Kommentar

Provoserende mannskamp

Bilde: Skjermdump NRK

Jeg skjønner godt at mange kvinner og feminister ble provosert av NRKs dokumentar «Kjønnskampen». Men egentlig bør vi ønske mennene velkommen etter.

Reaksjonene på NRKs Brennpunkt-dokumentar «Kjønnskampen» kom som bestilt. Egentlig kunne dokumentaren like gjerne fått tittelen «Mannskampen». Hele premisset for filmen var å vise at likestilling også kan være mannskamp: Gutter gjør det dårligere enn jenter på skolen, opplever seksuell trakassering og føler seg forbigått i likestillingsdebatten.

Dramaturgien fra NRK underbygger premisset på klassisk, tabloid vis. Vi møter komikeren Sigrid Bonde Tusvik side om side med en gravalvorlig Jordan Peterson. Så sveiper NRK innom interesseorganisasjonen Mannsforum – før de lar noen 14-åringer rapportere fra kjønnskamp i skolegården.

Det er liten tvil om at NRK går inn for å provosere, men reaksjonene på filmen avdekker likevel et gap i likestillingsdebatten som er overraskende stort. Samfunnsdebattanter som ellers deler mange av de samme verdiene, er dypt uenige i synet på dokumentaren.

En del, de fleste av dem menn, ser dokumentaren som et nødvendig korrektiv i likestillingsdebatten. Mange feminister er på sin side ekstremt provoserte – både over dokumentarens tabloide og ensidige form, og over at den, ved å hoppe bukk over kvinners utfordringer og kun fokusere på mannens, representerer et backlash for feminismen.

Hvordan er det mulig å forstå en forholdsvis enkel dokumentarulikt?

På individnivå er det ikke så vanskelig å forstå spriket. Som Lars Kolbeinstveit skriver her i Minerva, er det umulig å komme utenom en viss friksjon mellom kjønnene i likestillingskampen. Friksjonen oppstår, tror jeg, i sær når vi tar utgangspunkt i oss selv:

Mange menn går og kjenner på at mens storsamfunnet «heier» kvinnene frem, har de selv ikke opplevd å ha noen fordeler fordi de er menn. Tvert imot har de sett at kvinner gjøre det bedre på skolen, på studiene og kanskje også på andre områder.

Kvinner har også slike opplevelser. Selv om det står side opp og side ned om likestilling i avisene, og det kan virke som om kvinner har alle muligheter i Norge i dag, betyr det ikke at det oppleves sånn i praksis. Kanskje opplever man at man som kvinne systematisk får mindre taletid på jobb, at mannlige kolleger får andre muligheter, eller at seksuelle tilnærminger på arbeidsplassen er noe man må håndtere i det stille. #Metoo var et glimrende eksempel på det siste.

Alle disse subjektive opplevelsene er like reelle. Men etter generasjoner med kamp for egne rettigheter har kvinner i større grad utviklet et språk for dem. I tillegg til de individuelle opplevelsene har vi kvinner derfor en kollektiv og historisk opplevelse å lene oss på.

Med det kommer også bevisstheten om at likestillingskampen, for eksempel når vi ser situasjonen i arbeidslivet – fra toppledere til lavtlønnsyrker – ikke på langt nær er i mål.

Men det betyr jo ikke at ikke menn også kan ha vanskeligheter knyttet til kjønn.

Selv har jeg ofte tenkt at det som skal til for å møte dem som ikke etter beste evne greier å forstå kvinners utfordringer – fordi det ut fra deres egen erfaring virker motsatt – er kunnskap.

Selve ordet «kunnskap» høres nok omstridt ut for noen, etter det negative fokuset på kjønnsforskningen etter Hjernevask. Men kunnskap finnes: om ubevisst diskriminering, om kvinners erfaringer med seksuelle overtramp og overgrep, om hvordan barn påvirker karriereutvikling, om formell ulikelønn, illegal abort og mye annet som er en del av levd liv også i dag. Det danner et uomgjengelig bakteppe for samtalen.

Selv håper jeg det kan gjøre det lettere å forstå at selv om jentene i klassen gjorde det bedre enn deg på skolen, selv om du selv føler at kvinner surfer gjennom jobbmarkedet, handler ikke likestillingskampen først og fremst om deg.

Eller – den handler naturligvis også om deg, men ikke bare om deg. Det er en viktig forskjell.

Men kunnskap fordrer åpenhet. Det er forskjell på kunnskap og ideologi. Derfor trenger også feministene ny kunnskap – ikke minst om at den uformelle eller ubevisste diskrimineringen også kan ramme menn, uten at det betyr et backlash for feminismen av den grunn.

Derfor var Stoltenbergs ekspertutvalg om kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner et viktig skritt. Det kunne også journalistikken i Brennpunkt-dokumentaren vært – for eksempel kunnskapen om at gutter gjør det bedre på anonyme prøver enn ved standpunktkarakterer.

Likestilling handler i dag om å tørre å stille de ubehagelige spørsmålene absolutt hele tiden. Hvorfor er det fortsatt flest kvinner i lavtlønnsyrker? Hvorfor får kvinner mindre oppmerksomhet enn menn i bedriften? Hvorfor sliter gutter med å sitte stille i timene på skolen? For å komme til bunns i slike spørsmål trenger vi ekte nysgjerrighet, og vi trenger både kunnskap og de subjektive erfaringene. Litt friksjon må vi også tåle.

Var dokumentaren perfekt balansert? Nei. Hadde den med alle relevante motperspektiver – andre teorier om kjønnsforskjeller i skolen, relevansen gjennom yrkeslivet og betydningen for  lønnsdannelse? Nei. Får dokumentaren Norge til å gjøre noe med at så mange kvinner har opplevd voldtekt, og at så få er dømt? Nei, ikke det heller.

Men perfekt balansert er, i rettferdighetens navn, ikke alltid heller feminismens kjønnskamp. I stedet for å reagere så sterkt på at mannskampen tar en slik form, burde kvinner si velkommen etter:

Det er bra at flere blir bevisst på verdien av å se på systematisk skjeve utfall. At flere stiller spørsmål om hvilke forhold, strukturer, bevisste og ubevisste fordommer som skaper skjevheter.

Og at det som skulle til, var at disse skjevhetene rammet menn – vel, det burde egentlig feminister forstått og benyttet seg av for lenge siden.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden