Politikk

Provoserende Palme

Filmen Palme viser oss den idoliserte politikeren som sosialdemokratene har latt seg trøste og inspirere av, men også de mer problematiske sidene, som støtte til venstrediktaturer, politisk hestehandel og krass retorikk.

Filmen Palme viser oss den idoliserte politikeren som sosialdemokratene har latt seg trøste og inspirere av, men også de mer problematiske sidene, som støtte til venstrediktaturer, politisk hestehandel og krass retorikk.

Palme
Regi: Kristina Lindström og Maud Nycander
Medvirkende: Lisbet Palme, Ingvar Carlsson, Carl Bildt, Desmond Tutu m.fl.
Lengde: 1 time 45 min

Selv om jeg bare var fem år gammel da det skjedde, husker jeg fortsatt hvordan mordet på statsminister Olof Palme lamslo Sverige. Det sies at et helt land gikk i graven med den sosialdemokratiske statsministeren, og en ny æra oppstod. Fra sosialdemokratisk hold blir mordet beskrevet som begynnelsen på en ny og mer borgerlig æra med dereguleringer. En tid der egoisme og likegyldighet kom til å erstatte den solidaritet og det sosiale fellesskap som skal ha dominert på det idealiserte 70-tallet.

Ved 1980-tallets slutt var Sverige et annet land enn det var ved tiårets begynnelse. På mange måter var det et friere land, der 1970-tallets galskap måtte vike til fordel for det man kan kalle en normaltilstand.

Mordet bremset opp Sveriges utvikling mot et friere og mer liberalt land.

Internt i den svenske venstrefløyen og blant sosialdemokrater på venstresiden har man en tendens til å glorifisere det svenske 70-tallet. Man bruker tiåret som referansepunkt for å beskrive hvor mye verre Sverige er i dag. Forandringen var imidlertid igang allerede før mordet. Det var Palme selv som initierte den høyrevridningen av sosialdemokratisk politikk som la grunnlaget for 80- og 90-tallets liberaliseringer. Pådriverne fremfor alle var finansminister Kjell-Olof Feldt og det såkalte ”kanslihushögern” (høyrefløyen i det sosialdemokratiske partiet, red. anm.). Man kan faktisk heller si at mordet bremset opp Sveriges utvikling mot å bli et friere og mer liberalt land. Det var ikke bare den svenske selvtilliten mordet rokket ved: Svensk politikk stod lamslått tilbake, og forble slik i lang tid.

Det er naturligvis en vanskelig øvelse å drive kontrafaktisk historieskriving, men det er likevel interessant å stille spørsmål ved hva som kunne hendt med Sverige og sosialdemokratiet dersom Palme ikke hadde blitt truffet av den fatale kulen i ryggen. Palme var en falmende stjerne. Det radikale 70-tallets ideer hadde mistet sitt grep om samfunnet, og en ny tid stod for døren. De massive protestene mot lønnstagerfondene førte ikke bare til at fagforbundene mistet sitt jerngrep om arbeiderbevegelsen, de vekket også den politiske bevisstheten hos et næringsliv som hadde vært forholdsvis passivt i det offentlige ordskiftet helt siden slutten av andre verdenskrig. Mot slutten av 70-tallet og starten av 80-tallet var næringslivet, med Svenska Arbetsgivareföreningen (SAF) i spissen, pådriver for en rekke påkostede kampanjer for bedrifter, markedsøkonomi, kjernekraft og svensk medlemsskap i EU — og mot lønnstagerfond.

De kontrollerte 70-tallet
Olof Palme var en kontroversiell person i sin levetid, elsket av tilhengerne og hatet av motstanderne. Som politiker var han ikke spesielt vellykket. I 1976 tapte sosialdemokratene makten for første gang på 44 år, og partiets popularitet var i perioder rekordlavt. Allerede ved valget i 1973 stod sosialdemokratene i fare for å miste statsministerposten, ettersom utfallet av valget var helt jevnt. Slik gikk det imidlertid ikke. Resultatet ble den såkalte ”Lotteririksdagen”, og Palme fikk sitte ved makten (Riksdagen trekker lodd i saker der ikke flertall kan oppnås, red. anm.).

På det innenrikspolitiske plan fullførte Palme den store opptrappingen av offentlig sektor som var innledet under Erlanders tid. Han lykkes derimot ikke å motstå trykket fra den radikaliserte fagforeningsbevegelsen. Dette ledet ham senere til den fatale beslutningen om, mot sin egen vilje, å støtte LOs linje om lønnstagerfond, hvilket markerte begynnelsen på slutten for det sosialdemokratiske hegemoniet. Palmes forsøk på å triangulere den radikale venstrebevegelsen som skylte inn over Sverige fra 1968 gjennom å tillegge seg dens retorikk, spadde ytterligere på radikaliseringen, uten at Palme vant noen hjerter i de radikale venstregrupperingene. Resultatet lever Sverige med den dag i dag, ikke minst i kulturpolitikken, som fremdeles bygger på den store kulturpolitiske reformen som ble gjennomført i 1974.

I motsetning til hva mange sosialdemokratiske nostalgikere i dag hevder, var 1970-tallet i det store og det hele selve unntaket — en parantes i Sveriges historie. Det var en tid da det ikke syntes å eksistere noen grense for hvor mange områder av samfunns- og privatlivet som skulle underlegges staten og kommunenes kontroll. I 1971 ble for eksempel svenske apoteker statliggjort. Monopolet ble ikke avskaffet før i 2010.

Så mellom fingrene på venstrediktaturer
I Kristina Lindströms og Maud Nycanders nye film ”Palme” gis det et inntrykk av at Palme i grunn ikke var særlig interessert i innenrikspolitiske spørsmål. I portretteringen av Palme kan den politiske utviklingen leses mellom linjene. Det legges stor vekt på utenrikspolitikken, som både under hans samtid og i ettertid betraktes som hans paradegren. Det var også der hans retoriske ferdigheter fikk fritt spillerom, noe som skapte flere internasjonale diplomatiske kriser. Mest graverende var Palmes fordømmelse av USAs bombing av Vietnam, som anstrengte forhold mellom Sverige og USA i mange år fremover.

Det bare diktaturer på den politiske høyrefløyen som var gjenstand for slik kritikk fra den svenske statsministeren.

Utenrikspolitisk lykkes Palme i å fremstille seg selv om en forkjemper for de svake og utsatte, og som motstander av diktaturer som krenket menneskerettigheter. Palmes ord om Franco-regimet i Spania er svært bevinget: ”dessa satans mördare”. Palme var dog ytterst selektiv i sin fordømmelse. Det var i prinsippet bare diktaturer på den politiske høyrefløyen som var gjenstand for slik kritikk fra den svenske statsministeren. Han så mellom fingrene på diktaturer som tilhørte venstresiden, selv om han ofte kokketerte med historien om at han som ung studentpolitiker tok opp kampen mot stalinister på Østeuropeiske studentkonferanser og hvordan han fordømte den sovjetiske invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968.

Kanskje var Palmes engasjement mot Sovjetkommunismen ekte og dypfølt. Om ikke annet vitner den såkalte IB-affæren om dette, en av Palmes store politiske skandaler som vakte stor indignasjon da den ble oppdaget av journalistene Peter Bratt og Jan Guillou i Folket i Bild/Kulturfront 1973. Informasjonsbyrået (IB) var en hemmelig etteretningstjeneste styrt av sikkerhetspolitiet og det sosialdemokratiske partiet. Formålet var å kartlegge kommunistsympatisører. Informasjonen ble høstet inn gjennom partiets mange fagorganiserte på arbeidsplassene, og filene omfattet hundretusentalls svenske statsborgere som sympatiserte med venstresiden. Det kan dog være verdt å ta med i betraktningen at det kommunistiske partiet, nåværende Vänsterpartiet, på dette tidspunkt hadde nær kontakt med, og tidvis mottok finansiering fra, regimet i Kreml.

Om Palme gjennom dette utviste årvåkenhet mot sovjetiske kommunister, var hans innstilling til de nye kommunistdiktaturene som spratt opp som paddehatter i den tredje verden betydelig mildere. Den svenske bistandspolitikken som ble utformet på denne tid, kom fremfor alt til å favorisere denne typen diktaturer på venstresiden, og Palme er fremdeles betraktet som en helt blant radikale venstregrupper verden over.

Det er vemmelig å se klipp i filmen fra Palmes statsbesøk på Cuba, der den svenske statsministeren, som første vestlige regjeringssjef, besøkte landet etter revolusjonen. Han ble hyllet som en sosialdemokratisk helt mens han klemte Fidel Castro.

Palmehatet
Samme retorikk som frydet tilhengerne – og som er hovedårsaken til Palmes ikonstatus blant dagens sosialdemokrater – skapte avsky hos motstanderne. I filmen ser vi en episode der Palme intervjues i forkant av en TV-debatt og får raljere over Center-lederen Thorbjörn Fälldin, som han hadde hisset på seg i en tidligere direktesendt TV-debatt. Dette virket ikke til Palmes fordel. Den type talekunst som fungerte godt for oppildnede masser ved et politisk møte, fungerte overhode ikke når den ble formidlet gjennom TV-apparatet og rett inn i folks dagligstuer.

For dagens SSU-ere fremstod Palme som debattens seierherre, en nådeløs retoriker. Men for det brede publikum hjemme i TV-sofaene ga han inntrykk av å være en drøy og nedlatende mobber.  Det var Fälldin som fikk folkets sympati.

I Sverige har det vært mye snakk om det utbredte Palme-hatet, ikke i minst i skyggen av mordet. I filmen vises famøse scener fra Moderata Ungdomsförbundets valgvake der en dukke som skulle forestille Olof Palme ble slept rundt på scenen og tråkket på.

Blant dem som virkelig avskydde Palme, er det noe annet som oppgis som årsakene: hans arroganse, hans nedlatende debatteknikk og stadige retoriske tyvtriks.

Gjennomgående for filmens fremstilling av Palme-hatet er at de som hatet Palme ikke selv får komme til orde om hvorfor de følte en slik aversjon. Apologeterne vil gjerne fremstille det som om det var Palmes politiske ståsteder som var årsaken til raseriet. Det forklarer imidlertid ikke hvorfor et tilsvarende hat ikke rammet Erlander eller andre fremstående sosialdemokrat, hvis politikk også burde ha fått sinnene i kok hos politiske motstandere. En annen vanlig påstand fra Palme-tilhengerne er at Palme-hatet skal ha sprunget ut fra en følelse av forræderi blant den samme samfunnsklassen som adelsmannen og Östermalm-overklassegutten Palme skal ha sveket. Avskyen mot Palme var imidlertid delt av langt fler enn de som tilhører denne vesle grenen av en sosial klasse.

Når man snakker dem som var med og som virkelig avskydde Palme, er det noe helt annet som oppgis som årsaken til de sterke følelsene: hans arroganse, hans nedlatende debatteknikk og stadige retoriske tyvtriks. Da Palme bestemte seg for å ikke trosse LOs forslag om å innføre lønnstagerfond i Sverige, valgte han med kraft å drive spørsmålet i valgkampen på tross av sin personlige overbevisning. Det var i denne sammenheng han beskrev SAFs informatører som ”hatets och illviljans kolportörer gentemot svensk arbetarrörelse”, fordi de ikke ville stille svenske selskaper under fagforeningenes kontroll! Medarbeiderne på SAF var bare noen av dem som ble rammet av liknende harde utsagn.

En politisk anakronisme
Palme var på mange måter en anakronisme: Han representerte en politikertype fra tiden før massemediesamfunnet. Det er høyst usannsynlig at han ville ha blitt særlig fremgangsrik i dagens medietrente politikerkår. Den senere etterfølgeren Håkan Juholts tafatte forsøk på å etterlikne sin forgjengers retorikk, falt rimelig platt.

Det er både begripelig og beklagelig at dagens svenske sosialdemokrater søker trøst hos Olof Palme i den ørkenvandringen de har blitt tvunget ut i. Helt fra den tidlige arbeiderbevegelsens mål om å forhøyne industriarbeiderklassens utdanningsnivå og levestandard til borgerskapets nivå ble innfridd, har det vært vanskelig for sosialdemokratene å overbevise velgerne. Særlig fordi ytterst få av disse identifiserer seg med arbeiderbevegelsen.

Det å søke næring og inspirasjon i 1970-tallets radikale parantes og Olof Palmes hatske retorikk, kan muligens gi mot blant egne, krympende rekker. Men det kommer også til å distansere partiet enda mer fra velgermassen, som faktisk er glad for å leve i et land med flere enn to TV-kanaler og med valgfrihet i skolen, helsen og omsorgen; et land der man ikke lengre får bøter når man kjøper en telefon fra en annen aktør enn det statlige televerket; et land der staten ikke lenger truer med bokstavelig talt å skyte i senk enhver havbasert radiostasjon fordi den sender popmusikk.

Sverige er, tross alt, et mye bedre land i dag enn det var på Olof Palmes tid.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden