Politikk

Putin på Oslo S?

Vi må ikke bare minnes at Sovjet befridde Finnmark i 1945, men også at Stalin samarbeidet med Hitler for å gjøre det lettere for nazistene å okkupere Norge i 1940.

Vi må ikke bare minnes at Sovjet befridde Finnmark i 1945, men også at Stalin samarbeidet med Hitler for å gjøre det lettere for nazistene å okkupere Norge i 1940.

«Seiersdagen» den 9. mai ble feiret på den røde plass med fullastet våpenparade – som i de dårlige gamle dager. Tradisjonen forsvant med Sovjetunionen i 1991, men ble gjenopptatt av Vladimir Putin i forbindelse med feiringen i 2008 (et par måneder før den russiske krigen i Georgia). Styrkedemonstrasjonen inngår i den propagandaen om trussel og kommende krig som fullstendig dominerer det politiske budskapet og medielandskapet.

Våpenskrammelet skal gi – og gir – Putin folkelig støtte. Men det er også et element i det arsenalet som brukes til projeksjon av makt overfor verden utenfor. Seiersdagen ble feiret også med massemarsjerende hyllester til de som kjempet og døde under andre verdenskrig. Det er både autentisk følelse og politisk kampanje. Som vanlig ser det ut til at noen var innleid eller beordret til å delta. Et tegn på det er at kastede bilder av ”nylig ærede slektninger” lå og fløt etter demonstasjonen.

Ingen trenger imidlertid å være i tvil om at krigen er levende historie i Russland. Heller ikke at den aktivt blir holdt i live som en del av etableringen av legitimitet for regimet på hjemmebane. Putin også gikk i toget med et portrett av sin far. Men ”den store fedrelandskrigen» fungerer også som en begrunnelse for politikken overfor omverdenen i dag – og dette er det viktig å forholde seg til. Selv på Oslo S, der Komiteen for det anti-fascistiske monument over Osvald-sabotørene og de falne ved NSB har plassert monumentet Knus nazismen.

Monumentet er laget av Bjørn Melbye Gulliksen med inspirasjon hentet fra billedspråket til sovjetisk «propagandakunst», og med den sovjetiske hammeren som symbol på motstanden. I sin historieløshet blir hyllest til motstandsgruppen til propaganda, som ubetenksomt knytter an til Putins historiefortelling. Problemet er at det mangler et MEN.

Min første tanke da jeg så monumentet gikk til krigen, og min andre tanke til freden – da hammeren med full kraft møtte det Sovjet-kontrollerte Øst-Europa. I Iron Curtain: The Crushing of Eastern Europe 1944-56 (Doubleday, 2012), beskrev Anne Applebaum hvordan Stalin og hans sikkerhetsapparat sammen med medløpere i de lokale kommunistiske partier opprettet et totalitært lydrike. Alt under samme slags høystemte retorisk banner, som sitatet fra Asbjørn Sunde som er gjengitt på monument: «Det var verd å kjempe for friheten – for alle land, for alle raser, for alle klasser, for alle mennesker og alle sinn.»

Uavhengig av intensjonene som medlemmene av Osvald-gruppen eller Sunde selv kunne tenkes å ha hatt for Norge (men det sier vel litt at han ble dømt for spionasje for Sovjetunionen), er det nettopp det motsatte av frihet som kommunismen representerer. NKP representert et mareritt som også hadde blitt en realitet i et Norge på feil side av jernteppet.

Det er likevel positivt at monumentet inviterer til en diskusjon om krigshistorien og Sovjetunionens rolle. Det er spesielt viktig i tider med russiske informasjonskrigføring i form av historien om «den store fedrelandskrigen», der den moderne kampen mot fascismen fremstilles som en slags fortsettelseskrig. Alt vagt forbundet med trommeslag om trusselen fra USA og NATO.

Det er en historie med mange holdeplasser, men i sentrum står selvfølgelig Molotov-Ribbentrop-pakten som ble undertegnet 23. august 1939. I en hemmelig protokoll delte det kommunistiske Sovjetunionen fremtidig krigsbytte med Nazi-Tyskland. Så mye for viljen til å knuse nazismen.

Pakten passer selvsagt ikke i Putins heroisering av den antifascistiske kampen, men han forsvarer den tappert med at det var den eneste måten å sørge for sikkerhet for sitt eget land. Den hemmelige protokollen bør vi helst glemme. Altså at bak det som offisielt var en ikke-angrepspakt fantes en aggresjonspakt rettet mot andre stater.

Samtidig bygger Putin den russiske politikken på samme tilnærming; ideen om retten til en innflytelsessfære der Russland bestemmer. I 1939 var det Polen som sto først i køen. Hitler var på plass noen dager etter signering av pakten, og Stalin en måned senere. Kremls offisielle motiv var behovet for å beskytte ukrainske og hviterussiske minoriteter. (Putin taler for sin del om retten til å gripe inn for å beskytte russiske minoriteter i Ukraina eller Baltikum).

Men angrepspakten og den økonomiske samarbeidsavtalen som ble signert hadde også betydning for hva som ville skje i Norge. Og som også er en del av konteksten til monumentet Knus nazismen. Sovjetunionen ga i største hemmelighet en marinebase på Kola til Nazi-Tyskland. Basis Nord ble først plassert i Litsafjorden, og deretter ved en bedre beliggenhet ved Lokangabukten.

Tanken var at basen skulle tjene som forsyningspunkt for tyske ubåter som deltok i sjøkrigen. Den kom dessuten til å spille en avgjørende rolle da Hitler tok Narvik i april 1940. Tre forsyningsskip skulle hjelpe den tyske marinestyrke, men bare en av dem kom frem med drivstoff. Det var den ombygde hvalkokeren Jan Wellhem – fra Basis Nord.

Etter okkupasjonen av Norge var Basis Nord ikke lenger til nytte, men den forble et symbol på godt partnerskap (at Nazi-Tyskland i 1941 brøt tvillingpakten er en annen historie).

Det er ikke bare den sovjetiske frigjøringen av Finnmark for 70 år siden vi nå skal minnes, men også hvordan Stalin for 75 år siden i pakt med Hitler aktivt jobbet for å legge til rette for den nazistiske okkupasjonen.

Oversatt av Jan Arild Snoen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden