Kommentar

Putins venner og fiender

Bilde: Bildet av Exxon-sjef Rex Tillerson og Putin er fra 2012 og er hentet fra nettsiden til Prime Minister of the Russian Federation. Licensed under the Creative Commons Attribution 4.0.

Trump setter sammen et sikkerhetspolitisk team med svært delte meninger om Russland. Det kan ende med at noen må ut, som i Apprentice.

Trump er ingen vanlig republikaner, og kanskje den mest oppsiktsvekkende kursendringen, sammenlignet med republikanernes tradisjonelle ståsted, er Trumps imøtekommende syn på Russland og regelrette beundring for Vladimir Putin. Vi har allerede sett, blant annet i YouGov-målingen gjengitt her, at det har gitt et stort utslag i hvordan republikanske velgere ser på landet, og på Putin.

putin-fav

Det er også bevegelse blant republikanerne i Kongressen, selv om mange også markerer sterk uenighet med Trump, anført av John McCain. Demokratene, både velgerne og de folkevalgte, er blitt mer Russland-kritiske, siden de ble rammet av russisk innblanding i det amerikanske valget, slik det fremkommer i rapporten som etterretningstjenestene la frem på fredag. (Hvorvidt den russiske innblandingen er bevist eller bare sannsynliggjort skal jeg se nærmere på en annen gang).

Tillerson-høringene er første slag

Det brygger derfor opp til strid om Trumps linjeskifte, og det første slaget står allerede onsdag, da høringene for den utpekte utenriksministeren, Exxon-sjefen Rex Tillerson starter.

Tillerson har som Exxon-sjef utmerket seg med en Russland-vennlig linje, og han har tatt til orde for å avvikle de økonomiske sanksjonene mot landet. (Vox har en grei gjennomgang av hvilke sanksjoner Trump kan oppheve på egenhånd, og hvilke han trenger Kongressens støtte til å fjerne). Dette kan være en grunn til at Trump har plukket ham, men tyngre veier det nok at Tillerson i kraft av sin stilling har omfattende erfaring med å forhandle med utenlandske regjeringer. Riktignok som forretningsmann, og ikke politiker, men det er nettopp den innfallsvinkelen – forretningsmenn er bedre enn politikere – som preger Trumps tenkning.

Høringene vil vise hvorvidt Tillerson opptrådde slik han gjorde fordi det var i Exxons interesse, eller om det ligger dypere overbevisninger bak. Det rapporteres om private samtaler før høringene som tyder på at Tillerson vil forsøke å formulere seg veldig rundt. Det kan være nødvendig, siden det bare skal tre republikanere som går imot ham (dersom demokratene holder sammen), for å stoppe hans utnevnelse. Da John McCain ble spurt om det var et realistisk scenario at han kom til å stemme for å godkjenne Tillerson, svarte han: “Sure ― there’s also a realistic scenario that pigs fly.” McCain har tradisjon for den slags spøkefulle kommentarer, og sjansene for at han stemmer ja er større enn dette skulle tilsi.

McCain og andre er etter mitt skjønn ikke primært ute etter å stoppe nominasjonen, men å bruke høringene til å presse Trump-administrasjonen i mer Russland-kritisk retning. Tillerson må forvente å bli konfrontert med utsagn fra Trump, og bli avkrevd svar på om han er enig eller uenig. Han vil forsøke å omgå spørsmålene, og da får vi også se om han har de diplomatiske evnene som en utenriksminister bør ha, samtidig som han må tilfredsstille McCain og andre skeptikere.

Konkurranse om Trumps øre

Men Tillerson er bare en av mange i administrasjonen som vil ha påvirkning på denne kursen. Og her kan vi observere et interessant fenomen: Trump har plukket folk som trekker i ulik retning, og flere som er uenig med hans egen linje. Han lager altså en gruppe full av indre motsetninger.

En optimistisk måte å tolke dette på, er at han vil at ulike meninger skal utfordre hverandre, og så skal Trump ta sin beslutning basert på en vurdering av argumentene. I valgkampen holdt også Trump seg med rådgivere som trakk i ulik retning, men det var ikke viljen til å lytte og høre på de beste rådene som, i hvert fall fra utsiden, preget valgkampen, snarere egenrådighet og spontanitet, ikke minst på twitter. Dette har fortsatt i overgangsperioden.

En annen måte å tolke det på er at Trump setter opp en lang episode av Apprentice, reality-showet som gjorde ham enda mer kjent enn han var blant jevne amerikanere, og dermed bidro til hans politiske suksess. I dette, som i andre reality-programmer er det sentrale elementet at deltakerne skal stemmes ut, inntil en seierherre står igjen. You’re fired! som det så direkte heter. I denne modellen er de indre spenningene midlertidige. Trump velgere vinnerne, og deretter blir det dem som har hans øre, i motsetning til i den første modellen, der han over lengre tid tar råd fra forskjellige kanter.

Fred Kaplan skrev i Slate på lille juleaften om de indre spenningene, som også finnes i rikt monn innen økonomisk politikk og særlig handelspolitikken. (Jeg kommer tilbake til dette i en egen artikkel). Trump har valgt folk som ikke er vant til å kompromisse seg frem til en omforent løsning:

“Global moguls, three- and four-star generals, hedge-fund billionaires—quite apart from their respective merits or lack thereof, these personality types are not accustomed to deference on matters in which they have strong interest or the slightest pretense of knowledge.”

Det kan altså være at selv om Trump skulle ønske å bevare de interne spenningene, og ikke ”stemme ut” noen, så vil den tapende part trekke seg ut på eget initiativ.

Michael Flynn

La oss se på andre sentrale folk i hans administrasjon i utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikken. På den prorussiske siden handler det i tillegg til Tillerson først og fremt om general Michael Flynn, som blir Trumps sikkerhetsrådgiver. I den egenskapen leder han møter der ulike statsråder og ledere for etteretningstjenestene møte og utarbeider ulike valgmuligheter og strategier på det sikkerhetspolitiske området for presidenten. Flynn er tidligere sjef for Defense Intelligence Agency, der han fikk sparken.

Flynns syn på Russland er ikke entydig. Hans kritikere har gjort mye ut av hans deltakelse på en feiring av den russiske propaganda-kanalen RT i Moskva i 2015, der han delte bord med Putin. Han har flere ganger opptrådd i RTs sendinger, og trolig blitt betalt for det. Da han ble konfrontert med dette, svarte han at RT var som CNN. Han er kjent for flere ganger å ha spredd konspirasjonsteorier og for sterkt anti-muslimske uttalelser.

Men Flynn skrev også en bok – The Field of Fight, sammen med Michael Ledeen, utgitt i juli i fjor, der han lister Russland i en fiendegruppe, sammen med blant annet radikale islamister og Iran. Han hevder der at Russland samarbeider med de siste mot USA. Men senere uttalelser indikerer at Flynn ser dette annerledes nå: At Russland er en nyttig alliert i kampen mot jihadistene, mest konkret i Syria. I et intervju med Politico i oktober forsøkte han imidlertid å etablere en viss avstand til Trumps ros av Putin.

En rådgiver for Putin, Sergei Markov, var svært begreistret etter at Tillison ble utpekt. Sammen med Flynn og forsvarsminister Mattis, så russerne på dette omtrent som et drømmelag for dem. Mattis blir ifølge Markov sett på som mer pragmatisk enn sine forgjengere.

De Russland-kritiske motkreftene

Men av andre blir påtroppende forsvarsminister James Mattis regnet til Russland-haukene, og kalte i en tale til Heritage Foundation i 2015 Russland for USAs ”farligste rival”: “Putin goes to bed at night knowing he can break all the rules, and the West will follow all the rules,” Mattis said. “That is a very dangerous dichotomy in the way the world is being run.”

Videre mente han at Russlands aggresjon på Krim og i Ukraina var langt mer alvorlig enn Obama-administrasjonen og EU behandler den som.

Han har ifølge Washington Post også avvist en rekke forslag til personell i sin administrasjon fra Trumps overgangsteam. Og han presset på for at folk som åpent var imot Trump i nominasjonen og senere, såkalt Never Trump-folk, skal kunne tjenestegjøre i administrasjonen. (Noen vurderer dette, andre er fremdeles avvisende.) Mattis stiller til høring på torsdag.

Påtroppende CIA-sjef Mike Pompeo har tidligere uttalt at USAs reaksjon på Russlands annektering av Krim og militære innblanding i Ukraina har vært altfor veik – ikke akkurat et opplegg til å fjerne sanksjonene nå. Pompeo har også kritisert Russlands samarbeid med Iran. Og i fjor sa han at det var opplagt at Russlands mål i Syria ikke var å nedkjempe IS. I et møtereferat på hans egen nettside heter det videre:

”Instead, Pompeo suggested, Russia is trying to establish a foothold in the eastern Mediterranean. If that’s the case, he said, the Obama administration’s reaction thus far, particularly meetings with Russian counterparts to de-conflict airspace, is inadequate.»

Tidligere Indiana-senator Dan Coates blir Director of National Intelligence, en post som koordinerer og kontrollerer USAs 16 forskjellige etater involvert i etterretning, og ble innført i 2004, som en reaksjon på at 9/11 avslørte dårlig samordning mellom disse tjenestene. Coates var blant en gruppe politikere som ble nektet innreise til Russland som gjengjeldelse for sanksjoner USA innførte etter Krim-invasjonen. Han er kjent som hauk, og har gått inn for enda tøffere sanksjoner mot Russland.

Flynns nestkommanderende blir K.T. McFarland har uttalt at USA er i ”cyber-krig med Russland”, og regnes også som Russland-hauk.  Også general John Kelly, som skal lede Department of Homeland Security, regnes til denne gruppen.

Utenfor den sikkerhetspolitiske sfære, blant de som vil stå Trump nærmest på et overordnet plan, finner vi også ulike syn på Russland. Trumps sjefsrådgiver i Det hvite hus, Breitbart-redaktør Steve Bannon, har uttalt seg positivt om Putin og Russland, og Breitbart er i bred forstand et talerør for alt-right-bevegelsen (om enn ikke de mest radikale deler av denne), som gjennomgående er Putin-vennlig. Visepresident Pence og stabssjef Priebus står derimot for den tradisjonelle Russlands-skeptiske linjen.

Hvem stoler Trump på?

Alt i alt ser det ut til at Russland-skeptikerne i Trumps krets er flere enn de som ønsker en mer vennligsinnet linje. Det er ikke så rart, siden det på forhånd fantes svært få av den siste gruppen blant republikanerne. Den viktigste striden vil trolig stå mellom generalene Flynn og Mattis. The Hill minner om følgende:

“In the inevitable jockeying that occurs between top Cabinet officials, there’s reason to think Flynn could have the upper hand.

For one, experts note that Flynn will be in the White House and will have Trump’s ear everyday. Mattis, on the other hand, will likely see the president about once a week.

In addition, Flynn is a loyalist who has been with Trump since the early days of his campaign, establishing a rapport with the incoming president.”

Trump setter pris på blind lojalitet. Det har Flynn så langt vist ham. Om han vil høre på andre i administrasjonen som han ikke har noe langvarig forhold til, som Tillerson, Mattis og Coates, gjenstår å se.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden