Putin ønsket aldri fred

«Fred er ei det beste, men at man noget vil», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i diktet «Jeg velger meg april».

Sentensen er kjent på norsk, men meningen er det ikke: Vi har for vane å tro at fred alltid er målet, og at krig er en aller siste utvei som tys til bare ytterst motvillig. Nå var Bjørnson ingen krigshisser, og i diktet handler strofen om den uroen og striden som oppstår når det nye presser seg frem, som i vårløsningen i april. Men det finnes andre grunner til ikke å ønske seg fred. Og det er noen av dem vi når ser i Russlands politikk overfor Ukraina.

Da kan det å tro at alle ønsker fred, være en farlig misforståelse. I internasjonal politikk innebærer det at man ofte misforstår både målene andre land har, og midlene de vurderer å bruke for å nå dem. Putin ønsker altså ikke fred – men hva er det han vil?

Realister, USA-kritikere og gamle idealister

Vladimir Putins angrepskrig er et skjebneøyeblikk for Ukraina, for Russland og for Europa. For Vesten innebærer det at vi må tenke gjennom på nytt vårt forhold til Russland, til Russlands nabostater og til hva slags vestlig politikk som kan bidra til stabilitet og sikkerhet.

Den samtalen har i norske medier i urimelig stor grad vært preget av en analyse som taler for unilateral vestlig imøtekommelse av russiske interesser, og i blant bikker over i en form for apologetikk for russiske handlinger. En slik analyse er i mindretall blant Russlands-eksperter, men presenteres spesielt på NRK som mainstream, eller i blant noe nær konsensus. Forsker Anders Romarheim ved Institutt for Forsvarsstudier påpekte denne skjevheten i et intervju med Minerva tidligere denne uken. Uansett gjør utviklingen de siste dagene det av betydning å forstå både hva denne analysen består i og å presentere mer helhetlig den alternative måten å forstå Russlands handlinger på – å tenke gjennom implikasjonene for Vestens respons fremover.

Det første man kan merke seg, er at det finnes ulike utgangspunkt for å lande på den imøtekommende linjen. Noen, som den amerikanske statsviteren John Mearsheimer, er tilhengere av den «realistiske» skolen i internasjonale relasjoner, og er opptatt av at Russlands legitime sikkerhetsinteresser må respekteres for å unngå konflikt. Andre er av til dels andre grunner drevet av et negativt syn på USA og amerikansk utenrikspolitikk. En mindre gruppe er idealister som er skuffet over at Vesten ikke gjorde mer for å integrere Russland i vestlige strukturer etter den kalde krigen.

Mye kan skille analyser med utgangspunkt i disse tre ståstedene, men felles for dem er at de ofte ser for seg at russisk politikk overfor det som på russisk kalles «det nære utland», i stor grad eller først og fremst er en respons på vestlig politikk. Spesielt er det her frykt for NATO-utvidelse som driver russerne til revansjistisk aggresjon mot sine naboland. Bare litt karikert er tanken dermed at Russland knapt hadde noe annet valg enn å bombe og kanskje annektere Ukraina for å hindre at landet blir transformert til et oppmarsjområde for militære angrep mot Russland. I denne analysen er dermed det klokeste Vesten kan gjøre for å hindre konflikt, å bidra til ulike former for deeskalering: erklære at Ukraina ikke kan bli NATO-medlem, trekke tilbake styrker fra Øst-Europa og generelt være lydhør for russiske sikkerhetsbekymringer.

Det tydeligste eksempelet på en slik analyse har i Norge kommet fra oberstløytnant Tormod Heier, som senest i morges uttalte til NRK at at Putin har vært alltid har vært «bekymret for opprør innad i naboland» fordi han «er redd de skal bli Nato-land, for da vil USA komme med sitt militærapparat og stille seg opp tett på de russiske grensene», en frykt han ifølge NRK mener er rasjonell fordi USA «har verdens største militærstyrker og er en rivaliserende stormakt».

Analysen er ikke a priori idiotisk. Realistene har rett i at land har sikkerhetsinteresser og agerer for å ivareta dem, med militærmakt om det er hensiktsmessig og de er sterke nok. USA-kritikerne har rett i at amerikansk politikk etter den kalde krigen i perioder har vært preget av hybris, alenegang og av og til overfor Russland unødvendig provoserende handlinger. De skuffede har rett i at Vesten på 90-tallet aldri klarte å samle seg om å bringe Russland inn i et felles Europa.

Bildet av Russland som tegnes i denne analysen, er heller ikke av et direkte fredelig Russland – men det er av et Russland som bruker militærmakt for å forsvare klassiske, rasjonelle, og i noen grad rimelige realpolitiske interesser, og som vil velge fred hvis Vesten bare tilpasser seg disse rimelige interessene.

Det handler ikke først og fremst om NATO

Men felles for disse tilnærmingene er at de enten har en dårlig forståelse av Russland i dag, spesielt Putin-regimet – hva det er, hvilke interesser og hvilke mål det har – eller nesten utelater Russland fra analysen fullstendig. I stedet er de opptatt av konfliktlinjer innad i Vesten – og fortsetter analysen som om russisk adferd bare er en respons på vestlige handlinger. Som en som har jobbet med Russland og det postsovjetiske området i en årrekke, skrev jeg om denne tendensen i vestlige analyser generelt og Realpolitik-inspirerte analyser spesielt allerede i 2014, i forbindelse med krisen i Ukraina da.

Det er selvsagt riktig at Putin ikke ønsker at Russlands naboland skal være NATO-medlemmer. Derfor var dette også et av kravene Putin stilte NATO i desember, som en del av opptrappingen mot denne krisen. Men det er likevel en helt utilstrekkelig forståelse av russiske mål og interesser i sine naboland.

For det første: Ukrainsk NATO-medlemskap var på ingen måte et aktuelt spørsmål i dag. Det er i seg selv nesten nok til å underminere tanken om at å unngå et slikt medlemskap har vært målet med Putins politikk – en fullskala invasjon ville da være et unødvendig, kostbart og risikabelt virkemiddel. Som blant annet tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har påpekt, synes da også russerne på forhånd å ha forstått at et russisk krav i så måte, ikke ville innfris. Den type krav, som stilles i visshet om at de avslås, men hvor avslaget så kan tjene som ekstern legitimering for en politikk man uansett ville forfulgt av andre årsaker, er slett ikke uvanlig i diplomatiets mangslungne historie.

For det andre: Lite tyder på at det NATO i seg selv Putin frykter langs Russlands grenser. Militærstrategisk har det russiske fokuset mer rasjonelt vært på kjernefysisk avskrekking. Snarere har Putin i mange år fryktet – igjen mer rasjonelt – enhver utvikling i nabolandene i retning av stabile – og spesielt: demokratiske – stater. Denne frykten er rasjonell fordi Putins regime er avhengig av en viss forståelse blant borgerne av det politiske mulighetsrommet og dets konsekvenser. Da blir det av betydning å konsolidere en oppfatning om at vestlig demokrati ikke fungerer i øst, og bare fører til kaos og korrupsjon – ikke ulikt Russlands egen erfaring på 90-tallet. NATO-medlemskap er en indirekte trussel i den forstand at det kan bidra til fremveksten av stabile, demokratiske stater – og samtidig redusere det russiske handlingsrommet til å destabilisere dem.

For det tredje: Russland ønsker av både innenriks- og utenrikspolitiske grunner å ha svært stor handlefrihet i sine naboland. Dette målet har sammenheng både med økonomiske forhold og med en ideologisk og historisk forståelse av at Russland bør dominere omkringliggende områder politisk. Integrasjon med Vesten truer ikke russisk jord militært, men det kan true denne handlefriheten.

For det fjerde: Vladimir Putin og store deler av hans nærmeste krets er geuint revansjistiske. For dem er oppløsningen av Sovjetunionen – psykologisk forståelig – et traume, og en urett. Denne uretten vil de gjerne reversere, så langt det lar seg gjøre – og dermed går traumet fra psykologisk forståelig til voldelig militarisme. Gjennom årene har dette resultert i en russisk diskurs om «det nære utland», der det ikke finnes en legitim posisjon for disse landene utenfor russisk kontroll. Dette gjelder spesielt – men ikke bare – de slaviske landene. Det er da også nettopp revansjisme som tjener som den viktigste retoriske rettferdiggjøringen av de russiske handlingene på hjemmebane, sammen med påfunnene om å skulle beskytte etniske russere i Luhansk og Donetsk.

Disse fire grunnene – iblant også kombinert med faktiske militære bekymringer knyttet til NATO eller med et innenrikspolitisk behov for å skape utenrikspolitiske fiender – har formet russisk politikk overfor «det nære utland» både før og under Putin. Et konsistent trekk har vært at Russland har forsøkt å sikre seg verktøy for å kunne destabilisere naboland. Én viktig metode i så måte har vært opprettelsen av russisk-støttede utbryterrepublikker. På 90-tallet så vi dette i Moldova (Transnistria) og Georgia (Abkhasia og Sør-Ossetia). Russland bidro også til å sikre at konflikten mellom Aserbajdsjan og Armenia om Nagorno-Karabakh ikke ble løst – en konflikt som gir Russland en viss innflytelse i begge land. Under Putin har dette målet vært forfulgt gjennom krigen i Georgia i 2008, og gjennom opprettelsen av russisk-støttede utbryterrepublikker i Ukraina. Parallelt med dette har Putin drevet frem «Unionsstaten Russland og Hviterussland», som kan peke mot en fremtidig annektering av Hviterussland, og Den eurasiske økonomiske union, som sikrer sterk russisk innflytelse i Sentral-Asia og Kasakhstan.

Å se konflikten i Ukraina som en isolert respons på NATO mister altså av syne de strategiske målene Putin har og handler etter. Helt vesentlig er det at krig ikke er en «siste utvei» for Putin. Den kan nemlig tjene en rekke ulike formål: Naboland destabiliseres, gjerne i lang tid, territorier kan vinnes og annekteres og internt legitimerende fiendebilder kan bygges opp. Når man ser de helt påfallende tynne begrunnelsene Putin har fabrikkert for invasjonen, ser man også at viljen til invasjon er viktigere enn begrunnelsene for invasjon.

Hva kan Vesten gjøre?

Den analysen jeg gir over, peker på et helt annet sett med vestlige strategier enn den Tormod Heier gir uttrykk for. For ham vil altså en fredsorientert vestlig politikk innebære deeskalering, og spesielt å utstede garantier mot NATO-medlemskap. Den alternative analysen – som etter min vurdering er vanligere blant dem som har jobbet med russisk sikkerhets- og utenrikspolitikk – peker mot at å gi vestlige garantier om at Russlands naboland aldri vil bli NATO-medlemmer i beste fall er utilstrekkelig for å stoppe russisk aggresjon, og i verste fall kontraproduktivt. De øvrige russiske målene, som normalt er det som konkret driver russisk aggresjon, påvirkes nemlig overhodet ikke av en slik garanti.

Det er også verdt å merke seg at det selvsagt ikke desto mindre er i russisk interesse å skape et inntrykk av at vestlig ettergivenhet skaper fred, og at Russland bare reagerer på legitime sikkerhetsbekymringer. Å spre dette narrativet er en av de viktigste oppgavene til russisk påvirkningsarbeid i Vesten. Det er utvilsomt slik at mange også kommer til lignende konklusjoner helt uavhengig av dette påvirkningsarbeidet, forankret blant annet i de tre tilnærmingene jeg har beskrevet over. Men russisk påvirkningsarbeid er likevel et viktig bakteppe for å forstå hvordan narrativer om konfliktene formes.

Selv om russisk aggresjon i nærområdene ikke stoppes av vestlig ettergivenhet, kan Vesten selvsagt velge, i hvert fall på kort sikt, ikke å la seg involvere i disse konfliktene. Vi kan si at Putin kan gjøre som han vil i det nære utland. Dette synes å være realiteten i Tormod Heiers syn: en aksept av at statene mellom Russland og Vesten må finne seg i å være en slags bufferstater – eller, mer treffende, siden Heier motsetter noen spesiell vestlig sikkerhetsaktivitet i disse landene: russiske lydriker – med begrenset selvstyre. Men dette skaper altså ikke fred, siden de som bor i disse landene, motsetter seg russisk dominans. Det kan dermed uansett føre til krig – og det er på mange måter akkurat det vi har sett i Ukraina. Det kan også føre til russisk anneksjon av større områder, og dermed kanskje overgang fra en åpent væpnet til konflikt til andre former for sivil uro – men det fører ikke til fred.

På lengre sikt innebærer russisk ekspansjon også at «det nære utland» flytter seg. Hvis Russland ekspanderer – i Ukraina, i Moldova, i Hviterussland eller i Kaukasus – er det nye land som plutselig vil være Russlands nabostater. Selv om de historiske forbindelse gradvis blir svakere etter hvert som man beveger seg utover, er det verdt å huske at både Finland, Baltikum og deler av Polen og Tyrkia har vært en del av Russland historisk, mens Romania har vært et protektorat. Under den kalde krigen var det Øst-Tyskland, Ungarn og Tsjekkoslovakia som fikk rollen som bufferstater og lydriker.

På mellomlangsikt, og med Putin-regimet ved makten, finnes det ingen realistisk strategier for å endre de russiske målene og ambisjonene. Alternativet til å tillate denne utviklingen er å påføre Russland så store kostnader at landet velger ikke å forfølge dem. På dette punktet har Vesten så langt feilet – med et viktig unntak for de landene som faktisk er blitt NATO-medlemmer. Kraften i NATOs artikkel 5 om gjensidig forsvar er fortsatt så sterk at russiske forsøk på destabilisering i land som Estland, Polen og Bulgaria – skjønt de forekommer – tross alt er begrenset.

For å lykkes bedre med avskrekking må Vesten for det første erkjenne at det er nettopp avskrekking, og ikke beroligelse som må være hovedelementet i enhver strategisk respons. Beroligelse er et verktøy som selvsagt må være i verktøykassa, og brukes når det tjener et formål – men det er i hovedsak ikke rett verktøy i dagens situasjon.

For det andre må Vesten erkjenne at den formen for økonomiske sanksjoner som har vært brukt siden 2014, både er altfor små til til å endre de russiske kost-nytte-analysene vesentlig; og kanskje også utilstrekkelige i et hvilket som helst omfang. Hvis vi vil påvirke russisk adferd, må vi derfor tenke både større og bredere, og vi må klare å bygge en konsensus om en slik politikk som fordrer en felles strategisk forståelse av hva man vil oppnå. Vesten trenger en større verktøykasse, som inkluderer for eksempel både cyberaktivitet og en mer total isolering av Russland – og eventuelt et sett med militære virkemidler som kan påføre Russland kostnader. Å bygge denne verktøykassen krever tydelige strategiske prioriteringer, fordi det blant innebærer at EU må gjøre seg uavhengig av russisk gass.

Så langt har Putins opplevelse vært at Vestens responser på russisk utenrikspolitikk – enten det er i Georgia og i Ukraina, eller i form av innblanding i valg – har vært ganske tannløs. Putin har på mange måter testet hva han kan komme unna med – og han har kommet unna. Tvert i mot Heiers analyse er det dermed rimelig å anta at det først og fremst er en fastere vestlig respons, snarere enn mer ettergivenhet, som kan stagge russisk aggresjon.

Et svekket Russland

For det tredje må vi erkjenne at dersom Russland er en fiendtlig aktør ved Europas grense, er det bedre for Vesten, og for Europa spesielt, at landet er militært og økonomisk svakt. Dette går mot en sterk tendens i vestlig tenkning etter den kalde krigen til å ønske seg sterke stater, fordi alternativet har vært tenkt som kaos og ustabilitet. Men denne logikken gjelder ikke ubegrenset overfor så store land som Russland – en sannhet vi knapt utfordret under den kalde krigen, men som iblant glemmes i dag.

Det er verdt å huske på at selv om det er Vesten som har sanksjoner mot Russland, betyr ikke det at Vestens politikk overfor Russland er mer fiendtlig enn motsatt. Tvert imot har Russland en svært aggressiv politikk overfor vestlige land, i form av innblanding i valg, manipulering i sosiale medier, og støtte til polariserende og splittende politiske bevegelse. Dette er mest kjent fra det amerikanske presidentvalget og Brexit-avstemningen i 2016, men langt fra begrenset til disse to tilfellene. Putin-regimet bruker nemlig de våpnene de har – i dette tilfellet cybervåpen – der hvor vestlige forsvar er svake, og Russland har vært flinke til å utnytte spenninger internt i vestlige land til sin fordel. Når Russland ikke bruker økonomiske sanksjoner, henger det også sammen med at russisk økonomi er så liten sammenlignet med USA og EU at det ville være ganske kraftløst. Men det russiske geopolitiske målet er likevel klart: Det er å svekke Vesten på en måte som helt generelt vil øke Russlands makt, handlefrihet og prestisje.

Ikke alle vestlige tiltak eller sanksjoner vil på kort sikt endre russisk adferd. Om de svekker Russland økonomisk og militært, kan de likevel være fornuftige. På lengre sikt kan sanksjoner som svekker Russland bidra til et internt press om endret utenrikspolitisk kurs – men også om de ikke gjør det, svekker de Russlands muligheter til å utøve aggresjon.

NATO-medlemskapet en gang til

Hva så med Ukrainas NATO-medlemskap? Det spørsmålet er det vanskelig å si noe om mens kampene pågår. Utfallsrommet for denne krigen er svært vidt – fra utslettelse av Ukraina som selvstendig stat, via en deling av landet, til et begrenset russisk nederlag, der man ikke når sine militære mål.

Men jeg tror vi bør forstå situasjonen omtrent som følger: For det første var det ikke det fjerne prospektet for medlemskap som dannet motivet for den russiske invasjonen. Det er vanskelig å si sikkert om man i denne runden kunne hindret invasjonen ved å gå med på russiske krav i desember – kanskje ville omkostningen ved å gå til krig rett etter å ha fått innfridd et slikt krav vært for stor – men en slik innrømmelse ville ikke endret de overordnede russiske målene, narrativene eller forståelsene, som er krigens faktiske årsak. Det er også verdt å huske at Putin i desember hadde flere urimelige krav, også direkte til Ukraina, som også kunne tjent som påskudd for en ønsket krig.

For det andre har Ukrainas vestlige orientering knapt hatt noen som helst avskrekkende effekt i fravær av NATO-medlemskap. Men for det tredje kan det tenkes at en slags prosess mot et mulig NATO-medlemskap har aktualisert for Russland at handlingsrommet for en av andre grunner ønsket russisk aggresjon er nå, og ikke om ti eller tyve år.

Det innebærer ikke at det er klokt å ta Ukraina inn i NATO. En forsvarsallianse som er basert på en gjensidig forsvarsforpliktelse er helt avhengig av troverdigheten i den forpliktelsen. Skal man ta inn nye medlemmer, må det akkompagneres av en faktisk politisk vilje i de sentrale medlemslandene til i aller verste fall å forsvare dette landet militært. Dessuten må politikken i dette landet være slik at landet ikke i urimelig grad kan brukes av alliansens fiender til å svekke alliansen innenfra. Om et overlevende Ukraina skal tas inn i NATO, må det være fordi denne viljen til forsvar etableres – kanskje som et resultat av krigen – og fordi politikken i landet transformeres. Begge deler gjenstår å se.

Men om et NATO-medlemskap skal skjer – for Ukraina eller for andre land – bør de langdryge prosessene legges bort. Hele poenget med et medlemskap er en avklart, og avskrekkende sikkerhetsgaranti.

For krigen i Ukraina demonstrerer nok en gang at Putin ikke lar seg avskrekke av luft og sanksjoner. Putin ønsker ikke fred, han har aldri ønsket fred: Han vil noe annet, han vil gjenreise Russlands makt og ære, slik han forstår det, og han vil ha fritt spillerom for seg selv og sin kleptokratiske elite til å forfølge sine politiske og økonomiske interesser på nabolandenes bekostning. Fred i Russlands naboland er ikke det beste for ham, men uro og ustabilitet – eller undertvingelse.

Neste gang han kolliderer med Vesten, bør vi være bedre forberedt.