Debatt

Presseklubben gir politisk korrekthet

På bildet: Presselosjen i stortingssalen.

Bilde: Stortinget

Norske medier tenker for likt. Vi bør undersøke bedre i hvilken grad det kommer av samkvemmet mellom mediene og politikerne.

Jon Hustad kom med et lite oppgjør med et nært forhold mellom presse og media på den ene siden og politikere på den andre. Så ble det fulgt opp i Nordlys, i Nettavisen og her i Minerva. Hustad fikk artikkelen fjernet fra danske Weekendavisen på grunn av manglende dokumentasjon, men demonstrerte likevel en vilje til å ville gå utenfor boksen – eller motstrøms om man vil. Mahmoud Farahmand sier i sakens anledning:

«Få eller ingen journalister ville gå motstrøms for å finne andre vinklinger, og Schjenken ble drevet til randen av selvmord. Få, om noen, i pressen var villig til å ta et kritisk blikk, gå litt motstrøms.»

Klassekampen arrangerte under Arendalsuken 2018 en paneldebatt om medstrøms og motstrøms i mediene. I panelet satt blant andre Elin Ørjasæter og Bjørgulv Braanen. De ga uttrykk for en eksisterende frykt for å være avvikende fra det som forventes av meninger.

Det kan godt være at man skal være forsiktig med å komme med påstander som i bunn og grunn egentlig bare er spekulasjoner. Jeg er tilbøyelig til å være enig i det. Allikevel bør man være på vakt mot tendenser som oppstår når man er del av den samme kulturen og det samme miljøet. Det er ofte ikke alt blir like bevisst.

Hvis man så på prosessen med KrFs veivalg, kunne det nesten synes som om alle syntes dette var det aller viktigste i norsk politikk på den tiden. Var det i det hele tatt noen stemmer i offentligheten som mente at det var snakk om bagateller, at forskjellene i norsk politikk er svært små, og at hvilken blokk som styrer, har lite å si, var disse nærmest usynlige i den dramaorienterte tilnærming som norske medier hadde under denne prosessen.

Det viktige spørsmålet her er om norske medier tenker for likt, og om et for tett miljø bidrar til nettopp dette. Det er vanskelig å dokumentere, men det er allikevel viktig at man vurderer å gjøre noe med det for å forhindre at det får denne potensielle effekten.

Om man ikke kan gjøre noe med det, burde man i det minste se på hva man kan gjøre for å motvirke denne potensielle effekten. Ikke minst er det viktig å være seg bevisst at meningsmangfold er viktigere enn andre typer mangfold, som ofte kan være langt mer synlig.

Eksempel på synligere mangfold, evt. mangel på sådan, er det som illustreres når f.eks. stortingsrepresentant Kaski påpeker kjønnssammensetningen i presselosjen i Stortinget, eller NRKs debattleder Fredrik Solvang sier at tema ble vurdert byttet fordi det ikke kom til å stille noen kvinner til Debatten. Den typen mangfold diskuteres åpenbart mye hos rikskringkasteren, som fører statistikk for kjønnsfordeling blant gjestene i Dagsnytt 18 og kunngjør dette på Twitter innimellom. Solvang har også sagt at det er få ting som redaksjonen snakker mer om – eller teller mer av – enn at minoriteter slipper til.

Jeg vil ikke si at slikt mangfold er uviktig, men viktigere bør være et mangfold i selve innholdet, inkludert meningsmangfoldet.

Selv om vi bør etterstrebe å dokumentere slike problemer, bør kanskje mediene sette litt mindre pigger ut når denne typen kritikk kommer, og isteden være litt mer opptatt av å sjekke om det kan være noe som ligger bak at mediene oppfattes slik de gjør – nemlig at mediene blir politisk korrekte av samkvemmet mellom politikere og mediefolk.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden