Nyhet

– Problemet har vært Porosjenkos dobbelthet.

Bilde: MSC / Kuhlmann

Petro Porosjenko gikk på mandag av etter fem dramatiske år som Ukrainas president. Mange hyller Porosjenko som en som har vendt Ukraina vestover og stoppet den russiske invasjonen, men enda flere er misfornøyde.

Petro Porosjenko ble valgt med over 50 prosent av stemmene våren 2014. Som president overtok han et land i krise: Krim var okkupert, Donetsk og Luhansk var styrt av russiskkontrollerte opprørere og det var det fare for lignende oppstander i flere andre byer i sør og øst. Økonomien var i tilbakegang, og myntenheten hryvnia hadde sunket kraftig i verdi og skulle fortsette å synke ned i løpet av de neste årene. I tillegg kom den utbredte korrupsjonen som hadde vært med å utløse demonstrasjonene på Maidan.

Valgskredet skjedde også i en tid der mange ukrainere fryktet en invasjon fra Russland, som omtalte den midlertidige regjeringen som en «junta». Derfor valgte mange å legge politikk til side og samle seg bak den sterkeste kandidaten.

Med vestlig hjelp klarte Ukraina på rekordtid å bygge en hær som var i stand til å effektivt bekjempe opprørerne og deres russiske støttespillere. Samtidig har man ikke klart å ta tilbake særlig mye territorium.

Porosjenkos største triumfer – som ble aktivt brukt i valgkampen – er assosiasjonsavtalen med EU, en avtale om visumfrihet og opprettelsen av en selvstendig ukrainsk kirke direkte underlagt den økumeniske patriarken i Konstantinopel (Istanbul). Mens det har blitt tatt en rekke tiltak mot korrupsjonen, mener mange at dette ikke har vært nok.

Porosjenko har også undertegnet de to Minsk-avtalene i regi av OSSE. I avtalene, som ble undertegnet i Hviterusslands hovedstad Minsk, forpliktet samtlige parter i konflikten i øst seg til å legge ned våpnene. De opprørskontrollerte delene av Donetsk og Luhansk ble også lovet selvstyre sammen med en generell desentralisering av Ukraina. Avtalene har imidlertid gjort lite for å stoppe krigen, som nå har pågått i fem år og truer med å utvikle seg til en «frossen konflikt» tilsvarende konfliktene med de russiskkontrollerte opprørsrepublikkene i Georgia og Moldova.

Hybrid natur

Porosjenko hylles derfor av flere, men han har også mange kritikere. En av dem er Bohdan Yaremenko, han er ekspert på internasjonale forhold og leder for Maidan of Foreign Affairs Foundation i Kyjiv. Han tar imot oss på sitt kontor Kyjiv noen dager før innsettelsen av den nye presidenten Volodymyr Zelenskij.

Bohdan Yaremenko er leder for Maidan of Foreign Affairs

John Færseth

– Problemet med Porosjenko har vært hans «hybride» natur, forklarer Yaremenko.

– Nesten uansett hva vi snakker om når det gjelder Porosjenko, blir det positive balansert av det negative, noe som gjør det vanskelig å vurdere ham.

– Han ble president kort etter at krigen hadde begynt, vi ble angrepet av et større og sterkere land og overlevde. Så det er vel positivt. Men samtidig husker jeg hvordan valgkampen hans i 2014 ikke sa et ord om NATO, men forpliktet seg til å bedre forholdet til Russland. Grunnen til at jeg trekker fram dette, er at jeg ikke er så sikker på at det er hans fortjeneste eller andres at Ukraina har overlevd som land.

Yaremenko peker videre på at det første Porosjenko gjorde som president var å erklære våpenhvile, og det tok en god stund før han overhodet brukte ordet krig. Det meste av arbeidet den kritiske tiden våren og sommeren 2014 ble gjort av frivillige, ikke av politikere og embetsverk, mener han.

– Likevel, fem år senere eksisterer vi fortsatt. Og det er definitivt hans og hans regjerings fortjeneste, samtidig som de forbedringene de har gjort innen nasjonal sikkerhet langt fra er nok til å vinne krigen, utdyper Yaremenko.

– Porosjenko er selv en oligark

Yaremenko mener den samme dobbeltheten også har kjennetegnet Porosjenkos arbeid mot den utstrakte korrupsjonen.

– Som en intelligent mann forstår han at noe må gjøres, om ikke annet fordi det har kommet sterke krav om antikorrupsjonstiltak både i Ukraina og fra utlandet, og fordi livsviktig støtte fra utlandet avhenger av suksess på dette området.

– Samtidig tyder flere av utnevnelsene hans mot at han selv har korrupte motiver, som da han utnevnte forretningspartneren sin som var helt uten erfaring på området til visedirektør for det nasjonale sikkerhetsrådet.

Ifølge Yaremenko er denne dobbeltheten et resultat av at Porosjenko er selv en oligark, og ser hvor skadelig oligarkenes rolle er, samtidig som han er vevd inn i det.

– Han har forsøkt å begrense oligarkene, men heller ikke her har han vært konsistent. Han har kjørt doble standarder, kjempet mot oligarkpåvirkning på politikken samtidig som han selv har gjort det akkurat det samme. Samtidig som han har opprettet institusjoner, har han også sørget for å korrupere dem.

– For eksempel var opprettelsen av det nasjonale antikorrupsjonsarbeidet NABU et riktig og viktig tiltak. Men samtidig sørget han for at det fantes måter å også påvirke disse institusjonene på ved å bruke ansettelser til å knytte personlige bånd til myndighetene.

Yaremenko mener derfor vi vil se flere etterforskninger mot Porosjenko når han ikke lenger er president.

Middelalderske løsninger

En annen suksess som har blitt trukket frem av Porosjenko under valgkampen tidligere i år, er opprettelsen av en selvstendig ukrainsk-ortodoks kirke som er direkte underlagt patriarken i Konstantinopel. Dermed blir den Ukrainske kirken ikke lenger er del av den russiske kirken, noe som i ortodoks tradisjon har vært viktig for å anses som en «virkelig» nasjon.

Yaremenko er imidlertid kritisk til hvordan Porosjenko har brukt dette politisk, ettersom grunnloven skiller klart mellom kirke og stat.

– Dette har to sider, starter Yaremenko.

– Jeg er helt for ideen om en selvstendig ukrainsk kirke. For meg var det viktigste å løse problemet med en kirke som var et verktøy for russiske myndigheter og som likevel var virksom på ukrainsk territorium.

– Men hvorfor ta utgangspunkt i middelaldersk politikk der det er nødvendig å ha sin egen kirke, i stedet for en moderne der kirke og stat er skilt fra hverandre, spør han retorisk.

Patriotisme som verktøy

I valgkampen fokuserte Porosjenko mye på «hær, språk og tro», og på sin egen patriotisme. Underforstått trakk han dermed de andre kandidatenes patriotisme i tvil. Var dette klokt eller uklokt av ham?

– Det var klokt helt fram til det øyeblikket da Zelenskij kastet seg inn i valgkampen. Det var effektivt mot Julija Tymosjenko og andre, men ikke mot Zelenskij som klarte å endre hele agendaen. I stedet for å snakke om patriotisk og upatriotisk, fikk han det til å handle om ung mot gammel, det gamle mot det nye. Porosjenko ble en representant for det gamle, som vi ikke kan stole på.

Noen har hevdet at valget viste at økonomien var viktigere for ukrainere enn krigen?

– Alle som har forsket på dette – og Porosjenko selv – vet at folk her i landet skiller mellom hva som er viktig for landet, og hva som er viktig for dem selv. Om du spør dem hva som er viktigst for landet, vil de svare krigen som det første og kampen mot korrupsjon på andreplass. Om du spør hva som er viktigst for dem selv, vil de svare lave lønninger og høye avgifter.

– Zelenskij henvendte seg til folks personlige behov. Porosjenko hadde ikke noe positivt å komme med her, han har blitt rikere mens folk forblir fattige. Derfor valgte han å spille på krig og patriotisme, noe ukrainerne forstod, samtidig som de ikke følte at de kunne stole på ham. Derfor valgte de en annen kandidat, forklarer Yaramenko

Problemet er fattigdom

Yaremenko mener det avgjørende for Ukraina på sikt er å få etablert en middelklasse.

– Det trengs ikke bare en ny president, men flere presidenter for å endre Ukraina. Først og fremst fordi det ikke bare handler om politikk, men om økonomi.

Han viser til at den politisk ustabilitet og oligarksystemet i Ukraina henger sammen med fattigdom.

– Fattige mennesker er lette å påvirke, og lette å kjøpe når de kommer til stemmelokalene. Det vil ta år – eller årtier – å endre dette. Noe av problemet er at når vennene våre i vest og mange her snakker om kamp mot korrupsjon, snakker de om institusjoner og lover, men det som faktisk vil endre landet er å skape en middelklasse her i Ukraina som ikke trenger å tenke på hva de skal spise i dag, men på fremtiden.

Han viser til at de to siste revolusjonene ble organisert og gjennomført av middelklassen, som har en helt annen kultur og måte å se situasjonen på.

Minsk-avtalene burde aldri vært undertegnet

Yaremenko mener Porosjenko dobbelthet også har preget hvordan presidenten har presentert krigen i Øst-Ukraina.

– Overfor Vesten har han brukt ordet krig, mens han ikke har brukt det ordet formelt her. Han har praktisert doble standarder, og dermed sørget for ulike oppfatninger som har vært en forbrytelse mot ukrainske interesser.

I tillegg mener han at Porosjenko også har gjort en rekke mindre tabber. Blant dem er avtalene som ble undertegnet i Minsk om våpenstilstand mellom partene øst i landet.

– På den ene siden har Porosjenko vært veldig klar på at vi må følge dem, på den andre siden har han insistert på at vi ble presset til å undertegne. Jeg forstår at det var en tøff situasjon, men hvis du har blitt presset til å undertegne så forstår enhver diplomat med en halv hjerne at det ikke er noen god avtale. Hvorfor da reise jorden rundt for å få venner og allierte til å forstå at den er det beste alternativet vi har?

I avtalen gikk Porosjenko også med på ting som ligger utenfor hans fullmakter som president, som å love å endre grunnloven.

– Dette er parlamentets ansvar, ikke presidentens. Og jeg er overbevist om at dette er noe han kommer til å bli stilt til ansvar for på sikt. Slik det er nå, kan russerne bruke det faktum at vi ikke har vært i stand til å gjennomføre dette til å si at vi ikke har overholdt avtalen og at det er derfor er Ukrainas skyld at konflikten pågår fortsatt, forklarer Yaramenko

Ville det vært bedre å ikke undertegne avtalene? 

– Det ville i hvert fall vært bedre om man bare hadde konsentrert seg om den første delen, det vil si om en våpenhvile, og ikke snakket om å endre grunnloven og lage egne særregler for de to regionene som i dag er okkupert. Men den største tabben var å ikke gjøre Krim til en del av forhandlingene.

– Dessuten var det en stor feil å holde forhandlingene i Minsk, som ikke var noen nøytral part. På den måten hjalp vi også den siste diktatoren i Europa (dvs. Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko) med å tilnærme seg Vesten, samtidig som han har fortsatt å undertrykke befolkningen og opposisjonen i sitt eget land. Hviterussland er det siste landet i Europa som praktiserer dødsstraff. Selv om det er flere regjeringer i Europa som nå beskyldes for å gå i autoritær retning, er dette noe helt annet. Dette er en person som har skrevet under på at mennesker skal tas av dage! Men dessverre har Minsk-avtalene endret situasjonen fullstendig for Lukasjenko i forhold til Vesten.

– Tilnærmingen har rett og slett vært feil. Porosjenko har underdrevet alvoret i situasjonen ved å ikke omtale dette som krig, ikke annonsert krigstilstand eller erklært at vi skal betrakte oss som i krig med Russland. Vi har ikke engang brutt de diplomatiske forbindelsene, noe som er ganske underlig når det dreier seg om en angriper og en okkupant. Det ville vært bedre å kutte ut all handel som ikke er livsviktig eller gassen som også påvirker Europa, da ville myndighetene hatt en klar forklaring overfor ukrainerne.

– Men i stedet eide Porosjenko lenge fabrikker i Russland, og forsøkte å få til en avtale om eiendommene sine på Krim. Det er ingen annen grunn til at han ikke kuttet handelen, det er dessverre sannheten, mener Bohdan Yaremenko.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden