Leder

Prislapp på et liv

Kan vi sette en prislapp på et menneskeliv?, spør mange etter Helsedirektoratets nei til å ta i bruk to kreftmedisiner. Men har vi egentlig et valg?

Kan vi sette en prislapp på et menneskeliv?, spør mange etter Helsedirektoratets nei til å ta i bruk to kreftmedisiner. Men har vi egentlig et valg?

 «Helsedirektør Bjørn Guldvog ønsket å sette en pris på livet mitt. Det vil si: Han syntes at prisen for å forlenge livene til oss som har uhelbredelig prostata- eller føflekkreft med «noen få måneder» var for høy. Han vil ikke betale en anslått pris på 800 000 kroner pr. pasient, for at vi som gruppe skal kunne få nesten ett ekstra leveår.»

Det skriver kreftpasient og professor i barnesykdommer, Torstein Vik, i en følelsesladet og rørende kronikk i Aftenposten, som avslutter med et svært sterkt avsnitt:

«Men det enkle økonomiske regnestykket for det offentlige helsevesenet i Norge er at det vil være klart billigst å la alle som er uhelbredelig syke dø så raskt som mulig. Det er spesielt mye å spare på oss som har fått prostatakreft, fordi de fleste av oss vil være rundt pensjonsalderen, har betalt skatt i en mannsalder, og staten slipper pensjonsutbetalingene til oss. Det er et enkelt regnestykke. Men skal en slik regnemåte være verdigrunnlaget i Norge?»

Viks personangrep på helsedirektøren er utidig, men det er umulig å ikke føle sympati med Vik og de andre pasientene. Kan hende har de også rett i at Helsedirektoratet burde vurdert denne konkrete saken annerledes. Direktoratet har først vurdert effekten av medisinene abiraterone (Zytiga) og ipilimumab (Yervoy), og så kostnadene knyttet til dem. Konklusjonen var at de livsforlengende medisinene kostet for mye i forhold til hvor stor effekt de hadde.

Alle våre nordiske naboland betaler for medisinene.

Men diskusjonen om Helsedirektoratets konkrete vurdering er en sak, en annen er hvorvidt prioriteringer i det hele tatt er nødvendig. Flere av debattantene, herunder Vik, argumenterer på en måte som tilsier at selve det å prioritere i seg selv er galt. Det er et argument med sterk følelsesmessig appell, men på både kort og lang tid er resonnementet uholdbart.

Den harde sannheten er at vi har begrenset med ressurser. Derfor er prioritering nødvendig, ikke bare innenfor helsevesenet, men innenfor alle samfunnets områder. Dette faktum er umulig å endre på. Vi kan skape mer, bruke mer oljepenger, ta opp lån, jobbe mer – men ingenting av dette vil gi oss så store ressurser at vi ikke behøver å prioritere. Det er et ubestridelig faktum: 100 kroner brukt på en ting kan ikke samtidig brukes på en annen ting.

Professor i helseøkonomi, Ivar Sønbø Kristiansen, illustrerer det godt i en presentasjon for Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering. Hva kunne vi oppnådd med en milliard kroner ekstra til helsevesenet, spør han.  Jo:
 

100 leveår med å gi enzymerstatning (Gaucher etc)
2000 leveår med Avastin for tykktarmskreft
100.000 leveår med kolesterolsenkende medikamenter
500.000 leveår med røykeslutt

Hvilket tiltak bør prioriteres? Bør vi legge alt i en pott? Bør vi satse på forebygging eller på å reparere? Bør valg og adferd spille en rolle, slik at vi sier uforskyldte sykdommer bør prioriteres høyere enn sykdommer som påvirkes av livsvalg? Finnes det relevante etiske forskjeller mellom medfødte sykdommer og andre sykdommer? Og hva hvis vi i stedet brukte pengene på noe annet, for eksempel mer forskning som kunne gitt flere medisiner?

Spørsmålene er vanskelige – ja, til dels umulige å svare konsekvent på. Men ikke å svare er ikke et alternativ.

Slike prioriteringer er nødvendige på alle områder, ikke bare innenfor helsevesenet. Forskningsleder Rune Elvik ved Transportøkonomisk Institutt diskuterer på tilsvarende måte hvilke samferdselsinvesteringer som kan redde flest liv. I en spissformulering skriver han:

«Med andre ord: dersom samfunnsøkonomisk lønnsomhet skal være retningsgivende for veginvesteringer som kan gi bedre trafikksikkerhet, bør man avstå fra mange av disse investeringene, fordi nytten av dem er mindre enn kostnadene. En brutal måte å si det på, er at det samfunnsøkonomisk er bedre at det omkommer 207 mennesker i trafikken hvert år enn at man iverksetter tiltak som kan redusere antallet til 180 per år (…)»

Det er en mildt sagt brutal måte å beskrive samfunnsøkonomien på, men det har unektelig en kjerne av sannhet i seg, og Elvik selv skynder seg å skrive at han lett kan forestille seg «at mange steiler over en slik konklusjon» som viser hvor «hjerterå og umenneskelige rent økonomiske resonnementer er når det gjelder liv og helse.»

Elviks korte artikkel identifiserer det helt sentrale etiske dilemma i enhver slik diskusjon: Å vurdere kostnad og nytte er helt nødvendig, samtidig er det dypt problematisk etisk sett å sett en økonomisk pris på et menneskeliv.

Torstein Vik har derfor på et viss rett når han skriver at det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme nok er om eldre pasienter som rammes av kreft dør så tidlig som mulig. Men nettopp derfor kan ikke rene økonomiske hensyn legges til grunn. Det vil føre oss inn i et etisk minefelt nettopp fordi det som er samfunnsøkonomisk best også kan være etisk galt.

Prioriteringsdebatten må også formes av vårt syn på menneskeverd, rettferdighet og av hvilke verdier og normer vi mener er viktige. Men heller ikke med disse hjelpemidlene vil vi alltid komme frem til klare svar, og vi vil helt sikkert ikke finne noen enkle svar.

Spørsmålet er ikke om vi som samfunn skal forsøke å hjelpe hverandre– enten med å helbrede sykdommer, forlenge livet, gjøre veiene sikrere eller utdannelsen bedre – men om hvordan vi skal fordele ressursene til denne hjelpen. Og da gjenstår det faktum at uansett hvordan man vrir og vender på det, så vil alltid det at noe eller noen får midler innebære at de samme midlene ikke kan brukes på noe annet. Det er brutalt og vanskelig selv i verdens rikeste land, men det er virkeligheten. 

Fra forsiden