Leder

Psyke skurker

Det er alvorlig at vi har en gruppe notoriske lovbrytere som er for syke for straff, men som heller ikke kan idømmes tvangsbehandling. Dette hullet må tettes.

Det er alvorlig at vi har en gruppe notoriske lovbrytere som er for syke for straff, men som heller ikke kan idømmes tvangsbehandling. Dette hullet må tettes.

Flere utvalg og grupper ser nå på de norske reglene for når man er for syk til å straffes. Det er bra. Kanskje bør de også se på hvordan vi har organisert den psykiatriske behandlingen av lovbrytere, og vurdere å legge den inn under kriminalomsorgen.

Mellom alle stoler
Aftenposten fortalte på tirsdag om en gruppe psykiatere som ønsker at flere psykisk syke personer som begår lovbrudd skal kunne straffes. Også tidligere har vi fått historier om personer som begår hundrevis av lovbrudd uten at de kan idømmes straff, fordi de er syke. Men de kan heller ikke idømmes tvangsbehandling – fordi lovbruddene i seg selv ikke er alvorlige nok, eller personene det er snakk om ikke er syke nok til å utgjøre en stor nok fare for sine omgivelser.

Politiet og helsevesenet jobber også spesielt med denne gruppen, i et prosjekt de kaller MAS – mellom alle stoler. De har tidligere uttalt at det finnes rundt 70 personer i Oslo som verken kan dømmes eller sendes til tvungent psykisk helsevern.

Autonome valg og straff
Straffebegrepet henger tett sammen med tanken om frie, autonome valg. Dersom vi ikke styrer handlingene våre, bør vi heller ikke straffes for dem, i betydningen straff som en form for gjengjeldelse eller oppreising for offeret. Det er også vanskelig å se for seg at tanken om mulig straff skal ha noen avskrekkende effekt for en person som for eksempel er i en psykotisk tilstand.

Derfor idømmer vi ikke psykotiske eller utilregnelige gjerningsmenn straff. De kan riktignok idømmes tvungent psykisk helsevern. Da overføres de til helsevesenet, og deretter er det opp til legen å vurdere når pasienten er frisk nok til å slippes tilbake i samfunnet. Underveis i behandlingen er det også pasientens beste som står i fokus, også når man vurderer for eksempel om pasienten skal få permisjon.

Dette gir mening. Om en person faktisk ikke kan sies å være ansvarlig for sine handlinger i gjerningsøyeblikket, bør samfunnet heller ikke straffe personen, men gjøre det vi kan for at tilsvarende ikke skjer igjen. Da kan man for eksempel idømme tvangsbehandling. Men dersom behandling ikke antas å ha noen effekt, eller personen for eksempel er i en psykose av forbigående art, er det kanskje ikke så mye man kan gjøre.

Det er her paradokset oppstår: Noen kan være for syk til å bli idømt straff, men de kan heller ikke bli idømt tvungent helsevern. Og her finner vi målgruppen for politiets MAS-operasjon: De som begår kriminelle handlinger igjen og igjen.

Hensyn til offeret og samfunnet
Både når personene dømmes til behandling, og når de ikke kan dømmes, er det to viktige hensyn som ikke oppfylles: Hensynet til offeret og hensynet til å beskytte samfunnet mot nye lovbrudd. Et offer kan i praksis når som helst kan møte gjerningsmannen på gata igjen, enten fordi denne ikke kan dømmes til noe som helst, eller fordi legen har vurdert ham eller henne som frisk nok til å reise hjem. Det siste kan skje selv om lovbruddet har vært svært alvorlig.

I prinsippet skal tvungen behandling være samfunnets vern mot nye lovbrudd, og i en del tilfeller fungerer det slik. Men dersom behandlingen ikke antas å kunne ha noen effekt, blir det altså ingen tvungen behandling, og som vi har sett skjer nye lovbrudd.

Utilregnelighet som tilstand eller årsak
I Norge følger vi det som kalles det medisinske prinsipp for straffefrihet. Mange andre land følger det psykologiske prinsipp. I Tidsskrift for Norsk Psykologforening forklarer psykiater Randi Rosenqvist (for øvrig kjent fra rettssaken mot Anders Behring Breivik): “Forenklet kan man si at det medisinske prinsipp tilsier at man blir frikjent for straffbare handlinger man begår mens man er i en sterkt avvikende sinnstilstand, det psykologiske prinsipp frikjenner lovbrytere som begår handlingen fordi de var i en avvikende sinnstilstand”.

En mulighet er å gå over til det psykologiske prinsipp også i Norge. Da kan vi straffe flere kriminelle som åpenbart vet hva de gjør, selv om de generelt vurderes å være psykotiske eller være utilregnelige av andre grunner. Forbrytere bør kun slippe straff dersom det er en klar sammenheng mellom sykdommen og handlingen. Man kan eventuelt snu på det, og si at dersom det kan bevises at personen vet hva han eller hun gjør, og at dette er en ulovlig, straffbar handling, slik politiet rapporterer om at skjer ofte i dag, så kan man allikevel idømmes straff – selv om man for eksempel lider av paranoid schizofreni.

Problemet med et slikt prinsipp er at det er nær sagt umulig å avgjøre hvorfor noen handler som de gjør. Psykologi og psykiatri er ingen eksakt vitenskap, noe rettssaken etter 22. juli ga oss en tydelig påminnelse om. Nå håndteres allikevel det psykologiske prisnipp i rettssystemene i andre land, så det bør være mulig å ha lignende ordninger her.

Dette vil uansett ikke være noen enkel løsning, og jeg er ikke overbevist om at det er rett vei å gå. Men en slik endring bør vurderes grundig, og man bør se på erfaringene fra andre land.

Behandling i kriminalomsorgen
I tillegg til å vurdere hvem som kan straffes, tror jeg også vi bør se på hvordan vi organiserer det tvungne psykiatriske helsevernet.

Vi må innse at det er stor forskjell på å være idømt tvungent psykisk helsevern og å være i et vanlig behandlingsløp i helsevesenet. Respekten for ofrene og hensynet til samfunnets rett på beskyttelse mot lovbrudd tilsier at tvungen behandling som resultat av lovbrudd bør vurderes å knyttes tettere til kriminalomsorgen, med større begrensninger på bevegelsesfrihet, og strengere krav til når man kan slippes løs i samfunnet igjen.

I mange andre land er det slik. I Sverige har de for eksempel dedikerte klinikker for mennesker som har begått kriminalitet og er dømt til tvungent psykisk helsevern, med et helt annet sikkerhetsopplegg. I Nederland kan man dømmes til både fengsel og psykiatri, og ikke bare til én av delene, slik det er i Norge. Man kan tenke seg ulike praktiske løsninger.

Vanskelige gråsoner
Så vil det alltid finnes vanskelige gråsoner. Men gitt at vi klarer å etablere en type spesialfengsler med god psykiatrisk behandling, vil ikke en feilvurdering her gi like alvorlige utslag for ofre og samfunnet som i dag. Dømmes man til behandling mens man egentlig kunne fått vanlig straff, vil hensynet til ofre og samfunnets sikkerhet fremdeles ivaretas. Samtidig vil psykisk syke gjerningsmenn få behandlingen de trenger, selv om den vil foregå under mindre frihet enn i dag. Hensynet til offeret vil vektes noe tyngre enn hensynet til at den syke ikke skal dømmes til noe som kan oppfattes mer som straff.

Personer som er psykisk syke trenger først og fremst hjelp, og ikke straff. Men vi må ikke glemme hensynet til ofrene, og vi må i det minste arbeide for at notoriske kriminelle ikke får gå fri og begå hundrevis av nye lovbrudd fordi de er for syke for straff og for friske for behandling.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden