Ideer

Pyongyang style

Flukt fra Leir 14 er et eksempel på hvordan historier fra Nord-Korea blir utbrodert og preget av våre vestlige forestillinger.

Flukt fra Leir 14 er et eksempel på hvordan historier fra Nord-Korea blir utbrodert og preget av våre vestlige forestillinger.

Blaine Harden: Flukten fra Leir 14
– En beretning fra Nord-Korea

(orig.: Escape from Camp 14), Cappelen Damm, 2012.
225 sider.

Advarsel/teaser: Denne bokanmeldelsen inneholder ikke bare referanser til groteske voldsscener, men også en problematiserende og kanskje revisjonistisk holdning til både ofrenes troverdighet og overgripernes ondskap. De som allerede har spikret Nord-Korea opp over peisen som sin geopolitiske prügelknabe kan derfor spare seg en stor og forutsigbar indignasjon ved å surfe videre til andre og tryggere cyberfarvann.

De fortsatt relativt få av oss som over de siste årene har sluppet jevnlig og uhindret inn i (og ikke minst ut av) Nord-Korea – den Demokratiske Folkerepublikken Korea blant venner – vil ha lagt merke til sakte, men sikre tegn på glasnost både innenfor landets egne grenser og ikke minst i myndighetenes vilje til politiske og kulturelle kontakter med omverdenen. Blant annet har mine egne kunstneriske samarbeidsprosjekter med nordkoreanske kollegaer i løpet av det siste året anskueliggjort en hittil både usett og underkommunisert politisk pragmatisme og nysgjerrighet på andre kulturer og verdensanskuelser.

Ikke desto mindre er det langt og lenger enn langt igjen før verken det nord-koreanske regimets i våre øyne parodiske selvforherligelse, eller vår egen mediedeknings like nådeløse demonisering, en gang nærmer seg noe som kan kalles journalistisk objektivitet og etterrettelighet. Midt i skvisen mellom disse to symbiotiske fiendebildene lever 25 millioner mennesker langt verre enn de burde og fortjener.

Et u-land med sterk offentlig korrupsjon, et autoritært styresett, vanskjøttet økonomi, underernært befolkning og store fete menneskerettighetssvin på skogen har jo ellers vært Norges utenrikspolitiske favorittkjæledyr så lenge vi har hatt en bistandspolitikk– så hvorfor har vi ikke for lengst sluppet bistandsministeren løs i Pyongyang med sjekkheftet i hånden? Hvor spedalsk karisma kan et land egentlig ha, når selv ikke en Erik Solheim vil kaste penger etter det med ildtang?

Nord-Korea-litteraturen
Grunnene til at Nord-Korea er landet du elsker å hate, og dessuten har lov å hate av hjertens lyst uten å få noen humanistkjevle i hodet, er selvsagt flere og mer komplekse enn vi skal ta mål av oss til å gå inn på her. Bortsett fra den ene store: Fordi det er så enkelt. For den som virkelig har tid og lyst til å legge puslespill, anbefaler jeg Bradley K. Martins bauta av et standardverk Under the loving care of the Fatherly leader (2004), som typisk nok ikke er oversatt til norsk og heller ikke kommer til å bli det. En 880 sider lang, kaleidoskopisk og nesten aspergersk grundig gjennomgang av Nord-Koreas historie, politiske og sosiale kultur vurderes neppe som besteselgermateriale på det norske bokmarkedet.

Det finnes derimot en veletablert genre Nord-Korea-bøker som ikke bare oversettes til mange vestlige språk innenfor samme år som originalutgivelsen, men også skaper fornyet indignasjon og avsky i en internasjonal, les: europeisk-amerikansk offentlighet – den samme politisk-mediale offentligheten som på verdensbasis er klart mest opptatt av andre lands indre anliggender og mulige måter å påvirke eller endre disse på. Et annet fellestrekk for genren er at en vestlig penn og fortellerteknikk må til for å få fart på medieomtale og potensielle salgstall. 

En tidlig klassiker er Kang Chol-wan (subjekt) og Pierre Rigoulot (forfatter)s medrivende
The Aquariums of Pyongyang (2000), som blant annet havnet på nattbordet til George W. Bush og dermed godt kan ha skubbet Nord-Korea opp på axis of evil-pallen i hans berømte/beryktede 2002-tale. Aquariums beskriver livet i en av Nord-Koreas strengeste straffeleire, Yodok, som også er hovedtema i den flerfoldig prisbelønnede norskproduserte dokumentaren Yodok Stories.

Som med sine litterære slektninger er både filmens raison d´être, en Les Miserables-aktig musikal om livet som fange i Yodok som settes opp i Sør-Korea av en teatertrupp delvis bestående av nord-koreanske avhoppere, og selve dokumentaren om den utklekket og tilrettelagt av det polsk-norske produksjonsteamet. Yodok Stories representerer også en nyskapende, men heldigvis kun sjelden brukt journalistisk metode: Musikalen som granskende og kritisk samfunnsreportasje hevet over ordinære krav til etterrettelighet.

Les også Kjell Madsen «Tanker om det totalitære»

Lar seg rive med
I vår kom den amerikanske journalisten Blaine Hardens Flukten fra Leir 14, der han fører i pennen den nord-koreanske flyktningen Shin Dong-hyuks historie om sin hjerteskjærende oppvekst i og dramatiske flukt fra to av Helvetes innerste sirkler: Først fra en av landets hemmeligste fangeleire, den navnløse nr. 14, og noe senere fra selve Nord-Korea – et av verdens etter sigende mest isolerte, gjennomkontrollerte og brutale diktaturer.

Og bare for å komme de nokså forutsigbare beskyldningene om nyttig idioti og medløperi for ”verdens verste regime” i forkjøpet: Jeg ser ingen grunn til å tvile på at Shin Dong-hyuk har sittet lenge i fangeleir i Nord-Korea, der straffen står i grov feilproporsjon til enhver eventuell forbrytelse han måtte ha gjort seg skyldig i, under i enhver målestokk sett helt uverdige forhold, og at han har blitt utsatt for grusomme, nedverdigende og grovt traumatiserende ting der som han etter alt å dømme har fått varige både fysiske og mentale mén av.

Jeg har av flere grunner en tilbakevendende fornemmelse av at hovedpersonen Shin lar seg rive med av sin egen berettigede forurettetthet.

Hans historie, eller Hardens gjengivelse av den, skiller seg lite fra mange lignende vitnesbyrd om tortur og rettsløshet i det nord-koreanske systemet av fangeleire, der både individer og familier som anses som statsfiender holdes innesperret, ofte uten lov og dom, på ubestemt tid, ikke sjelden kun på grunnlag av selv perifere slektskap og blodsbånd til dem som har havnet i unåde. Det store antallet til dels svært like vitnesbyrd som i stadig større grad og uavhengig av hverandre legges frem av stadig flere nord-koreanske flyktninger, underbygger dessuten gjensidig de ulike fortellingenes troverdighet.

Det behøver imidlertid ikke bety at det er sant hvert evig ord. Og i tilfellet
Flukten fra Leir 14 har jeg av flere grunner en tilbakevendende fornemmelse av at hovedpersonen Shin lar seg rive med av sin egen berettigede forurettetthet, eller av journalist Hardens uttalte eller implisitte krav til fortellingens dramaturgi og konsistens, eller av en psykologiserende, intimitetssøkende og autentisitetsdyrkende vestlig modernitet som av mange opplagte grunner er ham fullstendig fremmed. Eller også av dypt menneskelige ønsker om oppmerksomhet, bekreftelse, hevn, oppreisning, fellesskap… you name it.

Gammeltestamentlig helvetesskildring
Hardens og Shins variasjon over temaet skiller seg relativt lite fra tidligere varianter bortsett fra i beskrivelsene av den ikke bare nesten splatter-pregede volden han og de andre fangene jevnlig utsettes for. Graden av tilsynelatende blind, iboende og irrasjonell ondskap Shin overlever i de 23 årene fra han blir født til han flykter, matches kun av den like bibelsk mirakuløse flaksen som igjen og igjen muliggjør hans ensomme flukt gjennom et 

land av natt og tåke, der andre mennesker kun sjelden fremstår som annet enn skyggeaktige skisser i Shins/Hardens merkelig depersonaliserte fortellerstil. Som et produkt av to fangers kjærlighetsløse ”belønningsekteskap”, en ”påskjønnelse for hardt arbeid” som kan minne om lignende arrangementer i Pol Pots Kambodsja, vokser Shin opp som en slags GULAG-Mowgli, totalt uten kjennskap til livet utenfor det tre meter høye, høyspente piggtrådgjerdet som danner grensene for hans verden. På innsiden råder forhold som ikke står tilbake for en gammeltestamentlig Helvetesskildring:

Grunnleggende menneskelige følelser som kjærlighet, hat, empati og foreldreinstinkt finnes ikke blant fangene, de har leirens voktere – selv barneskolelærerne er uniformerte soldater med pistol i beltet – utryddet gjennom en nådeløs dressering der skyld, skam og evig soning for kun vage hentydninger om forfedrenes synder blir banket inn i de innsatte fra barnsben av. En blind, dyrisk selvoppholdelsesdrift er det altoverskyggende trekket i de nesten påfallende korte, diffuse, skisseartede beskrivelsene Shin gir av både nær familie og andre medfanger, knapt for statister å regne i denne fortellingen. Som nevnt er derimot skildringene av volden og grusomhetene Shin gjennomlider langt fra skisseartede: Foreldre går løs på barn med hakker og spader ”like voldsomt som prylestraffen man får av fangevokterne”,
skrikende barn heises opp av kjøttkroker gjennom underlivet og stekes langsomt over åpen ild av leirkommandantene, seksåringer slås i hjel av skolelæreren med pekestokken foran sine underernærte klassekamerater for å ha stukket unna fem – jeg gjentar: fem – maiskorn.

Les også Ole Michael Bjørndal «Flinkeste diktator i klassen»

Mirakuløs flukt
Selv er tenåringen Shin så følelsesmessig avstumpet og avhumanisert at han med tilfredshet sender sin egen mor og bror i døden ved å angi dem for mistenkte fluktplaner, etter å ha blitt forfordelt over en bolle med ris. Begge blir senere henrettet samtidig og offentlig med leirens utkommanderte befolkning som likegyldig publikum, moren ved hengning og broren ved skyting. (En forklaring på, eller i det minste betraktning over, hvorfor straffemetoden er ulik for en og samme forbrytelse, er ett av mange eksempler på en mer ettertenksom og drøftende fortellergrep som, i hvert fall for denne leser, ville kunnet underbygge fortellingens autentisitet. ) Det over 60 kilometer lange piggtrådgjerdet som sperrer leiren av fra omverdenen, er permanent ladet med høyspenning som øyeblikkelig dreper så lukten av brent kjøtt river i nesen. Både her og mange andre steder i boken, implisitt som eksplisitt, lokkes de aldri helt sovende hundene fra Nazi-Tyskland og Auschwitzs skrekkabinett frem – som for riktig å forsikre seg om at vi har skjønt poenget.

Både her og mange andre steder i boken, implisitt som eksplisitt, lokkes de aldri helt sovende hundene fra Nazi-Tyskland og Auschwitzs skrekkabinett frem – som for riktig å forsikre seg om at vi har skjønt poenget.

Eneste vei ut er gjennom dette gjerdet – i Shins tilfelle ved at hans eldre mentor, farsfigurerstatning og uheldige medsammensvorne, eks-nomenklaturaen Park, trekker ned en av de strømførende piggtrådene med sin døde kropp. Shin kravler gjennom den trange glipen og over den ”ulmende” Park som ”jorder” strømmen, og unnslipper dermed med kun alvorlige og ”blødende” brannsår. Forfatter Harden bruker i denne forbindelsen en hel side på å forklare/rasjonalisere de mange ekstremt gunstige fysiske omstendighetene som måtte sammenstråle samtidig for å skape hva han kaller et ”lykketreff” av dette formatet.

Vestlig narrativ
Et annet aspekt boken aldri er i nærheten av å problematisere, er subtile, men stereotype rasebaserte forestillinger både om ondskapens utøvere og dens ofre: Vokterne er besatt av en iboende og nådeløs grusomhet på nivåer som, selv forsøksvis sett gjennom et diktaturs kalde nyttekalkyle, ikke kan være annet enn kontraproduktive.  Den fremstår derfor som sitt eget mål og middel – ren Ondskap med stor O. Og at ofrene stilltiende godtar denne grusomheten, og til og med i følge Shin er enig i dens berettigelse – er snublende nær etablerte forestillinger om at øst-asiatere (kinesere, japanere, koreanere) ikke bare har mindre respekt for det enkelte menneskeliv – det er jo så mange av dem! – men også i større grad enn ”oss” har anlegg for å dresseres til følelseskalde roboter og villige maur i et hierarkisk og autoritært system.

Det som imidlertid gjør det så lett – og ofte dessverre uunngåelig – å utbrodere historier fra og om Nord-Korea, er ikke bare den kroniske mangelen på etterprøvbar informasjon, men også at det som regel finnes en kjerne av sannhet i selv de mest stereotype skildringer av landet. For eksempel har jo både Korea og mange av nabolandene en konfutsiansk preget kultur der kollektiv og autoriteter i større grad påvirker enkeltmenneskets valg enn hos oss. Så vi snakker sjelden om kun en fjær, men mer en hel høne – eller en stor gås – som har blitt til fem. Men det kan ofte være et stykke inn til nevnte gås med så mye kakling rundt.

Begrepsapparatet i fortellingen ligger tett opp til en kristen/dualistisk verdensanskuelse der godt (de to eldre ”vismennene” og farsfigurene Shin knytter seg til i fangenskapet) og vondt og infernalsk (stekes over svak varme og radbrekkes for arvesynden) har få mellomnyanser. Det er da heller neppe tilfeldig at mange av Shins foredrag i den frie verden finner sted i kirker og religiøse forsamlinger.

Kontroll over fortiden
Forfatter Harden innfører tillitvekkende nok allerede tidlig i boken et narrativt nivå der han problematiserer Shins troverdighet, og gjør ingen hemmelighet av at Shin ved flere anledninger endret på deler av fortellingen sin. Dette kunne åpnet for et både politisk og litterært sett mer interessant og utfordrende bok, dersom den etter alt å dømme velmenende humanisten Harden hadde vært mer utforskende både i forhold til sin egen og Shins roller og fordeling og dynamikk dem imellom. Man aner tanken har streifet ham mer enn én gang, ikke minst i bokens (ufrivillig?) opplysende avsluttende kapittel:

Etter en mindre enn måtelig vellykket tilpasning til eksiltilværelsen i Sør-Korea, blir Shin hentet til USA av menneskerettighetsorganisasjonen Liberty in North Korea (LiNK) som i god amerikansk entrepenørånd ser ham som et potensielt ”utrolig aktivum for oss i bevegelsen. ”Du kan bli Nord-Koreas ansikt, sa vi til ham.”

Men Shin har allerede gitt ut en bok om flukten hjemme i Sør-Korea, til mildt sagt lunken interesse. Han viser seg også å være en langt fra karismatisk formidler av sine opplevelser under de mange kirkeopptredenene LiNK organiserer for ham, der både historien hans og fremføringen av den oppleves som så uengasjerende at ”tilhørerne nesten falt i søvn under spørsmål og svar-rundene”.

Men så, når alle nesten har gitt opp håpet, en regntung vinterkveld skjer mirakelet igjen, i en koreansk-amerikansk kirke hvor også forfatter Harden er til stede og kan bevitne forvandlingen: Etter bønnen og salmesangen starter Shin med ”å oppildne tilhørerne (…) med at Kim Jong Il var verre enn Hitler” (min uthev.) Deretter forteller han i grove trekk handlingen i Flukten fra Leir 14, som han på det tidspunktet har meislet ut i samarbeid med forfatter Harden i nærmere ett år. Mot slutten beskriver han flukten gjennom høyspentgjerdet og over sin eneste venns ”ulmende kropp”.

”Senere”, skriver Harden i et utslag av hva en må kalle enten noe lovlig naivt eller genialt subtilt, ”forstod jeg at dette vitnemålet var et utstudert resultat av hardt arbeid (…) Denne kvelden vred tilhørerne seg på benkeradene. Ansiktene deres røpet ubehag, avsky, sinne og sjokk. Noen av dem gråt”. Til slutt ”eksploderer hele kirken i applaus”.

I en sær blanding av klassisk amerikansk happy ending og trolig ubevisst tungeglipp er bokens siste setning: ”I denne talen – om ikke før i livet sitt – hadde Shin tatt kontroll over fortiden.” Kanskje det – with a little help from his friends.

Bokens norske oversettelse svekkes av noe av de samme troverdighetsproblemene som originalfortellingen: Hva er favorittskjellsordet til nordkoreanske regimekapoer som steker barn over lav varme og til og med krever skriftlig taushetsplikt etterpå? ”Din hurpesønn!” 

Morten Traaviks verker har tidligere blitt diskutert på Minerva. Les Per Elvestuen «Bare kult?»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden