble igjen hos Johnson og Stein hellet mest i hennes retning. Så på dette punktet er vannet temmelig grumset så langt.

Endring helt på slutten?

Usikkerheten i målingene gjorde at de fleste beholdt en viss åpning for at Trump kunne vinne. Hos noen, som Sam Wang hos Princeton Election Consortium var denne riktignok minimal, mens den var høyest hos Silver, med snaue 30 prosent. Utslagene i meningsmålingene de siste dagene var til fordel for Clinton. Det var altså vanskelig å se at Trump hadde momentum. Eller snarere: Det momentum han hadde hatt etter at FBI gjenopptok etterforskningen av Clintons eposter hadde stoppet opp.

Valgdagsmålingen kan tyde på at det skjedde en viss endring i Trumps retning på slutten, men ikke nok til å forklare bommen. Trump vant dem som bestemte seg de siste dagene (8 prosent), men bare med 46-44. Han vant litt klarere blant dem som bestemte seg tidligere i den siste uken, men disse burde ha vært fanget opp av målingene.

Tegn utenom meningsmålingene

Kunne vi ha truffet bedre ved å bruke andre indikatorer enn meningsmålingene? Først: Husk at Clinton vant flest stemmer med ganske god margin, men tapte valgmannskollegiet. Det roter til vurdering av andre indikatorer.

Men det var også tegn utenfor målingene på at Clinton hadde marginen inne. Jeg, og mange andre la vekt på at hun tilsynelatende hadde en bedre ”ground game”, tydeliggjort gjennom langt flere valgkampkontorer og betydelig mer penger tilgjenglig.

Når det gjelder grasrot-organisering, som hjalp Obama til seieren i 2008 og 2012, er det to tolkninger nå. Den ene er at dette kanskje ikke er så viktig likevel, og at Trumps dominans på TV (selv om mye av dekningen etter hvert også var negativ) og massemøter var viktigere. Trump holdt langt flere møter på slutten enn Clinton, men dette kunne oppveies ved at Clinton hadde populære talsmenn som tok litt av denne jobben, som Obama-paret.

Den andre er at selv om Trump-kampanjen selv satset lite på dette, så hadde det republikanske partiet bygget opp GOTV (get out the vote) kapasiteten betydelig gjennom de senere år. Jim Morrill i Charlotte Observer skriver om hvor effektivt dette var i North Carolina, en stat der Trump gjorde det betraktelig bedre enn målingene viste. Og dagen før valget skrev Philip Bump i Washington Post om en god republikansk GOTV i Pennsylvania. Kanskje det også var slik at demokratenes oversikt over ”egne velgere” ikke var så god som forventet, og at de faktisk endte opp med å mobilisere mange Trump-velgere, slik Huffington Post melder.

Penger, der Clinton hadde et klart forsprang, er viktig for å bemanne et godt apparat, men svært mye går også til tradisjonell TV-reklame. Det har lenge vært tvil om hvor effektivt dette er. Den tvilen vil øke etter dette valget.

Som John Sides i Washington Post peker på er en indikator som har fungert godt tidligere hvem folk flest tror vil vinne valget. Den pekte mot en klar seier til Clinton. Problemet med denne indikatoren er åpenbart – den vil være påvirket av meningsmålingene over tid. Jeg nevnte den derfor ikke før valget, selv om forskning tyder på at metoden har truffet bedre enn vanlige meningsmålinger.

Forhåndsstemmene har alltid vært en temmelig usikker indikator. I år ga de ikke noen klar retning. De pekte mot at Clinton ville gjøre det bedre enn målingene i Nevada, og det gjorde hun, men bare litt. Og at hun ville holde Colorado ganske lett. Det gjorde hun. Men også at hun slet i Florida og North Carolina. Og her tapte hun – i North Carolina ganske klart og meningsmålingene bommet kraftig der.

Var det andre tegn vi burde sett? Det ser ut til at Trump hadde i gjennomsnitt større oppmøte på sine valgmøter enn Clinton, selv om det er vanskelig å finne troverdige og sammenlignbare data her. Det kunne peke mot en større underliggende entusiasme, som bare i beskjeden grad ble fanget opp av meningsmålingene. På den annen side – det er tross alt en begrenset andel av velgerne som faktisk møter opp på disse arrangementene – stort sett de man uansett kan regne med vil stemme, og det er uklart om slike møter sier oss noe om valgoppslutningen.

Trump hadde større aktivitet i sosiale medier (se også denne). Det er usikkert om dette er en god indikator på valgutfall, men det finnes forskning som tyder på det. På den annen side ville denne faktoren peke mot at Bernie Sanders skulle slå Hillary Clinton (og her). Og andre forskere er uenige i at sosiale medier er en god indikator.

Jeg kommer tilbake til såkalte ”fundamentale modeller” i min neste artikkel.

Foreløpig konklusjon

De nasjonale målingene bommet ikke så mye, men delstatsmålingene var uvanlig dårlige i år. ”Shy Trump”-velgere ser ikke ut til å ha spilt noen viktig rolle, men det kan virke som om målingene ikke i tilstrekkelig grad klarte å fange opp nye velgere som stemte på Trump, særlig dem med lav utdannelse. Det kan også hende at målingene overvurderte sjansene for at demokratenes velgere faktisk kom til å stemme.

**

Etterord om valgdagsmålingene

I denne analysen, og i min andre artikkel, viser jeg på flere punkter til valgdagsmålingen. Målingen konsentrerer seg om et utvalg distrikter som antas å være representative. Den inkluderer også et utvalg av dem som har stemt på forhånd. De har en klar fordel fremfor målinger tatt opp før valget, siden de omfatter folk vi med sikkerhet vet har stemt, slik at vi unngår den usikkerheten som ligger i ulike filtre for å bestemme sannsynligheten for dette.

Likevel bommet målingene i de fleste statene betydelig, og ganske konsekvent til fordel for Clinton. (Dette skjedde også bl.a. i 2004, da disse målingene spådde seier til John Kerry). De problemene med utvalg som vanlige målinger har, gjelder altså også for valgdagsmålingene. Målingene justeres imidlertid etter hvert, i samsvar med resultatene som kommer. (Nei, dette betyr ikke at de justeres for å skjule valgfusk). Dette fordi de i etterkant ikke brukes til å spå hvem som vinner, men til å si noe om karakteristika ved de ulike partienes velgere. Til det siste formålet er det større utslag vi er interessert i, ikke marginer på et par prosentpoeng.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden