Spaltist

Potensialet for undertrykkelse er der, Ottosen!

Hvordan kan vi skape gode og trygge oppvekstmiljø som setter våre barn fri til å utforske og leve i Guds verden? spør Gunhild Maria Hugdal.

Bilde: Pixabay

Barn skal ikke læres opp til å forspille sine liv gjennom fryktsomt å balansere på en smal vei mellom avgrunner av synd, ondskap og fristelse.

I sitt svar til meg, «Anekdotisk svartmaling», klarer Ottosen å illustrere noe av det som tidligere har vært et kjernepunkt i min kritikk av hans miljø: Tendensen til totalt å fraskrive meningsmotstandere og annerledes tenkende gode intensjoner. I stedet for å møte meg som en som en gang hadde sitt hjerte i dette miljøet, velger Ottosen å vranglese teksten, gå til angrep på min troverdighet og delvis tilskrive meg meninger jeg ikke har. At Ottosen ønsker å møte meningsmotstandere på denne måten får stå for hans egen regning.

Anekdotene som ikke passer inne

Mine beskrivelser i «Guds brente barn» handler like lite om at jeg har fått «konservativ kristendom grundig i vrangstrupen», som Ottosens holdninger til homofilt samliv handler om at han har homofile «i vrangstrupen». Begge deler handler om personlig overbevisning, og i Ottosens tilfelle, også om skriftsyn. I likhet med Ottosen har jeg hjerte for barn og unge som vokser opp i lutherske, lavkirkelige miljøer. Det bør Ottosen kunne anerkjenne. Jeg har også konsekvent brukt termen «undertrykkelsespotensiale» nettopp for å få fram det som er mitt poeng: At visse teologiske tendenser i disse miljøene gir et potensiale for undertrykkelse, men at dette kan slå ut svært forskjellig fra sted til sted, fra person til person, og i ulike tidsepoker. Imidlertid vil potensialet alltid være der – med mindre man tar et tydelig oppgjør med disse teologiske tendensene.

Det er påfallende at Ottosen, parallelt med at han tilskriver mine erfaringer svært «begrenset verdi», velger å trekker fram sine egne opplevelser fra oppveksten i Norsk Luthersk Misjonssamband. For det første er det neppe overraskende for noen at Ottosen selv opplevde det som positivt å vokse opp i NLM. En annen ting er at det er lite konsekvent å dekonstruere en annens erfaring som «anekdotisk», på samme tid som man tillegger sin egen erfaring vekt. Som en som jobber med erfaringen som erkjennelseskilde, er jeg fullt opplyst og informert om alle de utfordringene som er knyttet til å henvise til menneskelig erfaring som kilde til kunnskap og innsikt. Jeg er også bevisst på at erfaringer er kontekstuelle, kan variere sterkt, og er preget av mangfold. Etter å ha lest Ottosens tekst er det vanskelig å konkludere med noe annet enn at man ser den samme tendensen til selektivitet som man ser i den erfaringsbaserte vitnesbyrdtradisjonen (som står sterkt i bedehusmiljøet): Her er det bare visse erfaringer som teller. Erfaringer som ikke passer forhåndsdefinerte svar, lukes ut.

Skam og skapelse

Like fullt er det ikke vanskelig å finne fortellinger som dokumenterer mye av det som er mitt anliggende. Arnfinn Nordbøs «Betre død enn homofil» (2009) berører problematikk knyttet til det å vokse opp i et konservativt bedehusmiljø, og Nordbø har i likhet med undertegnende bakgrunn fra nettopp NLM. Slik sett har vi allerede sett sterke utbryterhistorier fra NLM. Videre har Olaf Aagedal (2003) vist hvordan bedehuskulturens meningsunivers er oppdelt i ulike soner, der noen soner er uforenlige om trosstatusen skal bevares intakt.

Olavsstipend-mottaker Unni Eikelands empiriske analyse av gudsbildene i trosfortellingene til ulike mennesker med tilknytning til bedehuskulturen, bekrefter også noe av det som er mitt hovedanliggende (se intervju med undertegnede i Vårt Land 9.juni): Konsekvensene av mangelen på en sunn og sterk skapelsesteologi, og hvordan dette kan bidra til at mennesker lever sine liv i trosunivers som er for «trange». Eikeland viser at tematikk og gudsbilder knyttet opp til mennesket som synder, Gud som frelser, og fortapelse er selvsagte i bedehussammenheng, mens skapelsesteologien har en svakere stilling. Dette fører til at den enkelte i eget liv kan slite med å skille mellom synd og skam. Videre fører det til en dualisme mellom det menneskelige og det kristne, der den skapte verden i stor grad tømmes for verdi.

Disse teologiske tendensene har med andre ord potensiale til å kunne prege mennesker i så stor grad at de må få behandling for det.

For dem som jobber med sjelesorg, er det velkjent at slike meningsunivers, som gjerne i tillegg kan være preget av en sterk nærforventning (Jesus kommer snart igjen), skaper gode livsvilkår for dårlige selvbilder, frykt og skamfølelse. Eikelands beskrivelse av sin motivasjon for arbeidet minner om de fortellingene jeg har hørt – både i forkant og i etterkant av teksten i Minerva. Eikeland, som selv har bakgrunn fra bedehuskulturen på Sørlandet på 50- og 60-tallet, skriver: «Eg har sjølv strevd ein god del med oppleving av manglande verdi, med perfeksjonisme og angst for å ikkje vere god nok for Gud, kjent på vanskar med forsoning med eigne grenser som det mennesket eg er, og det å skjelna mellom synd og skam. Her har det vore av uvurderlig verdi å få hjelp til å internalisera og integrera skapningsteologien som noko eksistensielt i livet mitt.»

Forekomsten av en forkynnelse som kan gå på selvbildet løs, bekreftes også av Eikelands materiale. Eller som en tidligere «sambanditt» skrev til meg: «Det har vært en lang og tung kamp for å finne meg selv.» At deler av det jeg adresserer, er velkjent problematikk også for Modum bad, bør si sitt (se Vårt Land 9.juni). Disse teologiske tendensene har med andre ord potensiale til å kunne prege mennesker i så stor grad at de må få behandling for det.

I «Guds brente barn» ønsket jeg å løfte fram i offentligheten noen hovedpunkter fra egne erfaringer og tanker, men også bruddstykker fra samtaler jeg har hatt med mennesker som har forsvunnet fra disse kristne miljøene. De fleste går stille i dørene, og jeg er langt fra den eneste som kan fortelle om en lang og vanskelig vei ut av både miljø og innlærte tankemønstre. Ottosen og meningsfeller kunne ha valgt å se på min tekst som en gavepakke: Her får de innsyn i hvorfor noen som en gang var aktive i deres miljø, endte opp med å velge andre fellesskap.

På Minervanett 11. juni bekrefter også Geir Torgersen min beskrivelse. Man kan selvsagt argumentere med at Torgersens erfaringer fra disse miljøene er «gått ut på dato», i og med at moderne musikkuttrykk nå har fått sitt godkjenningsstempel. Jeg vil argumentere for det motsatte, og mener at både Torgersens og mine erfaringer belyser et underliggende trekk som har holdt seg merkverdig stabilt: Det handler om nettopp en lukkethet og en grunnleggende skepsis og mistenksomhet mot verden utenfor og alle nye kulturuttrykk. Dette er forankret i en virkelighetsforståelse som skiller sterkt mellom oss og dem, innenfor og utenfor, de utvalgte og «verden».

Intet mangfold

For oss som har kjennskap til Ottosens krets, faller hans aggressive selvforsvar på sin egen urimelighet. Det er vanskelig å tro Ottosen når han hevder at det er rom for meningsmangfold og kritiske spørsmål innenfor hans miljø. Hvor mange familier med dine og mine barn er det for eksempel på NLMs generalforsamling? Hvor mange skilte og gjengifte forkynnere er det i NLM? Hvor mange homofile par er aktive i disse kretsene? Hvor mange samboende lærere er ansatt ved NLMs privatskoler? Sannheten er at et slikt mangfold av liv og erfaringer er ikke-eksisterende innenfor Ottosens miljø. Tvert imot er tendensen at medlemmer forsvinner til andre miljøer etter å ha opplevd for eksempel en skilsmisse.

Angående Sambandets friskoler bør det være tilstrekkelig å sitere fra organisasjonens egen historieskrivning for å belyse intensjonen bak skoledriften. Under overskriften «Hvorfor drive privatskoler?» skrives det om bekymring og uro over «at ikkje-kristne åndsstraumar gjorde seg sterkt gjeldande i skulane», og om «nødvendigheten av å formidle kunnskaper med basis i en bibelsk virkelighetsforståelse» (Verden for Kristus. Norsk Luthersk Misjonssamband 1891-1991. Heimearbeidet). Dette vitner om nettopp det som var mitt anliggende – om en lukkethet som viser seg i blant annet det at man ikke ønsker at ens barn skal forholde seg til autoritetspersoner som har avvikende syn i sentrale trosspørsmål. Det er i tillegg verdt å nevne at NLMs Ungdommens Landsmøte de senere år har hatt på programmet et seminar om «vranglære», der ungdommen oppfordres til å ta avstand til alle andre teologiske synspunkter enn organisasjonens egne. De synspunktene som presenteres som giftig vranglære, er i stor grad sammenfallende med det som læres i for eksempel Den norske kirke. Det er med andre ord lite som tyder på at barn og unge får møte alternative holdninger (nøytralt presentert) og oppfordres til å tenke selv.

Å tenke at «Frelst»-debatten er noe som bare angår alle andre, vitner om lite annet enn arroganse. Hvorfor skulle denne debatten kun være aktuell for de karismatiske miljøene? Hvorfor skulle ikke også vi som tilhører andre trossamfunn ha ting som vi bør ta oppgjør med? Jeg vil mene at tendensen er klar: Miljøer som er preget av en sterk skapelsesteologi, vil være sunnere og mer åpne enn miljøer hvor skapelsesteologien fortrenges. Omvendt kan lukkethet og isolasjon være et tydelig symptom på at Gud som Skaper er lite vektlagt i forkynnelse og trosliv. En sterk og integrert skapelsesteologi er avgjørende på flere områder: Unyansert vektlegging av et pessimistisk menneskesyn, lydighetsmoral og ureflektert bibeltroskap er alle symptomer på dette underliggende problemet, på at skapelsesteologien er fortrengt.

De skal ikke læres opp til å forspille sine liv gjennom fryktsomt å balansere på en smal vei mellom avgrunner av synd, ondskap og fristelse.

I «Guds brente barn» skrev jeg først og fremst til dem som gikk stille i dørene – og til dem som er i ferd med å gå. Jeg skrev til dem som har måttet kjempe seg ut, og til dem som i fremtiden må kjempe seg ut og fri. For noen vil det være en kamp som koster alt de har av livskraft – for en periode. Min kloke lærer, Leif Gunnar Engedal, formulerte det jeg mener er et av de kanskje mest sentrale spørsmålene i denne sammenheng: «Hvordan kan vi forkynne synd på en måte som reiser mennesket opp?»

Jeg vil legge til: Hvordan kan vi skape gode og trygge oppvekstmiljø som setter våre barn fri til å utforske og leve i Guds verden? Om man har tillit til Gud som skaper, må man våge friheten – i både liv og tanke – for barna sine. De skal ikke læres opp til å forspille sine liv gjennom fryktsomt å balansere på en smal vei mellom avgrunner av synd, ondskap og fristelse. Hvordan kan vi forkynne synd på en måte som også gir barna tillit til seg selv, til egen magefølelse og egne vurderinger? Og hvordan kan vi i oppdragelsen av våre barn balansere den kristne nestekjærligheten og selvoppofrelsen, opp mot sunn selvhevdelse og egenkjærlighet?

Alle disse spørsmålene er for viktige til at Ottosen skal få ødelegge en viktig debatt gjennom bruk av hersketeknikker og personangrep.


For videre lesning:

  • Eikeland, Unni: “Deg å få skode er sæla å nå”? Gudsbilete i trusforteljingar frå bedehusland. Ei undersøkjing av gudsbilete i eit sokn i Nordre Ryfylke sett i relasjon til den lokale bedehuskulturen som symbolsk univers”
  • (se: https:// regjeringen.no/no/ tema/tro-og livssyn/den-norske-kirke/ tidligere-mottakere-av- olavstipend)
  • Nordbø, Arfinn: ”Betre død enn homofil” (2009). (Se også: «Bedre død enn homo»)
  • «Det enorme helvete»
  • Aagedal, Olaf: Bedehusfolket (2003)

Fra forsiden