Verden

Pustehullet som forsvant

Historien om en tom gågate er også fortellingen om den tapte egyptiske revolusjonen.

Jeg går ut av drosjen i sentrum av Kairo, jeg har bedt sjåføren min stanse i Sharif-gaten, ettersom navnet på stedet jeg skal til, «Bursa», bare er kjent for politiske aktivister som har sitt tilholdssted her.

Dette er på høsten 2016. Navnet på området, bursa, er arabisk for «Børsen». Det er her de store egyptiske bankene ligger, et lite kvartal med gågater. Når børsfolkene går hjem settes det ut små bord og stoler ved kafeene inne i området. Her pleier Egypts politiske aktivister av alle mulige avskygninger å møtes for å diskutere politikk, møte venner og bekjente og høre siste nytt.

Området har spilt den samme rollene som kaffehusene i London på 1700-tallet, der Edmund Burke, Adam Smith og andre intellektuelle møttes for å diskutere politikk. Her har demonstrasjoner blitt planlagt, studiesirkler blitt avholdt og unge menn og kvinner møtt hverandre, utvekslet stjålne blikk, blitt kjærester og ektefolk.

Jeg klyver ut av drosjen, og går ivrig ned gaten, forbi baren «Jamaica», et av de få vannhullene igjen i Kairo, en levning fra en svunnen tid da det fortsatt var mulig å få skjenkeløyver. I dag er det et sted for tungt alkoholiserte menn som møtes for å drikke billig øl. Noen få meter ned i gaten ligger det store caféområdet der man kan drikke te og kaffe og røyke shisha, vannpipe.

Eller. Det pleide i hvert fall å være sånn.

Det er noen år siden jeg var her sist, det var like etter den egyptiske revolusjonen som rystet verden i 2011. Jeg møtte en gammel bekjent av meg, Yasir, som fortalte om kampene som hadde rast i gatene.

«Jeg kastet brannbomber på politiet», kunne han opprømt fortelle.

Over kafébordene summet diskusjonene ivrig om hva som nå ville skje. Dette var mens militæret styrte Egypt, i en overgangsfase etter revolusjonen. De unge aktivistene stolte ikke på hæren og ukentlig var det gatekamper. Innimellom kom militærpolitiet forbi, men de grep ikke inn.

«Revolusjon», snakket de om.

«Opprør».

Det er lenge siden nå.

For nå er det ingen kafebord her. Kafeene er stengt. Ingen er ute i de tomme gatene, det kjennes mørkt, utrivelig og utrygt. Jeg går oppom Hotel Royal, et billig hotell som drives av en norsk-egypter. Han er ikke inne nå, kanskje er han i Norge, men jeg slår av en prat med resepsjonisten.

Hva har skjedd med kafeene, spør jeg

Først ser han bare dumt på meg.

Ja, kafeene som var her før.

– Åja. De er flyttet. Det er en ny kafe ned i gaten.

Flyttet, bare sånn helt uten videre?

– Ja.

Jeg klør meg i hodet og går ned på trappene. Stopper opp ved et veggmaleri av en egyptisk mann som ble drept under revolusjonen i 2011. Det er fem år siden nå. Det føles lenge siden.

Viktig

Jeg møter Ibrahim, en gammel kjenning, ved Town House i Kairo. Et annet caféområde, nær Talaat Haarb-gaten. Området har på samme måte som bursa vært et sted der aktivister møtesm og slik er det fortsatt. Stadig går det noen forbi og hilser på. Mohamad er en kjent politisk aktivist og journalist. Mange kjenner ham. Ved et cafébord sitter en hel gjeng og diskuterer politikk, selv om stemningen nå er mindre oppglødd og entusiastisk enn etter revolusjonen i 2011.

– Vi møtes her i stedet nå. Men det er ikke det samme. Dette er bare én kafe. Før hadde vi et helt område der vi kunne møte og treffes. Det er klart at det spilte en stor rolle for den politiske aktivismen i Egypt.

Selv husker jeg årene før revolusjonen. Jeg bodde i Egypt, først i 2006-2007 og deretter i 2008. Jeg snakker med Ibrahim om hvordan vi alltid pleide å ende opp med å møtes ved kafébordene på Bursa, hvordan politiske motstandere pleide å slenge fornærmelser fra kafebord til kafebord, før de likevel møtte sammen til demonstrasjon mot diktatoren Hosni Mubarak dagen etter.

Det var en slags underforstått våpenhvile. Og man innså at selv om man var uenige i mye, hadde man fortsatt en felles motstander.

Mohammad, en egyptisk liberalist, er enig. Han nikker når jeg spør om ikke nettopp dette caféområdet spilte en viktig rolle i den egyptiske revolusjonen.

Selv jobbet han i en bank. Etter arbeidstid gikk han ned på gateplan og minglet med de andre aktivistene. Her hadde de studiesirkler, de leste liberalistisk ideologi og diskuterte hvordan et fritt marked kunne forandre Egypt. De ertet kommunistene og sosialistene som flokket seg rundt nabocafeen, som de syntes kledde seg tilgjort fattigslig og bohemaktig.

– Selv gikk vi alltid i dress.

Mohammad har en forklaring på hvordan børsområdet ble samlingssted for Egypts revolusjonære.

– Sentrum er det nærmeste samlingsstedet uansett hvor du kommer fra i Kairo. Alt skjer der. Vi pleide å snakke sammen på Facebook også møttes vi der. Det var rolig og ingen biler, det er trær og ren luft. Man kunne sitte og snakke sammen på en ganske rolig måte. Dessuten var prisene lave.

Men stedet var mer enn en sosial møteplass.

– Etter hvert ble det en arena for politiske diskusjoner. Området spilte absolutt en positiv rolle. Før revolusjonen.

Flere politiske partier hadde også hovedkvarterer der.

– Vi kunne gå rett ut fra gaten og ned på cafeene, sier Moahnmmad.

Så skjedde det noe. Revolusjonen som rystet Egypt, forandret også Bursa. Plutselig kom det masse nye folk. Som ville være revolusjonære. Noen var mer opptatt av å fremstå som revolusjonære enn å være det.

– Det kom mange som bare var opptatt av å bråke og slåss, sier Mohammad.

Området ble kaotisk, uoversiktlig. None benyttet kaoset til å selge narkotika. Bursa sluttet å spille den rollen det hadde før den egyptiske revolusjonen. En revolusjon spiser sine barn, heter det.

Å få rede på hva som egentlig skjedde, er vanskelig. Caféeierne lar seg ikke spore opp. Men flere egyptiske aktivister forteller meg at cafébordene egentlig var satt opp uten tillatelse. Da sikkerhetspolitiet raidet området i 2015, kunne de bare vise til at papirene manglet.

Og plutselig var den politiske samtalen slutt. Egypt mistet et demokratisk pustehull.

Fortellingen om disse cafébordene er bare en liten flik av en større historie om hvordan Egypt har blitt en autoritær stat, motstykket til revolusjonen som preget avisoverskriftene i 2011.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden