Psykologiens mindreverdighetskomplekser

Kapittelet «Om sjelen» innledes med følgende: «I dag opererer vi med en psykologi uten sjel. Den utålmodige leser kan derfor hoppe over dette kapitlet.»[1] Det er både forbausende og paradoksalt; utsagnet blir verken nyansert eller legitimert filosofisk i undervisningen. En dobbeltime innføring i historien om sjelen er alt profesjonsstudiet i psykologi ved UiO kan tilby. Ellers vitner studieplanen om et skrikende fravær av filosofisk diskusjon rundt menneskets natur — det være seg dets sjel, religion eller andre særtrekk ved den menneskelig kultur.

Religionens status i dagens studieløp

Som student ved norske universiteter kjøres man gjennom et ExPhil-løp som skal gi grunnleggende innsikt i filosofi og etikk. Tilsynelatende regner andre institutter det filosofiske anliggende som dekket og ferdig diskutert, slik at man under eget tak kan være «nøytral», fristilt fra ethvert filosofisk ståsted, un-biased og klarsynt. Det er en lettvint løsning som åpenbart ikke holder. Ville det ikke være naturlig å definere hva et menneske er før man begynner å studere psykologi? Og om man ikke kan enes om en definisjon, så i hvert fall drøfte det?