Debatt

Proletarer og kapitalister i alle land foren dere

Bilde: CC BY 2.0

Sosialister og liberalister har inngått en vanhellig allianse i kampen mot nasjonalstaten.

Kommunisme og liberalisme er prinsipielle motpoler. Under kommunismen eier staten alt, mens liberalister vil minimere stat og styring.

Sosialister og liberalister har derfor vært erkefiender opp gjennom historien. Det er i ferd med å endre seg. De gamle motstanderne samvirker i stadig større grad mot sitt felles hatobjekt – nasjonalstater basert på en dominerende etnisitet.

I Sverige har samarbeidet mellom ytre venstre og liberalistene nå blitt formalisert. En ny regjering er dannet med støtte alt fra gammelkommunister, til genusaktivister, dreadlockhippier, og klassiske liberalister. Denne bisarre konstellasjonen ledes av sosialdemokrater som klamrer seg til makten. Ingen pris er for tilsynelatende for høy å holde det stadig sterkere nasjonalistpartiet SD ute fra enhver makt.

Utopister

Alliansen er kanskje ikke så rar som den virker ved første øyekast. For tross sine motsetninger har kommunister og ekstreme liberalister en god del til felles. Begge grupper er utopister som etterstreber samfunn som aldri har eller vil eksistere.

Både i kommunismen og den ekstreme liberalismen betraktes mennesker som en slags homogen råvare som formes av systemet. Så lenge de ideelle systemene er på plass – henholdsvis kollektivt eierskap til produksjonsmidlene og det frie marked – er det underordnet hva slags mennesker som bor i systemene. I sine ekstreme utgaver er både sosialismen og liberalismen menneskefiendtlige. Kommunister tror mennesker er maur, mens liberalistene fornekter at vi er flokkdyr.

Hverken sosialister eller markedsfundamentalister har særlig plass til kultur som forklaring på hvordan verden blir til. Etnisitet, religion og alle andre tradisjoner bortforklares som overfladiske illusjoner i det økonomiske maskineriet.

Begge teorier har mislykkes i sin rene form. Verst er selvsagt kommunismen, som ender i nød, ufrihet og voldsorgier uansett hvor og når den iverksettes. Liberalistiske ideer har fungert langt bedre. Markedsøkonomi har bragt vekst og velferd til Vesten. Men fra industrialismens første fase vet vi at det helt utemmede markedet – som de rene liberalistene ønsker seg – skaper sosial elendighet og monopolkapitalisme. Derfor ble markedsøkonomien modifisert gjennom offentlig kontroll og fordeling av velferd.

Alle moderne industriland består i dag av varierende kombinasjoner av stat og marked. Sterkt forenklet kan man si at hele Vesten egentlig består av sosialdemokratier. Ingen steder er det aktuelt å avvikle hverken markedsøkonomien eller velferdsstaten. Den seriøse politiske debatten burde derfor handle om hvordan stat og kapital skal samvirke optimalt. Men på begge sider av det politiske spekteret finnes det rødglødende utopister, som begge har den fordel at de alltid kan vise frem en teoretisk fantasi som er bedre enn virkeligheten.

Ikke en teori

Norge er ikke en teori. Ingen kunne tenkt ut landet på et institutt eller seminar. Vårt samfunn er ikke skapt av revolusjoner eller sentraliserte direktiver, men av årtusener med sosial evolusjon under skiftende historiske, tekniske og naturgitte forhold.  Resultatet er en kompleks og skiftende vev av tradisjoner, idéer, væremåter og normer. Langt fra perfekt.

Mye er tilfeldig, inkonsekvent og ineffektivt her i landet. Men Norge fungerer. Vi har velferd og sosial ro. Faktisk fungerer landet bedre enn noe annet sted noen gang. Og det samme kan i større eller mindre grad sies om de fleste andre vestlige land.

Både sosialistene og liberalistene vil imidlertid radikalt endre det velfungerende Vesten. Samfunn som har evolvert frem naturlig provoserer nemlig teoretikere og idealister. Både på høyre og venstre fløy. Nasjonalstater er gammeldagse, prinsippløse og umoralske fordi de bare gjelder for en viss befolkning på et visst areal. Den skal byttes ut med en ideell verdensorden som omfatter alt og alle, alltid. Selv om verden ikke vil.

Sosialister og liberalister er dypt uenig om utopiene sine, men de er enige om at nasjonalstatene bestående av en dominerende etnisitet og kultur står i veien for å realisere dem. I hvert fall nasjonalstatene i Europa og Nord-Amerika. Og de er kommet godt i gang med målet gjennom ukritisk hurraglobalisme som har spredd seg til mesteparten av det politiske spekteret, og som har fortrengt nasjonalt orientert politikk ut til den suspekte periferien som reaksjonær og rasistisk.

Kjernesaken sosialistene og liberalistene har funnet sammen i er friest mulig innvandring– som skal vaske bort den skamfulle nasjonalstaten. Hva slags innvandrere som kommer og hvordan de fungerer i våre samfunn, er underordnet. Det synes irrelevant at flere av immigrantene er sterkt preget av opprinnelseslandets kultur og viser manglende vilje og evne til tilpasning. Kultur er jo uviktig i deres hoder.

For ytre venstre innebærer innvandring en tilstrømning av mennesker fattigere enn oss selv. Det ivaretar ønsket om å «internasjonal sosialisme» – vi er snille mot fattige land – og når det forutsigbart bidrar til nyfattigdom i Norge, kan skyldes legges på klassesamfunn og kapitalisme og skape nye argumenter for venstreradikalisme: Du kan jo ikke rettferdiggjøre revolusjon uten et proletariat. Og siden det norske proletariatet er helt uinteressert i revolusjon og ofte består av redselsfulle harryfolk som stemmer på FrP, må denne impulsen komme utenifra.

For liberalistene blir tilstrømning av fattigfolk nok et argument mot den forhatte velferdsstaten. Her kan man spinne videre på teorier om at innvandrere som mangler kompetansen som trengs i et norsk arbeidsmarked, egentlig bare er et trygdekutt unna å frigjøres til å bli internettgrundere og venturekapitalister.

Interessant nok er regelendringer som legger til rette for økt innvandring det eneste det synes å være bred enighet om blant de fem svenske partiene som sørget for fortsatt sosialdemokratisk regjering i Sverige. Det vil si en økning fra et allerede historisk høyt nivå.

Som del i det liberalistiske globaliseringsevangelium er ikke bare arbeidskraft importert i store mengder; samtidig er store deler av Vestens industri eksportert ut. Det underlige er at utflaggingen av arbeiderklassens livsgrunnlag har skjedd uten nevneverdig motstand fra fagbevegelsen og venstresiden.

Teleskopisk filantropi

Globaliseringens tapere er den opprinnelige arbeiderklassen som må konkurrere med innvandrere om stadig færre jobber og offentlige trygdebudsjetter. Dette har skapt et økende sinne som har gitt seg utslag av skog av forskjellige nasjonalistiske partier og protest mot etablissementet, herunder Brexit og de gule vestene i Frankrike. Som den nederlandske statsviteren Cas Mudde sier «I hovedsak er den populistiske bølgen en illiberal demokratisk respons på tiår med udemokratisk liberal politikk».

En hovedårsak til det ulogiske samvirket mellom sosialisme og markedsfundamentalisme ligger i at konkrete politiske målsetninger er blitt byttet ut med symbolsk og diffus «godhetsposering», som ikke trenger å henge rasjonelt i sammen. Det er fullt mulig å gå rundt i Che Guevara-skjorte, og lovprise Steve Jobs som kapitalistisk pionér. Sånt er mulig fordi det har dannet seg en type akademisk og økonomisk elite som lever godt og skjermet, mens de predikerer bærekraft, internasjonal solidaritet, og empati for alle slags ofre.

Samtidig streber de som alle andre elitister etter å vise frem sin egen suksess. Skyhøyt forbruk gir fortsatt status; vel å merke så lenge det sløses på en solidarisk måte. Er du iført designerklær i jordfargede naturstoffer, drikker økologisk champagne, kjører Tesla og ferierer på en eller annen liksomautentisk luksusresort i tredje verden, kan du maksimere eget velbehag og egen sosial status og moralske overhøyhet. Den glamorøse overklassen i Hollywood og Silicon Valley, liker å fremstille seg som en slags uselviske riddere for venstresiden. Rockestjernen Bono i er skoleeksempelet. En styrtrik skatteflyktning som reiser rundt i jetfly og predikerer globalisert kamp mot fattigdom og for miljøet. Tendenser til slik godhetsposering ser man også hos velbeslåtte kulturkjendiser her til lands. Og mentaliteten har spredd seg videre til hele det styrende sjikt innen politikk og næringsliv.

Disse sosiale mekanismene er ikke noe nytt. Allerede i 1852 populariserte den britiske forfatteren Charles Dickens begrepet teleskopisk filantropi, som beskriver hvordan overklassen i victoriatidens England fikk utløp for sin godhet i form av obskure veldedige prosjekter på andre kontinenter samtidig som man ignorerte de som slet i ens eget lokalsamfunn.

De øvre klasser har alltid forsøkt å etterligne de aller rikeste og mest vellykkede, mens de viser avstand til dem under seg. Sosial klatring er eldre enn menneskeheten. Det som er nytt er at en slags sosialistisk-liberalistisk meningsselite(i mangel av et bedre ord) som ikke får plass til egen godhet i nasjonalstatene de selv lever i og vil erstatte den med en grenseløs, ideell verden. Problemet er at det ikke finnes noe fungerende verdenssamfunn som kan erstatte nasjonalstaten. Og globaliseringsentusiastene spesifiserer heller aldri hvordan de har tenkt at den postnasjonale verden skal fungere. Det er kun vage lovnader om både maksimal frihet og solidaritet, som i praksis er uforenelige. Men så lenge denne verden bare befinner seg på et drømmestadium, kan den jo selvsagt være både sosialistisk og liberalistisk på en gang.

Et annet hinder mot den kosmopolitiske drømmen er at utenfor det selvopptatte Vesten er det knapt noen som fostrer idéen om å nedlegge nasjonalstaten.  Tvert i mot synes den vestlige samfunnsmodellen å ha stadig mindre appell.

De vestlige velferdsstatene er tydeligvis blitt så selvfølgelige at de av mange oppfattes som overflødige.  Derfor tror store deler av den politiske og akademiske eliten at nasjonalstaten kan kasseres uten skadevirkninger for økonomi og sikkerhet. Den illusjonen kan bli fatal, ikke minst for dem selv.

Uproduktive fantaster trenger mer enn noen andre en trygg velferdsstat.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden