Potensialet for undertrykkelse er der, Ottosen!

Barn skal ikke læres opp til å forspille sine liv gjennom fryktsomt å balansere på en smal vei mellom avgrunner av synd, ondskap og fristelse.

Publisert   Sist oppdatert

I sitt svar til meg, «Anekdotisk svartmaling», klarer Ottosen å illustrere noe av det som tidligere har vært et kjernepunkt i min kritikk av hans miljø: Tendensen til totalt å fraskrive meningsmotstandere og annerledes tenkende gode intensjoner. I stedet for å møte meg som en som en gang hadde sitt hjerte i dette miljøet, velger Ottosen å vranglese teksten, gå til angrep på min troverdighet og delvis tilskrive meg meninger jeg ikke har. At Ottosen ønsker å møte meningsmotstandere på denne måten får stå for hans egen regning.

Anekdotene som ikke passer inne

Mine beskrivelser i «Guds brente barn» handler like lite om at jeg har fått «konservativ kristendom grundig i vrangstrupen», som Ottosens holdninger til homofilt samliv handler om at han har homofile «i vrangstrupen». Begge deler handler om personlig overbevisning, og i Ottosens tilfelle, også om skriftsyn. I likhet med Ottosen har jeg hjerte for barn og unge som vokser opp i lutherske, lavkirkelige miljøer. Det bør Ottosen kunne anerkjenne. Jeg har også konsekvent brukt termen «undertrykkelsespotensiale» nettopp for å få fram det som er mitt poeng: At visse teologiske tendenser i disse miljøene gir et potensiale for undertrykkelse, men at dette kan slå ut svært forskjellig fra sted til sted, fra person til person, og i ulike tidsepoker. Imidlertid vil potensialet alltid være der – med mindre man tar et tydelig oppgjør med disse teologiske tendensene.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her