Problemet er at "alle" norske journalister er røde

Et av de store problemene i norsk politisk debatt er ikke journalisters partipolitiske preferanse, men troen på at økte bevilgninger alltid er løsningen på problemet.

Publisert   Sist oppdatert

Et av de store problemene i norsk politisk debatt er ikke journalisters partipolitiske preferanse, men troen på at økte bevilgninger alltid er løsningen på problemet. Den årlige medieundersøkelsen viser nok en gang at flertallet av norske journalister sympatiserer med den politiske venstresiden. Dersom vi mener at mediene skal speile demokratiet, er det langt fra uproblematisk at journalister i så stor grad befinner seg til venstre i politikken. Særlig betenkelig er det at nesten ingen stemmer FrP. Jeg er ikke i tvil om at norske journalister er profesjonelle, men de preges i likhet med andre yrkesgrupper av sine verdier. Slike verdier vil naturligvis (bevisst eller ubevisst) prege dekningen. Men det er ingen grunn til å overdrive betydningen, ettersom mediene heller enn å være venstrevridde tenderer mot å være nyhetsvridde: Det er sakens aktualitet som er journalistikkens bærende element. Det er årsaken til at FrP, til tross for manglende sympati, neppe kan klage på manglende dekning i mediene. Partiets evne til å tilpasse seg medielogikken har bidratt til å dempe den negative effekten av få FrP-journalister (se for øvrig Eirik Vatnøys Civita-notat om Frp og media). Høyresiden har liten grunn til å klage på mediene. Samfunnsredaktør i Dagbladet, Martine Aurdal, har langt på vei rett når hun hevder at det ikke er et stort problem at journalistene er venstrevridde. Den partipolitiske dekningen er nokså balansert, og det er liten grunn til å hevde at eksempelvis partiet Høyre blir urettferdig behandlet.   Så hva er problemet?

Problemet er at norsk debatt gjennomsyres nesten uten unntak av en tro på at alle problemer kan løses gjennom større offentlige bevilgninger. Problemet er at norsk debatt gjennomsyres nesten uten unntak av en tro på at alle problemer kan løses gjennom større offentlige bevilgninger. Nær sagt alle journalister, uansett partipolitisk sympati, i hvert eneste medium (et lite unntak for Dagens Næringsliv) har som premiss at det mangler offentlige penger, noe som fører til at partiene (dessverre også de borgerlige) konkurrerer om å bevilge mest mulig penger. Når registrerte du sist gang en Dagbladet-journalist spørre om vi bruker for mye penger på utdanning? Når spurte NRK sist om vi bruker for mye penger på politiet? Når var sist gang TV2 utfordret premisset om at vi bruker for mye penger på helse? Når utfordret sist Aftenposten interesseorganisasjonenes påstand om manglende ressurser?   Regjeringens unisone svar på all kritikk er at de har bevilget mer penger, underforstått er "input" ekvivalent med "output". Altfor sjeldent utfordrer journalistene regjeringens mantra om at de har bevilget mer penger, med et enkelt oppfølgningsspørsmål: Hvilke resultater har man fått for disse pengene? 

Jeg savner journalister som spør om vi ikke burde begrense de offentlige bevilgningene, og politikere som anklager regjeringen for "å ha gjort for mye".

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her