Søndagssamtalen

Profesjonelt annerledes

Bilde: Thomas Kolbein Bjørk Olsen

For bokaktuelle Bjørn Hatterud ble statusen som outsider kimen til en klassereise.

– Er du lærerbarn?

Forfatter og kurator Bjørn Hatterud spør meg mens han smiler lurt.

Jeg kjenner at jeg blir litt flau. Skinner det virkelig så lang vei at foreldrene mine har hatt tilholdssted ved kateteret?

Vi møtes over en kaffekopp for å snakke om Mot normalt, som er Hatteruds bidrag til Samlagets nye bokserie om den norske virkeligheten – Norsk Røyndom. Utgangspunktet for boka er Hatteruds egen oppvekst som funksjonshemmet og homofil – i ei bygd hvor de færreste hadde sett noen av delene før.

På grunn av funksjonshemmingen kunne ikke Hatterud begynne med kroppsarbeid, som hadde vært den mest utbredte yrkesveien i bygda siden bestefaren vokste opp.

«Heile samfunnet var bygd opp av flinke hender. Utan gode hender hadde ikkje verda gått framover.»

I stedet for å bruke hendene og kroppen satt Hatterud alene på gutterommet med ei bok i fanget. Der leste han om andre som var annerledes: Mae West, John Waters, Twin Peaks, Marcel Duchamp, Andy Warhol, Woody Allen, for å nevne noen.

Da han flytta til Oslo for å studere på Blindern, ble det likevel litt av en kulturkollisjon. 

«Språket mitt var feilstemt til bruk i akademia. Kroppen min ville heller ikkje passe inn. Han snakka eit anna kroppsspråk enn akademikaranes språk.»

Hvordan oppstår den egentlig, følelsen av å være i feil klasse?

Feilstemt

– Folk kom med kaffe i pappkoppene sine og så ut som de var laget for å gå på Blindern. Jeg følte meg som en haltende anomali som ikke passet inn.

– Men du hadde vel lest betraktelig mer smal litteratur enn mange av ferskingene med pappkopper?

– Ja, men mine medstudenter visste mange ting som om det var medfødt: Hva Fredrikke var. Hva en førsteamanuensis var. Hva ordet forelesning betydde. Jeg ante ikke sånt.

I fag som kulturhistorie var det en styrke å stille spørsmål ved normer og vedtatte sannheter.

Forskjellene var finstemte. De gikk på alt fra kroppsspråk til det muntlige språket. Under en muntlig eksamen i Exphil skulle Hatterud forklare Decartes gudebevis:

– Da sa jeg at «det derre gudebeviset er jævlig tynt». Sånn var jeg vant til å snakke. Sensorene lo først, og så ble de helt stille.

Autoritetsforakt

Etterhvert fant han seg til rette på universitetet.

– Jeg ble kjent med andre outsidere, andre som følte de ikke passet inn. Eldre, funksjonshemmede, utvekslingsstudenter. Og en tidligere postansatt fra Lillehammer som hadde fått sparken og endte med å studere kunsthistorie.

Faglig sett fikk Hatterud dessuten nytte av arbeiderklassebakgrunnen. I fag som kulturhistorie var det en styrke å stille spørsmål ved normer og vedtatte sannheter:  

– Det irriterte meg ofte at medstudenter bare godtok det lærere sa og det som sto i bøkene. Arbeiderklassens autoritetsforakt kom godt med.

Klasse

Jeg er nysgjerrig på hvilke muligheter klassereisen har gitt ham, for la oss være ærlige: Det er vel ikke urimelig å tro at hans gamle klassekamerater som er snekkere eller elektrikere tjener langt bedre, og sånn sett har vel så mange muligheter som den gjengse kunstner eller kulturarbeider?

Hatterud er ikke umiddelbart enig.  

– En ting er penger. Det er dumt å argumentere mot at det finnes klasseskiller med å si at det høyt utdannede kulturlivet også tjener dårlig, for kunstnere har jo dessverre alltid vært fattige.  

– Hvis du har lite utdannelse og mye penger, kan du kjøpe deg goder, men det som gir makt er kombinasjonen relativt god råd og høy utdannelse.

For det første tjener nok mange i tradisjonelle middelklassejobber i byråkrati og hvitsnippbedrifter fortsatt mer enn kroppsarbeidere. Og for det andre handler klasse også om makt og evne til å få ting gjennomført, understreker han.

– Arbeiderklassen er de med lite makt til å forandre situasjonen de er i, lite makt til å forandre arbeidsoppgaver, og de er nederst i et sosialt hierarki. Den sosiale mobiliteten er lettere hvis du har utdannelse. Hvis du har lite utdannelse og mye penger, kan du kjøpe deg goder, men det som gir makt er kombinasjonen relativt god råd og høy utdannelse.

– Selv om mine arbeiderforeldre er kloke og forstandige, er det en avmaktsfølelse der. De som har makt er noen andre sier Hatterud.

– Hvis du derimot møter noen fra middelklassen som har et problem, setter de seg ned og skriver brev til myndighetene og høringsuttalelser. Sånn er det ikke for foreldrene mine.

Somewheres

Er det det skillet mellom makt og avmakt som gjør at de politiske skillelinjene vi er vant med, er i ferd med å forvitre? Jeg tenker på den britiske forfatteren David Goodhart, som i forbindelse med Brexit-debatten innførte skillet mellom somewheres og anywheres.  

De første knytter identiteten sin til stedet de kommer fra. De andre kunne tilsynelatende bodd hvor som helst, så lenge de er omgitt av likesinnede med noenlunde samme interesser og verdier som dem selv.  

Da Bjørn Hatterud gikk på skolen i Brumunddal, var det ikke bare kroppen, og en sjelden form for ryggmargsbrokk, som verket. Han følte seg ofte utenfor gjennom hele skoletiden. På videregående ble han mobbet for å være homofil, for å være funksjonshemmet, for å ikke være som de andre.

– Jeg har én bestemor som flyttet utenfra. Det er det nærmeste du kommer mobilitet i de tre foregående generasjonene. Ellers kom alle fra den samme kommunen.

Men til tross for alt det vonde, skinner en kjærlighet til hjemstedet tydelig gjennom hos Hatterud. Hjembygda Veldre, nord for Brumunddal har brent seg fast.

Mobilitet

Kanskje nærmer vi oss noe i kjernen av både klassespørsmålet og politiske skillelinjer, en kjerne som vi tross alt ikke så ofte snakker om.  

Undertegnede hadde ingen smertefull barndom, tvert imot. Men jeg tror ikke min tilknytning til tettstedet utenfor Fredrikstad fremstår på langt nær like sterk. Hvorfor er det blitt sånn? Hva avgjør om man blir en somewhere eller en anywhere, særlig når økonomi og klasse ikke er en åpenbar grunn?

Hatterud har altså en analyse av hvorfor: Jeg må være lærerbarn.

– Læreryrket har jo alltid vært et kall der du jobber og velger bosted etter jobben. Det er enorm forskjell på om det har vært mobilitet, eller ikke.

– Jeg har én bestemor som flyttet utenfra. Det er det nærmeste du kommer mobilitet i de tre foregående generasjonene. Ellers kom alle fra den samme kommunen. Jeg har en bror og ni fettere og kusiner, og det er bare meg og en til ikke har blitt boende i nærområdet.   

– Men i dag er det jo ikke bare byfolk som farter verden rundt?

Det er både sant og ikke sant, mener Hatterud, som forteller om at han forleden var i Östersund og i en restaurant satt noen inn-trøndere på nabobordet, med bred dialekt. «Neei æ ska no til New York neste uke» lød det på bredt trøndersk.

– Men når folk fra Berkåk drar til New York, rokker ikke det nødvendigvis ved stedsidentiteten. Folk reiser mer, men har fortsatt mest kontakt med de samme folkene, selv om de bruker verden. Selv på Facebook omgås folk gjerne tettest de fra hjembygda.

Er du i en avmaktssituasjon, er det lettere å skylde på andre: det er noen langt der borte som har «makta» og som setter opp veibommer, som vil ha inn flyktninger, som lar ulven pare seg i vildens sky, og så videre.

I dag både lyder og ser Hatterud mer ut som en kunstkurator fra middelklassen enn en arbeiderklassegutt.  

– Poenget er at hvis du ønsker å bytte språk og kroppsspråk, kan det ta mange år, og det er fortsatt ganske store skiller i Norge når det kommer til sosiale konvensjoner.

Et eksempel på det er Abid Raja, mener Hatterud: 

– Han fremsto jo nærmest som en tidligere småkriminell, islamsk fundamentalist da han begynte i politikken. Nå er han reinkarnert som symbolet på den borgerlige offentligheten, men det har tatt lang tid.

Politikk

Hatterud ble tidlig engasjert i politikk, kan vi lese i Mot normalt.  

«Då eg var sju år, snakka eg om nobelprisvinnar Desmond Tutu med ei nabokone. Då eg var åtte, var det fyrste eg spurde om etter valnatta, om Kåre Willoch framleis var statsminister, noko eg håpa på. Han verka jo så trygg. Då eg var ti år, diskuterte eg så hardt politikk med representantar for Arbeiderpartiet utanfor S-laget i bygda mi at mor røska meg i handa.»

– Er du enig i at den stedstilknytningen vi snakket om, og om man er for eller mot globalisering, er det viktigste for politisk tilhørighet i dag?

– Vi ser en konflikt mellom sentrum og periferi, ja, og som kan forklare populistenes vekst. Men jeg tror vi raskt havner tilbake til spørsmålet om makt. Er du i en avmaktssituasjon, er det lettere å skylde på andre: det er noen langt der borte som har «makta» og som setter opp veibommer, som vil ha inn flyktninger, som lar ulven pare seg i vildens sky, og så videre.

Men frykten for å bli invadert av andres kultur, enten det er i form av innvandring, globalisering eller noe annet, finner du i alle miljøer, understreker Hatterud.

 – En klam konformitet kan oppstå i alle miljøer, enten det er på bygda, på Grünerløkka eller på Blindern.

– Selv var jeg en del av den generasjonen som tok over Grünerløkka tidlig på 2000-tallet. Og gjett hva: For noen måneder siden forhindret beboere av min generasjon bygging av en ny høyblokk med studentboliger der. De er altså blitt så konforme og gamle at de følte seg truet av at det skulle komme en drøss med studenter! Selv Grünerløkka, som du forestiller deg at er en urban navle, kan lett bli en konform bygd.

Fri

Mot normalt er en beretning om konformitet, men enda mer om å frigjøre seg fra den. En klam konformitet kan oppstå i alle miljøer, enten det er på bygda, på Grünerløkka eller på Blindern, skal vi tro Hatterud.

– Det er et sammensatt fenomen, og består av både synlige sanksjoner, men også av skam, språk og kulturelle referanser. Vi påvirkes hele tiden av hva som er «lov» og ikke.

– Men er Oslo, byen vår, stor nok til å frigjøre seg fra en sånn konformitet? Du skriver om hvor fri du plutselig føler deg når du kommer til større byer, Berlin, for eksempel.

– Når jeg drar til Berlin, eller New York, føler jeg meg helt fri. Som at her kan jeg gjøre hva som helst. Men jeg ser jo ikke de reglene som er der! Da jeg dro til Oslo alene som tenåring, var det første jeg gjorde å slippe en rap, midt på gata. Fordi jeg kunne – det var jo ingen som kjente meg.

– Jeg elsker å reise med Stena Saga der jeg kan spille Blackjack, dra på fylla, spille bingo.

Det samme gjelder byfolk som kjører til bygda og roper høyt ut av bilvinduet eller tråkker inn i folks hager, sier han:

– For de som bor i bygda, virker det arrogant, men for byfolkene er det en frihetsfølelse å ha så mye plass rundt seg.

Billedkunst og Stena Saga

Selv fant Hatterud frihetsfølelsen i billedkunsten.

«I biletkunstfeltet, som eg oppsøkte fordi eg likte fridommen som rådde der, gav klassebakgrunnen min og erfaringane som minoritet og outsider meg verdifulle sideblikk.»

Jeg synes det er interessant at du opplevde det sånn, for på én måte har jeg inntrykk av at billedkunstfeltet også er en litt trang, konform verden. Hvordan klarte du å finne din plass?

– Det stemmer at billedkunstfeltet er også en liten «bygd». Det er mange normer og sosiale konvensjoner, regler for hva som er «innafor» og «utafor». Det er et lite miljø, og systemer for hva du kan gjøre og ikke kan gjøre. Men jeg tror bakgrunnen fra arbeiderklassen og det at jeg er homo og funksjonshemmet ga meg muligheten til å kuratere en annen kunst enn mange andre, og nå har jeg funnet min plass, sier han.  

– De aller fleste har noe som er skjult, noe de gjerne skulle delt med andre

– Men på samme måte kan jeg fremdeles finne frihet i arbeiderklassemiljøer. Jeg elsker å reise med Stena Saga der jeg kan spille Blackjack, dra på fylla, spille bingo. Jeg elsker pølsekiosken som åpner ved midnatt. Jeg har enda til gode å gå i land når jeg har reist med danskebåten.

– Det beste med arbeiderklassen er at det også der finnes steder med stor sosial aksept.

Profesjonelt annerledes

Tittelen på boka, Mot normalt, beskriver på mange måter Hatteruds karriere som skribent, støymusiker og kunstner: utgangspunktet er posisjonen som outsider, på de fleste plan. Bjørn Hatterud er «profesjonelt annerledes». 

Det virker på meg som om offentligheten nærmest skriker etter stemmer som deg, sier noe om det å være annerledes. Hvorfor tror du interessen er så stor?  

– Jeg tror det noe allmennmenneskelig med ønsket om å passe inn. Frykten for å bli forlatt, ønsket om kjærlighet, om å bli sett. På veien dit er det mange som opplever at de må skjule ting ved seg selv, sitt eget begjær, sine drømmer og behov fordi de er redde for den sosiale reaksjonen. De aller fleste har noe slikt som er skjult, noe de gjerne skulle delt med andre, tror Hatterud.

– Bare tenk på at Pride-paraden snart forbigår 17. mai-toget i oppmøte! Jeg tror det er forløsende for mange å se eller lese at andre også baler med sånne ting.  

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden