Bøker

Problematisk dødshjelp

Bilde: Edvard Munch, Dødskamp

Essayet «Jeg vil dø» gir oss bedre innsikt – om det moderne synet på døden, og om diskusjonen om aktiv dødshjelp.

NY BOK

  • Jeg vil dø – et essay om dødsønske og dødshjelp, mennesket og dets samfunn
  • Andreas Espegren Masvie og Randi Dorthea Espegren Masvie
  • 191 sider
  • Frekk Forlag og Skaperkraft, 2019

Et vanlig argument mot aktiv dødshjelp er at menneskeverdet tappes. Svært syke mennesker kan oppleve at de er en belastning for familien eller velferdssamfunnet og derfor ønske aktiv dødshjelp, for ikke å være en byrde for sine omgivelser. Liberaliseres dødshjelp, risikerer vi at mennesker, som ellers hadde ønsket å leve, velger dødshjelp på grunn av at det oppleves som noe «samfunnet forventer», sier motstanderne av aktiv dødshjelp.

Har vi rett til å forlate våre medmennesker?

Forfatterne Andreas Espegren Masvie og Randi Dorthea Espegren Masvie er inne på det samme, men viser til motsatte tilfeller – vi mennesker plikter ikke bare ikke å være en byrde for våre medmennesker. Kanskje vi nettopp også plikter å være til bry for andre – det er jo en helt naturlig del av mellommenneskelige relasjoner – at vi ikke bare gir, men tar av andre.  Å elske et annet menneske innebærer å bejae og ville det på godt og vondt.  Da ønsker man ikke å bli forlatt av vedkommende.  Espegren Masvie skriver om en kone som blir sint etter mannens død på grunn av aktiv dødshjelp. Hun følte seg forlatt. Kanskje mannen misforstod, hvis han trodde han var til bry.

Vanligvis oppfatter vi motstand mot aktiv dødshjelp som et uttrykk for alle menneskers likeverd og menneskeverd. Vi har ikke rett til å signalisere til noen at de er mindre verdt. Men dette gjelder også motsatt – ingen bør kunne si at jeg er ikke verdt noe for deg.

Viktor Frankl

Kanskje Espegren Masvie kunne fått frem sitt poeng bedre ved å henvise til Viktor Frankl.(1905-1997) «Livet forplikter», sa han da han reddet sine medmennesker i konsentrasjonsleirene. Medfanger som led en ufattelig nød og ønsket å dø fikk livsmotet tilbake ved at Frankl – kort fortalt – minnet dem på at noen ventet på dem. Deres eksistens betydde noe for andre eller noe. Et forskningsprosjekt som ventet på å bli ferdigstilt, eller en datter som lengtet. Mening med livet er å bety noe for andre, mente Frankl. Dette kan likevel ikke bare tolkes som at man bør hjelpe andre og dermed bety noe for sin neste. Din neste vil også hjelpe deg. Kjærlighet og vennskap er bygget på gjensidighet.

Noen ganger kan mennesker som blir gamle og syke føle seg utilstrekkelige og hjelpeløse. De vil ikke være til bry. De vil være autonome og selvhjulpne. Det handler om en form for selvrespekt og individualisme. Men kan denne formen for individualisme dras for langt? På den ene siden skal vi respektere menneskers behov for autonomi og selvhjulpenhet. Det handler om respekt for medmenneskers frihet. Likevel kan mennesker som ofte synes det er under deres verdighet å motta hjelp ironisk nok også være til bry. Nekter de å ta i mot hjelp kan de falle og slå seg, og ende opp med å være avhengig av enda mer hjelp, eller de kan såre sine medmennesker ved at muligheten til å hjelpe forhindres. Kjærligheten blir ikke gjensidig.

Frie individer ber om hjelp

At mennesker ønsker å være selvstendige og selvhjulpne er naturlig. Det er også forståelig at mennesker som mottar hjelp kan oppleve at de står i gjeld til sin neste. Men det er ikke slike nære relasjoner vi bør etterstrebe. En gammel mor som er avhengig av hjelp av sin mann, eller sine barn, står ikke nødvendigvis i gjeld til dem. Kjærlighet er ikke forretningsvirksomhet. Mennesker som ber om hjelp er ikke nødvendigvis uselvstendige eller til bry for sine omgivelser. Det handler vel så mye om selvinnsikt og det å være trygg på seg selv. Trygg på at det å være gjensidig avhengig av sin neste dypest sett er en naturlig del av livet. Mye av bakgrunnen for liberalismen eller individualismens helt legitime protest mot avhengighet er mangel på frihet for individet. Avhengighet som handler om den enes makt over den andre – en avhengighet som ikke er bygget på frihet og gjensidig anerkjennelse, for å si det med Hegel.

Espegren Masvie er opptatt av hvilke premisser en eventuell liberalisering av dødshjelp bygger på. De skriver – med henvisning til nevnte Hegel – om hvilken «samfunnsånd» som rår og hvilke følger det kan ha for synet på dødshjelp. Jeg er usikker på om Espegren Masvie har helt rett i sin analyse, men at de beskriver tendenser i vårt samfunn ganske presist, og med en skarp penn, er det liten tvil om.

Konservatisme og aktiv dødshjelp

Jeg er litt usikker på hva jeg mener om aktiv dødshjelp. Likevel er jeg som konservativ intuitivt i mot. Masvie Espegren mener blant annet at en delvis eller moderat liberalisering av aktiv dødshjelp fort blir ustabil fordi grensesetting er vanskelig. Menneskers autonomi er et avgjørende argument for tilhengerne av aktiv dødshjelp, men hvor – og av hvem – skal grensene trekkes? Dette er et argument som tilsier at det er konservative grunner til å frykte en utglidning ved en delvis liberalisering. En konservativ vil derfor være svært forsiktig med å ta til orde for legalisering av aktiv dødshjelp. Sentralt i Espegren Masvies argumentasjon er ideen om menneskeverdet. Argumentet om at det er et logisk skille mellom det å avslutte livsforlengende behandling og aktiv dødshjelp fordi man i første tilfelle ikke ha en intensjon om å dø, er interessant.

Men konservatismen er også pragmatisk, på den måten at den forholder seg til realiteter. Vi plikter å sette oss inn i argumentene for aktiv dødshjelp. Samtidig som konservative, i likhet med liberale, er opptatt av autonomi, er man opptatt av realiteter eller den konkrete virkeligheten vi lever i. Det betyr at konservative må forholde seg til den medisinske utviklingen og til nye dilemmaer knyttet til alvorlige sykdommer og døden.

Autonomi forherliges ikke av alle

En svakhet hos Espegren Masvie ligger muligens her. Det er ikke gitt at tilhengerne av aktiv dødshjelp tenker slik de gjør på grunn av en moderne kultur som er mer forskånet fra et naturlig møte med døden enn før, eller at de er påvirket av vårt samfunns tendens til forherligelse av autonomi og nyttetenkning. Amanda Schei sin masteroppgave, som tar til orde for aktiv dødshjelp, er et eksempel på en god drøfting av temaet innenfor liberale og moderate rammer.

Uansett: «Jeg vil dø» er et godt og vakkert skrevet essay – ofte med korte og presise setninger. Essayet bør bli lyttet til fordi det utfordrer våre moderne tanker om døden og autonomi.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden