Zygmunt Bauman. Foto: Meet the media Guru [CC BY-SA 2.0].

Flytende teoretiker

Zygmunt Bauman (1925-2017) blir kanskje ikke stående igjen som den mest innflytelsesrike tenker fra vår tid, men flere av hans innsikter er blant de største i nyere sosiologi.

Publisert Sist oppdatert

Våren 2002 skulle jeg opp i muntlig eksamen i det som den gang var grunnfag i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Under utspørringen om postmoderne tenkere, stod jeg litt fast på Zygmunt Bauman. Sensorene virket ikke tilfreds selv om jeg kastet om meg med postmoderne begreper som en svada-generator med hakk i plata og fortalte om hierarkienes oppløsning og sosiale identiteter i fritt fall. Til slutt forbarmet sensorene seg over meg med et lite hint: «Bauman mener det postmoderne samfunnet er bra!» Noen år senere hadde jeg gleden av å høre Bauman forelese på Universitetsbiblioteket. «Vesten er som Titanic», sa han – «på vei ut i natten, og alt vi vet er at vi ennå ikke har truffet isfjellet». Sånn passe bra, altså.

Når institusjonene forvitrer og hierarkiene utjevnes, mister den moderne rasjonaliteten sitt grep om individet.

Som sosiolog tilhørte ikke Bauman empirikere, med stringente forskningsprogrammer og metodisk tilnærming til faget. Enkelte vil også hevde at han dermed ikke var en sosiolog i streng forstand, men heller en sosialfilosof, eller tilsvarende. Fraværet av metodologi er trolig noe av årsaken til at han aldri helt fikk like stort fotfeste i det amerikanske sosiologimiljøet som i det europeiske – dog skal det nevnes at hans bøker er langt mer tilgjengelige enn tekstene fra andre som har blitt plassert under merkelappen «postmodernist».

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS