Problemet med antirasismen – et svar

«Det der…..det er akkurat sånn rasister tenker.» sa han. Jeg var rundt 13, klassen var på skolebesøk hos en antirasistisk organisasjon på Kongsvinger og jeg hadde akkurat spurt om det var sant at de spiste hund i Kina. Jeg skjønte i neste sekund at jeg aldri skulle spurt. Svaret fra lederen etterlot ingen tvil: Egentlig var jeg rasist.

Jeg ble så klart litt overrasket. Historieboka mi hadde klistremerket «Ja til fargerikt fellesskap», på sekken var buttons med «Free Nelson Mandela» og «Ikke mobb kameraten min». Å dele inn menneskelig verdi etter «rase» ga ingen mening for meg, og ikke kjente jeg noen det ga mening for heller. Jeg hadde rett og slett gått rundt og trodd jeg var en antirasist, i den grad jeg kjente til begrepet. Så viste det seg altså at det var omvendt.

«Det var bra at du spurte», fortsatte rasismeeksperten med det jeg husker som et smil i munnviken. «For nå fikk alle et godt eksempel på hvordan rasisme og fordommer kommer til uttrykk.» Hjertet mitt hamra, skamfølelsen brant og jeg var rystet. Jeg vet at jeg spurte fordi jeg hadde sett noe på NRK. Fra Kina. Et reisebrev med Erik Diesen kanskje? Fra en gaterestaurant? Med servering av bissevovs? Men om jeg forsøkte meg på en forklaring, det husker jeg ikke. Jeg husker bare følelsen av at det ikke var noe jeg kunne si. Heller ikke medelevene sa noe så klart. Og læreren satt taus.

Patosen som fulgte med lederens ord, fortalte at det var han som satt med fasiten om meg. Han kunne jo dette. Og så var han... tja, tilfreds?

Dette var mitt første møte med den antirasistiske bevegelsen. Og da jeg leste kronikken til antirasist og rådgiver i Minotenk Lisa Eshoel Knudsen i Minerva den 28. oktober, kom jeg på episoden igjen. Jeg skal prøve forklare hvorfor – for Knudsens utgangspunkt er forståelig nok: En frustrasjon over ofte å komme i slags forsvarsposisjon i rasismedebatten, med beskyldninger om å bidra til polarisering. Hun skriver for eksempel:

Pluss

Problemet med antirasismen

Debattene om antirasisme har ofte høy temperatur og sterke motpoler. Derfor argumenterer flere for at antirasismen i seg selv er splittende. Men er den egentlig det? Og hvem sin skyld er det at samtalene om et viktig samfunnsproblem blir så polariserte?

Lisa Esohel Knudsen

«(…) stempling av meningsmotstandere er noe man i de fleste tilfeller bør holde seg for god for. Det er mulig å påpeke at en ytring er rasistisk, eller har rasistiske undertoner uten å stemple en person som rasist. Det vi imidlertid med rette kan kreve, slik jeg ser det, er at flere er villige til å lytte til den samfunnskritikken som antirasister kommer med.»

Hun skriver videre at siden det er aktører som jobber for å holde liv i rasismen, er det «helt legitimt og nødvendig i noen tilfeller, å innskrenke ytringsfriheten for å sørge for at menneskeverdet til sårbare grupper vernes om». Flere forbudte ord, er det vernet de sårbare trenger? Hvem skal identifisere den sårbarheten? Jeg ble litt oppgitt.

Nei, det går ikke

Igjen fikk jeg den samme følelsen som da jeg var 13 år. Jeg er så enig i at rasisme er et problem, at det skjer, at vi alle har et ansvar for å rette et kritisk blikk også på egne tanker, ikke bare andres. Og at vi må tåle å høre at vi har driti oss ut. Samtidig klarer jeg ikke helt å forholde meg verken til rasismeeksperten på Kongsvinger, eller dagens autoriteter på feltet. Hvorfor? Hva er det som gjør meg så kritisk, nesten ignorerende, når jeg egentlig er så enig? Nei, nå skal jeg jammen overkomme vegringen min mot rasismedebatten og svare henne, kom jeg til. Og jeg satte i gang også.

Så møtte Atle Antonsen Sumaya Jirde Ali på Bar Boca.

Alt frøs, et raseri, en sorg og en maktesløshet som overrasket meg, slo inn. Jeg kjente igjen følelsen: Den lignet den jeg fikk da Russland invaderte Ukraina. Et kritisk innlegg om rasismedebatten, nå? Nei nei, det går ikke.

Men – vi må jo ha denne samtalen. Med Antonsen-saken har jeg i tillegg fått sjansen til virkelig å se om argumentasjonen min faktisk står seg – eller om irritasjonen min likevel bare er hva antirasister pleier å kalle «white fragility». Med det mener de at hvite tyr til «victim blaiming» - altså retter anklager mot antirasismen og fargede - for selv å kunne ta offerrollen. Jeg kjenner at mine kritiske innvendinger nå balanserer på knivseggen som står igjen mellom antirasismen på den ene siden og fornektelse av fenomenet på den andre.

Det skal være sagt: Jeg er irritert på den andre siden også. Du vet, de som kritiserer antirasistene for å se rasisme overalt, i svart-hvitt, men som aldri ser noe som helst problem selv. Ikke en gang nå, selv om det Sumaya ble utsatt for – som Johan Golden presist sa – var 100 prosent rasistisk. Hvorvidt Antonsen egentlig er rasist, er komplett likegyldig i den sammenhengen. Sumaya ble hånet og angrepet fordi hun var mørkhudet. Og jeg har sett mye uggent i kommentarfeltene på Facebook.

Så hva er problemet mitt med antirasismen? Hvorfor tror jeg at Knudsen kommer i denne forsvarsposisjonen? Vel – her kommer fire problemer jeg har tenkt på etter mitt møte med Kongsvinger-autoriteten, og som jeg synes bevegelsen hans i for stor grad preges av fortsatt.

Du har bare å lytte

Jeg har oppfattet at antirasistiske organisasjoner og enkeltpersoner insisterer på at vi må ha en samtale om rasisme. Men jeg vil spørre dem: Hvem ønsker dere at skal delta i den samtalen? Og hvordan? Hvem har relevante meninger? Det jeg ofte hører, er at noen skal lytte. Og at disse noen har en bestemt farge på huden - «hvit». Disse lyshudede tilhører visst alltid en bestemt gruppe, nemlig «majoritetsbefolkningen». Jeg har for øvrig inntrykk av at hvit og majoritetsbefolkning er det samme, og at de alle har felles interesser, store ressurser og framskredent ignorante.

Også Knudsen legger vekt på at “hviting-gruppa” må tåle å lytte. Jeg ser hun mener at også antirasist-bevegelsen kan bli flinkere til å ta imot kritikk, men jeg forstår ikke helt hvordan hun mener at samtalen skal foregå? Hva er premissene og hvem setter dem? Det sto veldig klart for meg den gangen på skolebesøket, at jeg ikke eide definisjonsmakt verken over hvilken gruppe jeg tilhørte, hvor på samfunnets rangstige jeg var plassert eller hva intensjonen min var med det jeg sa og tenkte.

Er det ikke litt slik fortsatt? Når jeg ikke godtar andres definering av meg basert på deres gruppedefinisjon, skyldes ikke det motstand mot å se problemer, ondskap og rasisme i «egen gruppe». Grunnen er derimot at jeg blir tillagt intensjoner jeg på ingen måte har gitt uttrykk for av det jeg kan kalle en utvidet antirasistisk krets, hver eneste gang jeg har nærmet med dette teamet. I stedet har det vært komplette feilslutninger og resolutte stemplinger. La meg forsøke å illustrere:

Da jeg skrev en kronikk i 2019 om de store problemene med gjengkriminalitet og utrygghet på Holmlia hvor jeg bor, og at vi måtte snakke om hva vi skulle gjøre heller enn begreper, ble det svart på en måte som signaliserte tydelig at dette var et tema hvor jeg ikke hadde noen stemme. Igjen ble ble det en begrepsdebatt. To ting var visstnok problematisk: Jeg sa at de som ble rekruttert inn i gjenger i min bydel, var minoritetsungdom. Som sant er. Så brukte jeg ordet «norsk-norsk» i stedet for majoritetsbefolkning, og som en parallell til for eksempel norsk-pakistaner.

Dette fikk forfatter Camara Lundestad Joof til å «sette kaffen i halsen», som hun skrev samme uke i søndagskommentaren sin i Dagbladet. Over kaffekoppen påsto hun kjekt og greit at jeg «stemplet ungdommen vår som terrorister», og at jeg med begrepet «norsk-norsk» sa at minoritetsungdom ikke var norske nok. Det var nøyaktig det motsatte av det jeg sa. I en annen kronikk, av Umar Ashraf og Hasti Hamidi, tok det også litt av. Visstnok anså jeg hvithet som forutsetning for norskhet, jeg mente at minoriteter ikke var en ressurs, ville ikke ha integrering og var for opptatt av å ha mange hvite i bydelen. Men det rareste var at kronikken slår fast at jeg ikke hadde lyttet til de jeg omtalte, og at mitt «manglende ungdomsperspektiv er gjennomgående».

Manglende ungdomsperspektiv? I kronikken skrev jeg om ting som hadde skjedd i mine egne ungdommers skolemiljø. Det var ingen som la merke til det. Hva kommer det av? Jeg oppfattet det som at jeg som beboer på Holmlia ikke hadde noe med å skrive om problemer der jeg bodde, fordi jeg ikke hadde minoritetsbakgrunn. Det hjalp ikke en gang at jeg hadde unger her. Jeg skulle bare lytte, slik som da jeg var 13.

Rasisme går alltid én vei

Jeg tror også at kritikken kommer fordi jeg ikke bare forklarer integreringsproblemer og gjengrekruttering med variablene trangboddhet, utenforskap og rasisme fra den hvite majoriteten. Jeg mener også at vi også må si noe virkningen av æreskultur og konservative religiøse normer i moskeer, for eksempel. Hva er grunnen til at antirasister litt ofte kommer med et «rasismeadvarsler» når man tar opp det? Er det fordi rasismebegrepet er reservert hvit rasisme mot svart? Handler det ikke om menneskefientlighet og diskrimiering, og kan ikke dette gå alle veier? Jeg har vært saksbehandler i asylsaker. Den jobben hadde ikke eksistert om rasisme og diskriminering bare var et hvitt fenomen. Jeg vært med på å innvilge beskyttelse til hvite som undertrykkes av hvite, muslimske grupper som forfølger andre muslimske grupper, kristne som drepes av muslimer, majoritet som misbruker minoritet, splitt og hersk og all verdens ondskap. Dette kommer altfor dårlig fram i debatten om rasisme, men rasisme er faktisk et større og mer universelt problem enn hva antirasistene klarer å formidle. Et så stort problem er det, at folk blir drept for å ha en annen etnisitet, en annen religion, andre tanker, annet opphav. Langt og lenger utenom farge går det. Det er også slik, mener jeg, at den antirasistiske bevegelsen tolker vestlige/hvite som den herskende majoritet uansett om den er det eller ikke. Slik som eksperten fra Kongsvinger gjorde da han blåste i fløyta for Kina som har 1 komma noe milliard mennesker.

Ser vi noen ganger etter rasisme der gjerdet er lavest og retter anklagene dit det er enklest og roter til det komfortable konfliktbildet? Jeg får ofte inntrykk av det. Påstanden er at hvite lider av livsløgn, og ikke orker å høre at samfunnet er institusjonalisert rasistisk. De blir subjektive, «i stedet for å snakke om det rasistiske tankegodset som finnes hos majoritetsbefolkningen», som skribentene Hilde Ghosh Maisey og Namra Saleem skrev i forbindelse med debatt om strukturell rasisme og Robin DiAngelos bok White Fragility i 2019 .

Jeg tror det ikke det er en god tilnærming til temaet i Norge i 2022. Vi kan gjerne diskutere strukturell rasisme – men det finnes mange slags strukturer i Norge. Det finnes diskriminering av svarte og av muslimer, og vi kan finne tall som underbygger dette. Men det er ikke hele diskusjonen om strukturer i samfunnet. Jeg synes det er rart at den antirasistiske bevegelsen i stedet for å ta for seg alt hva dette handler om, synes mest opptatt av å bygge opp en slags karikatur av den hvite, rasistiske mannen. Et ferskt eksempel nå, er hetsen Symaya Jirde Ali får fra andre muslimer, som lurer på hva hun som from muslimsk kvinne gjorde på bar. Hvordan forholder antirasister seg til den type diskriminerende hets? Er det utenfor mandatet, og i tilfelle hvorfor?

Jeg vil mene at det handler om det samme, at det er den antirasistiske bevegelsens kjerneområde og at rasisme ikke bør være en beskyttet tittel bare til bruk for hvit drittsekk-adferd. Det er et bedre utgangspunkt i Norge synes jeg, at alle eier debatten. Hvis vi snakker om psykologi og holdninger, er det naturlige utgangspunktet at alle er like rasistiske og fordomsfulle. Så må vi ta det derfra. Så må vi nøste i strukturene som gjør at rasisme utøvd av majoritetsbefolkningen i noen kontekster kan slå hardere enn når det går visse veier – som da Atle Antonsen møtte Sumaya Jirde Ali.

Forskning viser at folk flest er rasister, og hurra for det

Det tredje punktet som for ofte gjør at jeg ikke helt klarer å forholde meg til rasismeeksperter, er forholdet til forskning og kunnskap – og hvordan kunnskap påfallende ofte blir et instrument for bestemte formål. Det gir seg utslag i påstander om et rasistisk folkeslag framført med akkurat den samme tilfredsheten jeg så den dagen i munnviken til autoriteten fra Kongsvinger.

Igjen er denne kritikken ikke direkte rettet mot Lisa Eshoel Knudsen. Når hun trekker fram flere forskningsrapporter som viser at rasisme er et samfunnsproblem, er det relevant. Det var det også da hun på Dagsnytt 18 16. november viste til at somaliere i Norge er en gruppe som oftere får rasistiske kommentarer enn andre.

Men rapporter brukes også grovt og feil. I 2019 lanserte for eksempel FAFO en rapport om diskriminering. Sentrale samfunnsaktører tok umiddelbart svarene på et enkeltspørsmål fra undersøkelsen til inntekt for at rasistisk tankegods er utbredt i Norge. Spørsmålet var om respondentene «tror noen menneskeraser rett og slett er smartere enn andre». I Dagbladet heiste Marie Simonsen flagget til topps: «Trodde du at Norge var et tolerant og likestilt land? Tro om igjen. 1 av 4 nordmenn støtter raseteorier». Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm «ble kvalm». Antirasistisk senter kunne triumfere med at de selvsagt ikke var overrasket, men sjokkert, i Dagbladet. I Aftenposten skrev forsker Torgeir Skorgen at «det antirasistiske immunforsvaret» vårt er avslørt som for dårlig.

Det etterlatte inntrykket av store deler av mediedekningen var jubel i den antirasistiske stua fordi man kunne «konstatere» at Jadda – folk flest er rasister. Slik som han tilfredse karen på Kongsvinger den gangen som hadde ferska meg i den stygge tankegangen min.

Men var det den konklusjonen man ønsket å komme til, eller resultat av en kritisk lesning av FAFO-rapporten? Var for eksempel spørsmålet i undersøkelsen uten videre et meningsfullt mål på rasisme? Det var ikke intendert som det fra forskernes side. Få kommentatorer tok seg bryet med å påpeke at bare 3 prosent av befolkningen noen år tidligere hadde svart «ja» på et spørsmål om «noen raser eller etniske grupper er født mindre intelligente enn andre». Det alene gjør at det kunne være klokt å stoppe opp og spørre hva dette svaret egentlig sa. Man måtte vente på Kjetil Rolness – helt utenfor den organiserte antirasismen – for å få påpekt at respondentene ikke hadde mulighet til å kritisere spørsmålsformuleringen eller at spørsmålet ikke sa noe om forholdet mellom biologi og miljø – eller at en respondent ikke trenger være rasist selv om vedkommende har lest at amerikanske jøder er overrepresentert ved de beste universitetene eller at østasiater gjør det bedre i matematikk. FAFO var såpass enig i kritikken at de endret rapporten som et resultat av den.

I rasismeekspertenes gjengivelse av rapporten var det heller ikke mulig å lese seg til at folks støtte til arbeid mot diskriminering er stor . Og man kunne slett ikke finne noe sted at det var innvandrere som oftest svarte ja på spørsmålet om menneskeraser og intelligens. Hvorfor kom ikke det fram? Leste man rapporten for å forstå spørsmål om rasisme og diskriminering i Norge, eller for å få bekreftet at rasismen er omfattende og at det er hvite nordmenn som er bærere av den? For uansett hva man mener om svaret på dette spørsmålet, hører mange av nyanseringene hvis man vil forstå, og ikke bare bekrefte.

En annen rapport som ble slått opp stort som eksempel på utbredt norsk rasisme, er den om rasisme i idretten. «Knusende rapport om idretten: Tendenser til strukturell rasisme» var tittelen på Aftenpostens sak om rapporten. Kommentarene fra en del organisasjoner og idretten selv kunne indikere at hele frivilligheten med dens vaffelstekende fedre og mødre hadde et rasismeproblem. Problemet er at rapporten ikke avdekker rasisme, men deltagelse. Hvorvidt ulik deltagelse skyldes forhold hos majoritet eller minoritet, diskriminering og utestengelse eller ulike interesser, ulik grad av pliktfølelse knyttet til for eksempel å bidra som frivillig i idretten, problematiseres knapt i rapporten. Forklaringsrammen er gitt på forhånd, i form av strukturell rasisme.

Igjen måtte vi langt utenfor rasismeekspertenes rekker for å påpeke helt åpenbare metodeforhold. Også her var det Rolness som skrev kritisk om rapporten, før Are Søberg i Nettavisen tok en titt på det teoretiske utgangspunktet for rapporten. En av rådgiverne for rapporten, Prisca Bruno Massao, utdyper det nemlig i sin doktorgrad, som åpner med spørsmålet: «hvordan manifesterer individuell og strukturell rasisme seg i norsk idrett» – ikke om eller i hvilken grad, altså, men hvordan. Det setter forklaringsrammen og den manglende problematiseringen av funnene i kontekst. I doktorgraden antyder Massao også blant annet at likebehandling, fargeblindhet og idrettens fair play-konsept er en måte å legitimere majoritetens dominans på, og hun skriver at «liberale og meritokratiske likhetstiltak i sport ikke tar hensyn til at likhet og meritt-standarder i sport er etablert av hvite og fortsetter å reprodusere hvite privilegier».

Og det kan man selvsagt mene. Men man skulle håpe at noen rasismeeksperter gjorde en selvstendig vurdering av dette teoretiske grunnlaget for en «knusende» rapport om strukturell rasisme i idretten.

Søbergs funn ligner veldig mye på det jeg selv fant da jeg undersøkte bakgrunnen for at Kulturrådet hadde politisert og snevret inn Kulturdepartementets mangfoldsoppdrag, og valgt ut synlige minoriteter (ikke mitt begrep, men Kulturrådets) som en hovedsatsing med den begrunnelse at det var det mangfoldet det stod dårligst til med. Grunnlaget? Ikke analyse, utredning eller undersøkelser slik man pleier i byråkrati og forvaltning. Nei – til grunn lå interseksjonell teori om «reproduksjon av koloniale taksiomer».

Her vil jeg være særlig tydelig: Dette er ikke bra nok. Den antirasistiske bevegelsen må virkelig bli mer edruelig og pålitelig i omgangen med fakta. Det er også lov å uttrykke tilfredshet når noe går rett vei. Jeg tror ikke dere taper på det! Det hjelper ikke med nye millioner til nye tiltak i nye handlingsplaner, hvis tiltakene settes inn på feil grunnlag.

Hvite har privilegier fordi hvit

I 1826, rett før England gjorde slaveri forbudt i sine kolonier, ble min tipp-oldemor Johanne født. Hun og mannen Ole bodde på småbruket på Finnskogen som vi fortsatt har og nå eier. I 1865, året da USA avskaffet slaveriet, sto de oppført med 3 kuer og 6 sauer. Det står at de sådde en halv tønne blandkorn, 1 tønne havre og satte 2 tønner poteter.

Johanne fikk 13 unger og gravla 10 av dem, og overlevde også å følge tre av sine barnebarn til graven. Hun døde i 1911, 85 år gammel, og rakk å se min farfar Johan bli født. Stort mer enn det vet jeg ikke om henne. Materielt var de ikke blant de verst stilte - 3 kuer var ganske bra. Men at hun ikke rakk å sko seg på slavehandel eller hadde vesentlige andre fortrinn i det norske samfunnet fordi hun var hvit, ja det kan jeg garantere. Det var nok ikke fordi hun var av den nasjonale minoriteten skogfinne, at hun hadde det vanskelig heller. Grunnen til at hun ikke var privilegert, var at hun var en helt vanlig, norsk kvinne. Akkurat på samme måte som at min nevnte farfar Johan heller ikke var spesielt privilegert, verken da han før krigen jobbet nødsarbeid på veiene ved svenskegrensa, da han satt to år i tysk fangenskap under krigen og spiste kålsuppe til magen ble ødelagt, eller da han resten av sitt virksomme liv jobbet i skogen med hardt tilkjempede rettigheter.

Johanne var ikke slave, selvsagt. Det kunne hun ha vært, om hun hadde vært en svart amerikaner. Johan levde ikke med Jim Crow-lover. Men heller ikke de fleste ikke-hvite minoriteter i Norge har en slik historie her i landet. Vi har selvsagt vår egen historie med behandling av blant annet samer og tatere. Men gjennom det halve århundret med migrasjoner som førte nye minoriteter til Norge, har statens politikk stort sett vært eksplisitt antirasistisk, og normativ antirasisme har vært en tydelig stemme i kulturen.

Jeg synes ikke den antirasistiske bevegelsen i Norge klarer å romme denne historien fra bygda utenfor Kongsvinger. Hør her: Gir det noen som helst mening å si «ja men Johan måtte i alle fall ikke slite med mørk hud i tillegg!»? Nei, det gjør virkelig ikke det. Å hvile nesten hele rasismedebatten i Norge på hvithetsperspektivet som den store forklaringen, blir i en slik kontekst bare rart. På grunn av min egen historie vil i hvert fall jeg alltid tenke at det ensidige fokuset er tilslørende og feil. Man fikk ikke privilegier fordi man var hvit, i Norge. Alle var hvite. Det finnes utfordringer i Norge i dag som er spesifikke for ikke-hvite, men det betyr ikke at den beste måten å fange dette på er å bruke «hvite privilegier» som de eneste brillene vi ser samfunnet gjennom.

Kombinert med skyld på gruppenivå blir det enda mer fjernt og akademisk, nesten arrogant. Det er et altfor forenklet «konfliktbilde”. Og problemet løses ikke gjennom å lesse på med flere kategorier fra det interseksjonelle undertrykkelseshierarkiet – kjønn, seksualitet og klasse. Hva aner vi om konkrete menneskers utfordringer og sårbarheter, erfaringer, ensomhet og alt det andre som rammer oss som mennesker? Hva vet vi om hvordan deres hudfarge i deres eget liv har gitt eller fratatt privilegier? Og hva interesserer det antirasister at et tatergutt som gikk i klassen til faren min, av og til overnattet på divanen på kjøkkenet til Johan og kona Guri, fordi gutten hadde så lang skolevei gjennom skogen? Jeg tror ikke slikt passer inn i bildet til antirasistiske organisasjoner.

Jeg er evig enig med Lisa Eshoel Knudsen i at kampen mot rasisme er en evig kamp. Jeg tror jeg kan sette meg inn i historisk smerte, og at den er relevant i dag. Jeg forsøker i hvert fall. Jeg vet at de nasjonale minoritetene og urfolk i Norge, bærer på en historisk smerte, om ikke akkurat minoritetsgruppen jeg selv tilhører – skogfinnene. Minoriteter skal ha et særskilt vern. Men det går også en grense for hvor langt historien bakover kan brukes til å inndrive skyld og skam i betaling fra postulert privilegerte grupper i dag. Adoptering av amerikanske forestillinger om strukturell rasisme ut fra historiske fakta der, går ikke.

Vil dere virkelig ha domstolen som ordstyrer i den offentlige samtalen?

«Dom verste tatera er dom uekte tatera», hadde farfaren min pleid å si. Utgangspunktet var at tatere var en gruppe som generelt ble sett ned på. Men min farfar hadde erfart at folk er folk, tatere er som andre, og noen er verre.

Lisa Eshoel Knudsen mener at ytringsfriheten bør innskrenkes for å gi sårbare grupper et større vern. Men hvem skal definere dette? Hvilke grupper? Hva er det som gjør at Knudsen tenker at vi skal dra enda flere saker for retten, i stedet for å løse det som et voksent sivilsamfunn? Blir vi et bedre fellesskap av det? Nei, da tror jeg faktisk heller mer på Knudsens oppskrift slik hun formulerer det et annet sted: en får si fra når folk oppfører seg bedritent. Alle veier. Kan vi ikke heller ha det som plan A? For det skal litt til å bli dømt i en rettsstat, uansett hvordan paragrafene utformes. Det betyr at uavhengig av domstolen, så må vi som samfunn si til en ny Antonsen at nå var du en drittsekk. Knutsen spør hvorfor enhver diskusjon om ytringsrom der antirasister deltar, dekkes i lys av «cancel culture», mens tilsvarende diskusjon der andre deltar, ses som en vanlig diskusjon om hvordan vi får en god offentlig samtale. Ja – jeg tror at det er fordi den antirasistiske bevegelsen nettopp ønsker å bruker hardere juridiske verktøy på noe som hører mer hjemme i sfæren folkeskikk og moral. Fokuset er jo ikke den gode samtalen, men på hvem som skal bestemme rammene for den.

Det skal verken domstolen i for stor utstrekning, eller rasismeeksperten fra Kongsvinger. Vi må lytte. Men vi må lytte til hverandre. For det som skjer hvis forventningen er at vi skal lytte bare én vei, er at vi fratar beboere på Holmlia muligheten til å komme med sin erfaring, på sine egne premisser. Vi mister et språk for å snakke om hva som skjer når fordommer eller hat går fra minoritet til majoritet. Vi slår stort opp en pussig rapport om strukturell rasisme i idretten, og klarer ikke å høre på de konkrete erfaringene til for eksempel frivillige ildsjeler i idretten i Sarpsborg. Vi mister muligheten til å høre historier til mennesker hvis privilegier eller fravær av dem ikke følger av forhåndsdefinerte kategorier.

Bare den som har skoen på, vet hvor den trykker. Men vi vet ikke hvem som har hvilken sko på før vi har lyttet.

***

Og hvis du leser dette, rasismeekspert fra Kongsvinger, så vil jeg si til deg: Jeg synes ikke folk skal spise hund. Det er kjæledyr. Det var bare det.