Spaltist

Post-Trump: fremtiden i hvilke hender?

Demonstrant på en Occupy Wall Street-demonstrasjon i Zucotti Park, New York, 28. september 2011. Foto: David Shankbone, CC BY 3.0

Som en av landets utallige USA-kjennere føler jeg et akutt behov for å legge hodet vel til rette på blokka og spå om fremtiden.

Vi tok jo feil stort sett hele gjengen (jada, jeg kjenner til unntakene). Men det er ingen grunn til begrave krystallkulen. Folk har tatt feil før, og fått rett siden. Så her kommer min ydmyke spådom om fremtiden. Ta gjerne vare på den, og skrap den inn i en stentavle som du kan slå meg i hodet med om litt mer enn fire år.

Det er nemlig slik at det var ikke bare Hillary Clinton (og Demokratene) som tapte valget i USA i November. Det var selve historiens gang. Den mektige demografiens utvikling. Skjebnen selv. Svulstig, ikke sant?

Men fremtiden ser ut til å tilhøre Demokratene. Den demografiske blandingen i befolkningen peker ubønnhørlig i den retningen. Og holdningene blant unge er liberale som aldri før. Rase og hudfarge betyr mindre for dem. Klima er viktig. Rettigheter for marginaliserte grupper veier mer. Til og med USA sitt forhold til Israel er i sterk bevegelse i den delen av demografien som er på vei opp.

Det samme gjelder økonomisk tenking. Det faktum at en selverklært sosialist var en seriøs kandidat til president-kandidaturet på demokratenes side, viser dette med all mulig tydelighet. Dette ordet «sosialist», som alltid har vært en rød klut for den store majoriteten av amerikanske velgere, var ikke universelt avskrekkende denne gangen. Alt dette må ligge i bunnen når vi ser fremover mot USAs fremtid post-Trump. Om 4 år, ikke om 8.

Men disse velgerne er så langt blitt skuffet av sitt eget parti. Obama hadde sine øyeblikk for dem, men han ble ikke det bruddet med standard politikk som mange av dem hadde håpet på. Han skulle jo forandre verden. Men han ble til en altfor stor grad en flat fortsettelse.

Først og fremst var han feig i møte med storfinans og økonomisk ulikhet. Han hadde sitt «Roosevelt moment» når han kom til det Hvite Hus; han kom inn i en krise som ga ham mye å jobbe med og skarpe våpen å bruke. Han kunne tatt store skritt. En historie forteller oss at han fortalte bankkaksene på Wall Street at han nå var alt som stod mellom dem og «the pitchforks». Men han oppførte seg mildt sagt ikke deretter, der han så vidt skrapte i lakken til hedge fund og horrible bankbonuser.

Med dette i mente er antageligvis Hillary Clinton det verste valget Demokratene kunne gjøre. Ikke fordi hun var Hillary, men fordi hun var den perfekte fortsettelse av det gamle. Dette var det verste man kunne presentere de som ble skuffet av Obama sin periode. De strakk seg nemlig etter en politisk himmel som de aldri nådde opp til. Det at mange av dem ikke møtte opp på valgdagen, var den største enkeltfaktoren bak Trumps triumf. Hadde de bare møtt opp, ville hun vunnet.

Trumps seier var et joint venture mellom GOP og demokratene. Det republikanske partiet har beveget seg langt ut i villnisset de siste årene. Kriseretorikk og konspirasjoner har blomstret lenge i dette partiet, som mange i Høyre her til lands av uforståelige grunner fremdeles ser på som et søsterparti. Løgn og feilinformasjon har tatt mer og mer over. De har lagt opp til Trump, enten de vil innse det eller ikke. Neste gang du hører at de to partiene er like ille med hensyn til fjollete politisk retorikk, så hører du noe som er direkte galt.

Men de tidligere omtalte Obama-velgernes skuffelse kommer til å blekne i forhold til den som kommer til å slå trumpistene i fjeset med stor kraft. Og det kommer demokratene til å tjene på ved neste korsvei. Jeg har spådd dette før, og fikk forsåvidt rett den gangen. Jeg sa til fortvilte amerikanske bekjente at det var en god ting at Bush vant sin andre periode. Hadde Kerry vunnet med et lite flertall, ville han bedrevet politikk med en arm bak ryggen. En ny Bush-periode, påstod jeg, ville bli ille nok til at Demokratene vant stort. Det slo til. Men demokratene klarte kunststykket å skusle det bort.

Denne gangen tror jeg en periode med Trump vil ha den samme effekten, bare adskillig kraftigere. Ettersom Trump er en skamløs opportunist som sier det som tjener ham best, er det vrient å vite hvor mye av hans uttalelser fra valgkampen man skal ta for god fisk. Jeg tror for eksempel hverken Trump eller hans velgere virkelig mente at Hillary skulle i fengsel eller at muren mot Mexico vil bli bygget. Det var hurrarop på linje med «bank alle bønda»-versene man hører fra Apeberget til Vålerenga.

Det beste vi har å gå etter, er derfor hans foreløpige utnevnelser og hans personlige interesser. Og for den nå så berømte hvite arbeiderklassevelgeren er disse utnevnelsene et varsel om katastrofe. Han vil blant annet innsette arbeidsministeren fra helvete: Fastfood-millionæren Andrew Puzder blir nemlig omtalt som en ekstremist hva arbeidsforhold angår.

Puzder er motstander av økt minstelønn. Og av og til – avhengig av hvilke uttalelser man vektlegger – selve idéen minstelønn. Han er motstander av overtidsbetaling og inntjente avspaseringer. Han har jobbet for enklere tilgang til dårlig lønnede migrantarbeidere, som jo strider direkte mot Trumps uttalelser. Ikke overraskende er han imidlertid veldig entusiastisk hva skatteletter på toppen og for selskaper angår.

New York’s statsadvokat Eric Schneiderman sier det effektivt: den mannen som ble avslørt som en som stjal fra lønningene til sine ansatte, er nå blitt satt til å lede den institusjonen som oppdaget hans tyveri. Puzders selskaper er nemlig flere ganger bøtelagt for å bryte lover det nå blir hans oppgave å kontrollere. Noen som vil vedde på om han kommer til å bli ivrig på å bøtelegge seg selv? Nevnte jeg forresten at Puzder og hans frue brukte nesten tre millioner kroner på Trumps valgkamp?

Det er helt greit å bli fanget av Ayn Rands fabuleringer når man er 16, så lenge man vokser fra dem når man runder 17. Men her har hun fått en forkjemper. Dette skal være Trumps valg for den sinte arbeiderklassen? Dette er mannen som ifølge Trump har en strålende historikk hva det å slåss for arbeideres rettigheter angår? Det er vanskelig å vite om han gjør det på trass eller fra en fundamentalt skrudd virkelighetsoppfatning.

Og angående veddemål: er det noen der ute som tror at enda en i rekka av Goldman Sachs-folk som nå blir finansminister, kommer til å kjempe småfolkets sak? At han vil regulere Wall Street i henhold til folks ønsker? Mannen som ifølge ham selv vil være det første mennesket i verdenshistorien som vil få voodoo-økonomi til å fungere ved å fokusere på reduksjoner i selskapsskatt? Eller er det Trump sin nye handelsminister – milliardæren og oppkjøpsspesialisten Wilbur Ross – som vil være den lille manns forkjemper?

Eller er det mer beskrivende for det som kommer, at republikanernes første store sak etter juleferien var å sable ned påvirkningskraften til det uavhengige etikkrådet som skal overvåke amerikanske politikere? Det virker ikke helt som noe som står i stil med Trumps valgkampretorikk om å ta bjellegrep på politikerne i Washington.

Et par ting kan redde republikanerne fra deres egen seier. Det kan hende vi vil oppleve tekonologisk gjennombrudd eller andre faktorer som løfter økonomien under Trumps periode, av en art som ingen politiker påvirker, men som løfter verdens økonomi, og som Trump uten tvil vil bruke til å genierklære seg selv. Det kan også hende stormester i utenrikssjakk Vladimir vil se seg tjent med å la Trump fremstå som en utenrikspolitisk suksess. Det siste alternativet er at Trump går den fascistiske linen helt ut, og får eller tar kontroll som ikke er lett å reversere i valg. Jeg har fremdeles tro nok på det amerikanske systemet til å se på det som høyst usannsynlig.

Om ingen av disse tingene skjer, er denne «triumfen» noe GOP vil måtte slite med i mange år fremover. De underliggende faktorene denne spalten begynte med, ligger nemlig der under den tynne isen og venter. I mine mørke stunder er jeg også med på dommedagsprofetiene om USAs fremtid. Men ved sober ettertanke og i håpefulle stunder virker muligheten for en Trump-kollaps store nok til at vi heller ser slutten på en epoke med politisk infantilitet enn begynnelsen på en epoke med ytre høyre-styre.

Min utvetydige spådom er derfor som følger: med mindre noe helt ekstraordinært skjer – for eksempel et utbrudd i Yellowstone eller en meteorisk karriere for GOP-Senator Kardashian – kommer Trump til å vakle gjennom sin ene periode og legge grunnen for en sterk venstredreining med demokratisk braksuksess om fire år. Da vil GOP måtte velge om de vil fortsette tullet sitt, eller om de vil gjøre storrengjøring og opprydning på Extreme Makeover-nivå.

Og så håper jeg fire år er lenge nok til at alle har glemt denne spalten om jeg tar feil. Jeg kommer til å huske den om jeg får rett.

Bli abonnent!

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden