Redaksjonen blogger

Prioritering er pinlig

Norske medier ser ut til å mangle evnen til meningsfylt debatt om politiske prioriteringer av offentlige pengebevilgninger.

Norske medier ser ut til å mangle evnen til meningsfylt debatt om politiske prioriteringer av offentlige pengebevilgninger. 

Anne Siri Koksrud er byrådssekretær for kultur og næring i Oslo, og kan på ingen måte regnes som nøytral part i saken som omtales i denne redaksjonsbloggen.

Aftenposten, NRK og Dagsavisen demonstrerte forrige uke hvor dårlig det står til, i saken om støtte til Litteraturhuset. Denne gangen var det en av fillesakene, det handlet ikke om velferdsstatens fremtid eller oljefondets bærekraft. 20 forfattere gikk forrige uke ut med et krav om at Oslo kommune må gi årlig driftsstøtte til Litteraturhuset i Oslo. Byråd for kultur og næring i Oslo, Hallstein Bjercke, svarte at han heller ville prioritere bibliotek hvis han måtte velge, og at bokbransjen kunne starte med å bidra selv.

Bjercke kom også i skade for å antyde at Litteraturhuset først og fremst var et sted for «kultureliten på Frogner». Slike påstander protesterte selvsagt brukerne av Litteraturhuset høylytt mot.

Suksess uten spørsmål
Og byråden måtte straks gå ut og unnskylde, for det kommer jo barn fra Hele Oslo, ja sågar den lange veien fra den beryktede Groruddalen, for å besøke Litteraturhuset. Der er det et Åpent Barnerom. Hva barna gjør her, annet enn det de ellers gjør på skolen og/eller lokalbiblioteket sitt, var det ingen som verken spurte om eller forklarte i løpet av den påfølgende debatten. Det er i hvert fall konsensus om at dette Barnerommet er en suksess. Det gjelder for øvrig hele Litteraturhuset. Det har nemlig blitt en arena for debatt (eller i hvert fall for Debatten), som vi hadde et sårt behov for her i byen. At svært mange av debattene og møtene på Litteraturhuset handler om alt annet enn litteratur, virket ikke så vesentlig.

Byråden gikk derfor fra redaksjon til redaksjon og unnskyldte ordbruken. Og rett skal være rett: Det foregår masse litteratur-relatert aktivitet på Litteraturhuset også. Heldigvis. Og de har besøk av ganske mange barn hvert år. Mitt poeng er imidlertid ikke å dra opp igjen diskusjonen om hvem som går på Litteraturhuset og hva som skjer der, men hvordan mediene forholder seg til pengebevilgninger fra det offentlige.

For de naturlige spørsmålene mediene burde stille ved enhver utdeling av våre felles midler er jo: Bidrar støtten til å utløse aktivitet som samfunnet ønsker, og som ellers ikke ville blitt utløst? Brukes pengene på best mulig måte, eller er det andre måter å bruke dem på som ville gitt mer valuta for pengene? Har støtten utilsiktede konsekvenser? Hvem nyter godt av bevilgningene, og hvem må betale for dem? Ødelegger støtten det som ellers kunne vært et velfungerende marked, og som vi ikke hadde behøvd å bruke det offentlige apparatet vårt til å oppnå?

Matte og pinlig berørte journalister
Slike spørsmål var ganske fraværende også i denne debatten. Det som ble diskutert, i tillegg til kultureliten på Frogner, var hvor urimelig det var at Bjercke hadde foreslått at de rike forfatterne (eller først og fremst de langt rikere forlagene deres) kunne bidra med støtte til Litteraturhuset selv.

Riktignok innledet Aftenpostens Joachim Lund sin kommentar med å dra opp de viktige spørsmålene rundt offentlig ansvar for kultur som «kunne vært kjernen i en prinsipiell og viktig debatt».

Men i stedet for faktisk å gå inn i denne debatten han tilsynelatende ønsket, valgte Lund selv debatten om hvem som går på Litteraturhuset, i en tekst med stor patos og det retoriske piskeslaget «Hæ? Seriøst?». For Bjercke burde jo vite at det kommer barn dit, fra hele byen. Helt gratis er det også. Som om ikke Bjercke visste dette, selv om han har ansvar for kommunens fler-årige bevilgninger til driften av Åpent Barnerom. Lund understreker at «det mest naturlige, Bjercke, ville antakelig vært å åpne pengepungen». I tillegg til at Bjercke bør betale fordi det er barn involvert, trekker Lund frem at overskridelsene på Holmenkollanlegget i sin tid var store. Altså fordi penger ble sløst lenge før Bjercke ble byråd, bør han nå bla opp.

Anne Grosvold i Dagsnytt Atten blir også oppgitt underveis i innslaget der. Hun mener prioriteringsdebatten er  «sånn gammaldags argumentasjon», og «blir litt matt» når Bjercke sier at man må prioritere noe ned for å prioritere noe annet opp. Hun orker ikke den gamle leksa, det er «som å sette syke opp mot eldre». Det virker som det blir litt for vanskelig å forholde seg til at noen kan synes noe er bra, men allikevel ikke ønske å bruke offentlige midler på det.

Dagsavisen beskyldte på lederplass Bjercke for å være gjerrig, og synes det var både «frekt» og «pinlig» at han våget å sette Litteraturhuset opp mot biblioteket. Dagsavisen mener faktisk at ettersom Bjercke i deres øyne bruker for lite penger på bibliotek allerede (eller «neglisjerer» det, som de skriver), går det ikke an å si at han heller vil bruke mer på bibliotek enn Litteraturhus. En argumentasjonsrekke som kanskje ikke ville fått toppkarakter av Aristoteles.

Ufint å prioritere
Felles for reaksjonene fra disse mediene er en oppfatning om at dersom et tiltak er bra, og særlig hvis det har noe med barn å gjøre, og SÆRLIG hvis man kan påberope seg Barna i Groruddalen, så bør det få offentlig pengestøtte. Spørsmålene om hvor mange tilbudet faktisk gjelder, om andre tilbud kan være like bra, hva det er disse barna faktisk får oppleve som er så viktig og skjellsettende, og om dette er viktigere enn for eksempel god norskundervisning eller lengre åpningstider på det lokale biblioteket, er ikke spørsmål man bør stille.

Det er ufint å si at hvis man vil prioritere noe opp, så man prioritere noe annet ned. Særlig er det uakseptabelt å dra frem eksempeler på hva man kan bli nødt til å prioritere ned som også er tiltak som treffer barna. Derfor blir Grosvold matt, og Dagsavisen synes det er pinlig, når Bjercke er frekk nok til å si at han heller vil bruke pengene på bibliotek på enn på Litteraturhuset. Nå finnes det selvsagt andre muligheter for å kutte, men det er ingen i av de sjokkerte og matte journalistene som trekker opp debatten om hvilke andre kutt som kunne være mulige.

Bare Dagens Næringsliv trekker frem at Litteraturhuset sannsynligvis er «blant institusjonene som er forholdsvis godt plassert til å finne både private sponsorer og egne inntekter.»

Mediene bidrar også klart til bildet om at det er byrådens penger som skal deles ut. Det er han som enten kan åpne pengepungen, eller som er gjerrig hvis han ikke gjør det. Nå skal politikere ha for at de ikke er så ivrige etter å minne om at det er penger samlet inn fra fellesskapet de deler ut når de øker bevilgningene, og kan sole seg i glansen. Derfor er det ikke helt urimelig at mediene ofte bebreider politikerne personlig, og kaller dem gjerrige, når de reduserer støtten. Men det er allikevel en svakhet ved hele den offentlige debatten at dette vesentlige poenget ser ut til å ha gått i glemmeboken.

De som roper høyest
Det er ikke så overraskende, men allikevel synd, at det er så få som stiller kritiske spørsmål ved pengebevilgninger i Norge. Og at så mange nekter å forholde seg til det som er enhver politikers reelle problem, enten han har mye eller lite penger på sitt budsjett: Nemlig at det finnes uendelig mange der ute som uten tvil gjør noe som er bra for noen, men at det ikke er nok penger til alle som ønsker det på budsjettet. Og at det er vanskelig å la være å prioritere de som roper høyest, selv om det ikke automatisk er de som får utrettet mest. Her burde mediene vært vaktbikkjer. Stemmer disse flotte påstandene? Brukes pengene optimalt? Hvilke interesser er i sving her?

Slike spørsmål stiller sjelden norske medier – og aller minst når det gjelder støtte til hyggelige og koselige kulturtiltak for barn.

Oppdatering:
Som flere har påpekt, bl. a. på Twitter, står det ikke like ille til med alle norske medier. Blant annet har Bergens Tidende hatt en serie om offentlige pengebevilgninger, «I verdens rikeste land» (ingen lenke, da jeg ikke har betal-tilgang til BT).  Flere eksempler som kan motbevise min skepsis mottas gjerne i kommentarfeltet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden