Politikk

Prøv igjen

EU har gått på sin hittil største smell i møte med folkeavstemninger. Men britiske eliter bør gi folket et nytt forsøk.

EU har gått på sin hittil største smell i møte med folkeavstemninger. Men britiske eliter bør gi folket et nytt forsøk.

Det britiske folk (eller rettere: det engelske og walisiske) stemte med klar margin for å forlate unionen de ble medlemmer av i 1973. Man strides fremdeles om hva de stemte for, også på Minervas sider.

Ting beveger seg nå i rasende fart. Pundet og børsene har stupt, store arbeidsgivere forbereder flytting av arbeidsplasser til trygge havner i EU. Skottlands førsteminister mistet ingen tid i å bruke resultatet, hvor Skottland overveldende stemte for å forbli i EU, for det det er verdt, og en avstemning om skotsk uavhengighet virker nå sannsynlig. Nord-Irland stemte også for å bli, noe som har medført ny interesse for et forent Irland. Et uavhengig London er mer teoretisk, men forslaget understreker de sterke demografiske skillelinjene avstemningen har vist.

I en slik nasjonal krisesituasjon er sterk politisk ledelse viktig. Dessverre leder Cameron allerede et de facto forretningsministerium etter han annonserte sin avgang på fredag, mens kandidatene til å følge ham varmer opp til partikonferansen som først finner sted i oktober. Situasjonen er ikke bedre i Labour, hvor Corbyns halvhjertede støtte til Remain har fått noe av skylden for arbeiderklassens sterke støtte til Leave, og fremtredende parlamentarikere nå har trukket frem knivene. Ledende Leave-figurer har derimot brukt tiden etter resultatet til å trekke seg fra sentrale løfter i valgkampen, herunder anvendelse av de mytiske £350 mill. i uken til NHS og en betydelig nedgang i innvandring til Storbritannia. Som om ikke situasjonen var ille nok, meldes det nå om en sterk oppgang i hatkriminalitet mot innvandrere og briter med innvandrerbakgrunn i etterkant av avstemningen.

Internt i EU er det som vanlig delte meninger om hvordan krisen skal håndteres, men de øvrige stats- og regjeringslederne synes enig om at britene skal formelt formidle sin «utmeldingssøknad» i henhold til Lisboa-traktatens Art. 50 så snart som mulig. Dette vil sette i gang en toårig nedtelling (dog med mulighet for forlengelse om alle er enige) til en utmeldingsavtale må være i havn, ev. vil UK bare ekskluderes uten avtalte. Det synes klart at hverken Leave-kampanjen eller regjeringen hadde noen klar plan for denne situasjonen og Cameron vil la det være opp til sin etterfølger når utmeldingsvedtaket vil meldes til EU.

Det er ingen skam å snu

I lys av de åpenbare negative konsekvensene folkets valg alt har fått, og en økende oppfatning om at Leave-kampanjens hovedplanker var reinspikka løgn (ev. «not truthful» i parlamentarisk språk), luftes nå tanken om at man kanskje kan unngå utmelding likevel. I motsetning til i for eksempel Irland har folkeavstemninger ingen konstitusjonell betydning i Storbritannia og parlamentet (som har et klart Remain-flertall blant MPene) står i prinsippet fritt til å ta et annet valg. Labour MPen David Lammy har alt oppfordret til dette. Politisk sett er det derimot nærmest utenkelig at et flertall i parlamentet vil kunne gå inn for dette.

Et annet alternativ vil være å prøve igjen: En underskriftskampanje for å avholde en ny folkeavstemning har i løpet av helgen fått tre millioner underskrifter, noe som tilsvarer nesten 10 prosent av avgitte stemmer. Det virker tvilsomt at dette vil føre frem, og det kan synes at en slik «do over» vil bryte med britiske ideer om fair play. Mer realistisk kan man se for seg en ny avstemning på grunnlag av en fremforhandlet avtale, hvor folket kan stemme ja til denne eller ombestemme seg og forbli i EU på dagens vilkår. En slik løsning vil være i tråd med EUs tidligere praksis etter irenes «nei» til Lisboa-traktaten (som i seg selv var en hovedsakelig kosmetisk endring av EU-grunnloven som strandet etter Frankrike og Nederlands «nei») og Nice-traktaten og danskenes «nei» til Maastricht.

Mange vil naturligvis reagere kraftig på dette som en udemokratisk respons, i tråd med europeiske «eliters» angivelige forakt for folkeopinionen. Dette er derimot en meget forenklet analyse: for det første medfører demokratiske valg at folk må akseptere konsekvensene. Det politiske kaoset som utspiller seg i Storbritannia, viser et system som er helt uforberedt på situasjonen og som har medført en helt reell risiko for at staten som den eksisterer i dag faller fra hverandre. Folkeavstemninger fungerer i praksis som at folket midlertidig tar tilbake den lovgivende makten de til daglig delegerer til parlamentet. Ingen ville antyde at det skulle være udemokratisk om parlamentet ble bedt om å revurdere et tidligere vedtak når man så konsekvensene. På samme måte er det en feilslutning å si at det skulle være udemokratisk å be folket ta stilling til konsekvensene av sitt valg.

Noblesse oblige

Det fremstår fremdeles som relativt lite sannsynlig at britene vil velge en slik løsning. Men om det skjer, kan vi allerede i dag se for oss stormen av indignerte protester mot et udemokratisk EU som nekter å lytte til folket. Slike protester er ikke ubegrunnede, men er også svakere fundert enn de fremstår.

For det første gir folkeavstemninger kun et «ja» eller et «nei» til et enkelt spørsmål (her utmelding, men tidligere som oftest ratifisering av traktater). Politikernes ansvar er så å finne beste løsning på situasjonen. Da irene sa nei til Lisboa-traktaten, kunne EUs ledere naturligvis lagt vekk hele greia og sett bort fra alle landene som på demokratisk vis hadde forhandlet og ratifisert en avtale man anså som nødvendig for å forbedre EUs fungering.

Alternativt kunne man forsøke å tilpasse avtalen irenes bekymringer, i den grad det lot seg gjøre. Det er ingen grunn til å hevde at dette var en mindre demokratisk løsning. For det andre hviler denne kritikken på EUs angivelig udemokratiske natur. Det at EU er uten sammenlikning det mest demokratiske internasjonale samarbeidet man noen gang har skapt, hvor alle lover og beslutninger fattes av direktevalgte parlamentarikere, statsråder ansvarlige for nasjonale parlament og en kommisjon ledet av en indirektevalgt president i tråd med europeisk parlamentarisk praksis, gis lite vekt her. Det reelle problemet er at EU som struktur ikke oppfattes som demokratisk av de europeiske folk, selv om de burde oppfatte det slik. Dette er det dessverre lite EU per se kan gjøre med, på tross av iherdige forsøk gjennom årene. Det er kun nasjonale institusjoner, fra regjeringer til pressen, som kan skape legitimiteten EUs institusjoner mangler. I denne sammenheng er Storbritannia et skrekkens eksempel: gjennom 42 års medlemskap har pressen grovt og systematisk feilinformert folket og politiske ledere har i stor grad (med Blair som et hederlig unntak) vært med på hylekoret mot Brussel uten å se seg tjent med å korrigere bildet. Naturligvis var det mye forlangt for Remain-kampanjen å kompensere for dette i løpet av et par måneder.

Så hva kan egentlig EU gjøre? Om man ikke kan håndtere legitimitetskrisen ved å skape forståelse og aksept for hvordan EU fungerer (også kjent som input-legitimitet) kan man kanskje oppnå noe av det samme ved å levere konkrete forbedringer i Europeeres liv (output-legitimitet). Den mangelfulle håndteringen av eurokrisen og den vedvarende økonomiske miseren i Sør-Europa tyder på at man har langt igjen her. Men også her er det klart at medlemslandenes, særlig Tysklands, kortsiktige politiske motiver har vært det største hinderet mot bedre fellesløsninger. Med andre ord trengs det «mer Europa» for å kunne levere det folket til syvende og sist etterspør: økonomisk vekst og arbeidsplasser. Denne iboende motsetningen mellom sviktende input-legitimitet og behovet for mer handlekraftige institusjoner for å levere output-legitimitet har ingen noe godt svar på, men det er problem som i hvert fall ikke løses ved å «lytte til folket» ved at EU skal gjøre mindre når Europa trenger det mest. Det svekker output-legitimiteten ytterligere, og gevinsten i form av input-legitimitet er ytterst midlertidig, siden politikere i stedet tvinges til å finne annen politikk, som velgerne, med sine ofte motstridende ønsker, ikke ønsket seg i utgangspunktet.

Våre politikere har et grunnleggende ansvar for å ivareta våre samfunns fundamentale og langsiktige interesser. Resultatet av en lite overveid folkeavstemning rokker ikke ved dette. Folket må gjerne bestemme. Men elitene har et ansvar for også å gi dem en best mulig sjanse til å ombestemme seg før mer uopprettelig skade er gjort.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden