Kommentar

Presseetiske spøkelser?

Bilde: Pixabay

Det er absurd å behandle «Åndenes makt» i Pressens faglige utvalg. Er noen av programmene journalistikk?

Jeg må bekjenne en synd. Jeg har av og til sett på Åndenes Makt på TV Norge. Du vet, det programmet hvor folk har fått spøkelser i huset. Som regel kommer det en dame med veldig mange smykker og mye sminke som stønner og brummer seg gjennom rommene og får inn energier.

Kanskje får hun inn signaler fra en sint mann med stor bart som har bodd i strøket en eller annen gang i fortiden? Kanskje bodde det en sånn en i kommunen i 1910? 1 + 1 = 2. Det må være han som velter blomstervaser om natten.

Spøkelsenes interiørpreferanser

Jeg har selvsagt aldri trodd på spøkelsene, og det har heller ikke min venn i utlendighet som jeg tidvis har sett det med. Han manglet lenge tilgang til norsk TV, utover TV Norge, og det hendte vi så fra samme tidspunkt og chattet underveis og moret oss.

Det er en innsikt i en fremmed verden – og da tenker jeg ikke på spøkelsene, men på folk som tror på dem i fullt alvor, samt mennesker som mener de kan kommunisere med slikt uvesen.

Våre samtaler har vel egentlig handlet mest om interiøret til de som har fått spøkelser på besøk hjemme.  Det virker som spøkelser har en trang til å slå rot hos folk som pynter med «HOME» og «LOVE» og andre visdomsord fra kjedebutikker, hvor de er blant de mest trofaste kundene.

De færreste herjer i andres hus

Nå er TV Norge felt i Pressens faglige utvalg for brudd på Vær Varsom-plakaten. I den ene sendingen oppdaget de en plageånd som spøket rundt, og de påstod at vesenet var en bestemt navngitt og avdød mann i lokalsamfunnet.

Familien reagerte, og jeg skjønner dem. Vel er vi mange som fniser og flåser av slik humbug, men latteren ville stilnet om et avdød familiemedlem ble hengt ut som en spøkefugl som herjet rundt og skremte andre mennesker i hjemmet deres.

Ytterst få mennesker driver med slikt, og det drev neppe den navngitte mannen med heller.

Unntaket bekrefter regelen

Det er likevel noe absurd ved å PFU-behandle Åndenes makt, som er et – unnskyld uttrykket – tøysete program. Og da tøys hinsides satire og andre genre som hviler på noen seriøse påler tross alt, for eksempel ved ikke å gi inntrykk av at tøys er alvor.

Det minner meg om et uttrykk jeg brukte mange år på å forstå, nemlig at det er unntaket som bekrefter regelen. Idet du slår fast at noe er et unntak, sier du indirekte at det omvendte er en regel. Sagt mer konkret: Det er idet læreren gir lille Per anmerkning for å glemme leksen, at hun slår fast at alle skal gjøre leksene.

I samme slengen anerkjenner hun Per som en elev det er stilt krav og forventninger til – og som de andre dagene, uten anmerkning, faktisk får et indirekte klapp på hodet for å oppfylle disse. Man gir derimot ikke anmerkning til en tilfeldig forbipasserende utenfor skolen, selv om vedkommende heller ikke har lest leksen.

Ved å slå fast at Åndenes makt i denne ene episoden har brutt god presseskikk, har PFU løftet programmet opp til et nivå hvor det forventes god presseskikk. Programmet har fått en slags anerkjennelse som seriøs journalistikk.

Noen tror på tøvet

Nå kan journalistikk være så mangt, og bredt definert er det alt redaksjonelt innhold i medier. Tekst, foto og film; nyheter, kommentarer, satire og underholdning. Det er ulike krav til ulike genre. Underholdning kan være mer tull og tøys enn Dagsrevyen, kommentaren friere og mer subjektiv enn nyhetsjournalistikk.

Noe helt grunnleggende er likevel sannferdighet og etterrettelighet. Selv humor og satire er etterrettelig – ved å være åpen om at det er humor og ikke nyheter. Selv om mange av oss ler av Åndenes makt og ser på det som fjas, finnes det folk som tror på slike uvesener. Programmet snakker til disse som om de har sannsynliggjort at noen for lengst døde og begravede mennesker har romstert rundt og plaget andre mennesker.

Det finnes mennesker som ser Åndenes makt slik andre ser en dokumentar om hvordan man håndterer fuktskader i hus. Programmet sendes ikke som fiksjon eller humor.

Hva med resten av serien?

Disse klarsynte er dessuten en del av en generell alternativbransje som har mer snuskete sider også. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på de involverte medarbeiderne i programmet, men på andre i samme bransje som både skor seg økonomisk på syke mennesker og i verste fall forleder dem til ikke å oppsøke helsehjelp.

Hele bransjen får legitimitet når man først gir slipp på naturlover og rasjonalitet og pakker det inn som seriøs dokumentar.

Joda, det gir mening at et program på TV Norge er en sak for PFU. Det konkrete programmet var ekstra ille siden man hengte ut en avdød person som spøkelse.

Jeg stiller meg likevel spørsmålet: Hva med alle de andre programmene i serien? Er de presseetisk greie?

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden