Snoen Blogger

Radikal islam: Opphav og uttrykk

Reprise: Islam har mange ansikter, og heller ikke radikal islam er et entydig begrep.

Islam har mange ansikter, og heller ikke radikal islam er et entydig begrep. Gjennom bøkene til Bernard Lewis, Paul Berman og Gilles Kepel kan vi forstå litt mer av hva islamismen er, og hvorfor den har oppstått.

Kampen om hva som er riktig forståelse av islam, og om jihadisme og terrorisme kan begrunnes i religionen er evig aktuell, og aktualisert gjennom IS’ fremgang i Irak og Syria, og gjennom fremveksten av en jihadistisk gruppering i Norge. I går publiserte VG-TV et langt intervju med Ubaydullah Hussain, og i dag kritiserer Umar Ashraf dette i Aftenposten.  Jeg trekker frem igjen en lang, ja virkelig lang, artikkel jeg skrev i februar 2006, og som ble publisert på Civitas hjemmesider den gang, og republisert hos Minerva 20. mars 2009.

**
Hva gikk galt? spør Bernard Lewis i essaysamlingen av samme navn (Oxford University Press, 2002). I denne og andre bøker forsøker Lewis å forklare hvorfor den islamske sivilisasjonen stoppet opp i sin utvikling omtrent rundt midten av forrige årtusen. Naturlig nok er hans siste bøker spisset mot forklaringer på islamistisk terrorisme, sist i The Crisis of Islam: Holy War and Unholy Terror (Weidenfeld & Nicholson, 2003).
Etter 11. september har Lewis blitt den kanskje viktigste intellektuell premissleverandør for USAs forsøk på å demokratisere Midt-Østen. The Wall Street Journal har til og med kalt dette for Lewis-doktrinen. Det gjør ham til en naturlig hatfigur for venstresiden og islamister. I sin Dagbladet-anmeldelse av Crisis of Islam kalte Stian Bromark ham for ”verdens farligste islamekspert”. Nedenfor er Lewis synspunkter supplert med den ledende franske islamkjenneren Gilles Kepel og den amerikanske sosialisten Paul Berman. Kepel utga i 2004 boken The War for Muslims Minds og Berman i 2003 Terror og liberalisme.
Stagnasjon og lukkethet
Hvorfor stagnerte den islamske verden? Lewis viser hvordan denne kulturen, som i sin storhetstid utvilsomt både var mer fremskreden og mer tolerant enn de kristne stater, tok en radikalt annen kurs omtrent ved slutten av middelalderen. Mens Vesten gjennomlevde renessansen, reformasjonen og den industrielle revolusjon, lukket den islamske verden seg ute fra det de så som en barbarisk verden. Vitenskapelig utforskning, der islam hadde ligget foran Vesten, stoppet praktisk talt opp. På 1700-tallet var det dusinvis av fakulteter ved vestlige universiteter som studerte østlig kultur, og hundrevis av bøker ble oversatt fra tyrkisk, persisk og arabisk. I den islamske verden var det helt motsatt. Inntil slutten av 1600-tallet ble bare en eneste bok oversatt til et språk fra Midt-Østen, for øvrig en bok om syfilis.
Vestlige oppdagere, eventyrere og vitenskapsmenn reiste i muslimske land — praktisk talt ingen reiste den andre veien. Vestlige land hadde permanente ambassader i islamske land, mens sultanen sendte en ambassadør for å utføre et konkret oppdrag, for så straks å returnere. Veldig få handelsmenn kom fra øst til vest, selv om dette også skyldtes motstand i vest mot å ta i mot dem. ”Nysgjerrighet om andre kulturer er et utpreget vestlig fenomen. I alle store kulturer, bortsett fra den vestlige, oppstår interessen for andre bare når en trussel foreligger”, skriver Lewis.
Først etter en lang rekke militære nederlag innså den ottomanske sultanen at han måtte lære av Vesten for å unngå total dominans. Fra slutten av det attende århundre ble derfor kontaktene med Vesten sterkt utvidet. Flere ganger måtte muslimske lærde ta stilling til om det var forsvarlig å lære fra de vantro. Svaret var at det var greit siden man dermed kunne bekjempe dem mer effektivt. I lang tid var de tillatte impulsene fra Vesten rent instrumentelle og konsentrert om praktisk lærdom. Skjønnlitteratur, poesi, filosofi, ja selv historie ble ansett som irrelevant til langt ut på 1800-tallet.
Dette misforholdet har vart til denne dag. En FN-rapport om Arab Human Development fra 2002 viser at i alle arabiske land til sammen oversettes det omkring 330 bøker i året, eller en femtedel av i Hellas. Vitenskapens fortsatte begredelige stilling illustreres ved at det er tre ganger så mange vitenskapsfolk i Israel som i Egypt, og seks ganger så mange som i Saudi-Arabia, selv om Israels befolkning bare er en brøkdel. Arabiske forskere siteres knapt nok av andre forskere, et vanlig mål på kvalitet og relevans innen forskningen. Bare 1,6% av befolkningen har tilgang til internett (ifølge rapporten for 2003).
Gjenopprettelse av kalifatet
Mens historie tillegges liten betydning i Vesten, står den svært sentralt i andre kulturers selvforståelse. Den til tider dødelige splittelsen mellom sjiaer og sunnier stammer fra striden om arvefølget etter Muhammeds død i 632. Dette er ikke ”gammel historie”, som vi typisk nok ville kalle det i Vesten, men en ytterst levende realitet for mange muslimer, en realitet som har stor betydning for hvordan de ser på hverandre og Vesten i dag. Den jordanske terroristen al-Zarqawi begrunner sitt hat mot sjiaene bl.a. med at de gjennom sitt angrep på Bagdad i 1683 gjorde det nødvendig å oppheve beleiringen av Wien. Dermed gikk muligheten tapt til å ”spre islam gjennom det strålende sverdet og utvide jihad til alle Europas fire hjørner”. I Europa er det bare i gamle Jugoslavia at vi finner samme akutte historiske bevissthet.
Stagnasjonen i den islamske verden er etter Lewis’ mening viktig for å forstå dagens motsetninger. Det kan være nyttig å se på splittelsen innen den islamske verden som en kamp mellom dem som vil lære av Vesten og tilpasse samfunnet til en mer demokratisk, åpen og sekulært styre, og dem som vil tilbake til islams røtter og avviser Vesten og moderniteten. For Lewis går skillet mellom de mange som spør ”Hvem gjorde dette mot oss”, og leter etter syndebukker (imperialister, jøder, amerikanere) og konspirasjoner, og de som spør: ”Hva har vi gjort feil, og hvordan kan vi rette på det?”
Ingen steder er konspirasjonsteoriene mer utbredt enn i den muslimske verden. De fleste ulykker som skjer kan føres tilbake til jødene eller Vesten. Fremdeles er det en betydelig del av befolkningen i islamske land som mener at det var jødene eller amerikanerne selv som sto bak 11. september. Da en av sjiaenes største helligdommer i Irak nylig ble sprengt i luften, sannsynligvis av Zarqawi, var Irans president og den ledende sunni-teologen al-Qaradawi (som vi kommer tilbake til nedenfor) straks ute med sin forklaring: Det var sionistene og amerikanerne som sto bak.
Muslimske staters manglende makt i verden er en desto større ydmykelse på grunn av dens ærerike fortid. Islams fremvekst var direkte knyttet til militær triumf, og dens ufeilbarlighet tidlig bekreftet av Muhammeds politiske og militære suksess. Politisk svekkelse blir dermed også en fornærmelse mot islam, siden det for muslimer er umulig å skille islam som religiøst og politisk fenomen. Kristendommens bud om å ”gi keiserens hva keiserens er” blir meningsløst i en religion der grunnleggeren er keiseren.
Lewis kritikere mener at han overdriver betydningen av gammel historie, og at det er mer nærliggende å finne svarene i Vestens dominans etter sammenbruddet av det ottomanske riket i 1918. Mer om dette nedenfor. Begge deler er viktig for jihadistene, som ofte viser tilbake til korstogene eller muslimenes utkastelse fra Spania i 1492. Da al-Qaidas ledende tenker al-Zawahiri sto frem på Al Jazeera 7. oktober 2001, viste han til at den pågående kampen var en forlengelse av profetens liv og de episke slagene kjempet i Allahs navn, og ramset opp både seieren over de vantro i Mekka, korstogene og erobringen av Jerusalem og seire over mongolene. Lewis tar rett og slett al-Qaida på alvor. Men selvsagt er de også opptatt av mer nærliggende hendelser, som Palestina-konflikten og stasjoneringen av vantro styrker i Saudi-Arabia etter 1991.
Al-Qaidas erklærte mål er å gjenopprette kalifatet som gikk tapt med det ottomanske sammenbruddet. Det innebærer muslimsk styre i alle områder som tidligere har vært muslimske, inkludert Spania. Dette er ikke engang det endelige målet, men en mellomstasjon til en fullstendig muslimsk verden.
Hvorfor hater de oss?
Det er ingen tvil om at radikale islamister hater Vesten, men hva er opphavet til dette hatet? Teoriene er mange, og bildet er utvilsomt sammensatt.
En innfallsvinkel er den sosioøkonomiske – fattigdom, manglende muligheter for ungdom i land til å få jobb på grunn av dårlig økonomisk vekst og raskt voksende befolkning. Fattigdomsforklaringen passer pent inn i verdensbildet til Vestens venstreside, der de materielle forholdene er styrende for massenes bevissthet. Selv om det nok er lettere for islamister å rekruttere unge menn dersom de ikke ser noen muligheter til økonomisk fremgang, enten det gjelder i Riyadh eller drabantbyene i Paris, er teorien problematisk av flere grunner. Den vitner om at Vestens sekularisering lurer mange til å tro at religionen ikke spiller noen rolle andre steder heller. Det er et faktum at en stor andel av terroristene, enten det gjelder Hamas, Hizbollah eller al-Qaida, kommer fra middelklassen og ofte har god utdannelse. Mange av al-Qaidas operatører lever i Vesten, der økonomiske muligheter tross alt er til stede, selv om det er mange barrierer.
I mange land i Midt-Østen er dessuten de materielle vilkårene betydelig bedre enn før terrorismen oppsto, særlig på grunn av betydelige oljeinntekter, selv om den økonomiske utviklingen langt fra er imponerende, og fordelingen er svært skjev. Arbeidsledigheten blant saudi-arabisk ungdom er for eksempel høy, men det er fordi tradisjonelt arbeid i jordbruk, handel og service ikke er bra nok for lokale ungdommer, og overlatt til gjestearbeidere. Fattigdomsforklaringen svekkes også ved at mange ikke-islamske land er langt sterkere rammet, uten at terrorisme oppstår.
Et mer grunnleggende problem med teorien er at islamistene ikke er særlig opptatt av materielle forhold, eller er direkte anti-materialistiske. Bin Laden tilhører en av Saudi-Arabias rikeste klaner, men har forsaket materiell rikdom. Uttalelsene fra al-Qaida nevner aldri fattigdom og sosial urettferdighet som et av sine mange anklagepunkter mot Vesten. For de anti-materialistiske islamistene er den økonomiske underutviklingen intet argument for modernisering, slik det har vært for mange regimer i Midt-Østen, men heller ikke noe sentral grunn til å hate Vesten. Selv om en bedring av sosiale og materielle forhold ville hjelpe, ligger ikke hovedforklaringen for terrorismen her.
En annen forklaring er vestlig imperialisme og Vestens politikk overfor islamske land generelt. Motstanden mot Vesten, enten det gjelder i stater som Iran, Irak eller (tidligere) Libya og Egypt, eller ikke-statlige terrorister kan forklares med europeisk kolonisering, amerikansk samrøre med eliten i oljeproduserende land, fransk og deretter amerikansk støtte til Israel, og nå sist Irak-krigen. Lewis viser til at kolonistyret for lengst er avviklet og at amerikanske oljeselskaper har måttet gi fra seg styringer over oljebrønner som de selv hadde funnet og utviklet, uten at dette har redusert anti-vestlige holdninger. Stagnasjonen har fortsatt også de siste femti år, på tross av at de islamske landene har gjenvunnet sitt selvstyre, og mange av dem har fått en kraftig økonomisk vitamininjeksjon gjennom store oljeinntekter. USAs intervensjon for å hjelpe muslimer i Bosnia og Kosovo mot kristnes aggresjon har heller ikke dempet imperialismekritikken. Intervensjonen i Somalia for å hindre en hungerkatastrofe, ble av jihadistene som flokket seg rundt de kriminelle klanledernes bannere fremstilt som antimuslimsk imperialisme. Paul Berman går så langt som til å påstå at i moderne tid har intet land kjempet så hardt og konsistent for den muslimske befolkningen som USA.
Likeledes er hatet mot Vesten minst like stort i et land som aldri har vært kolonisert, som i Saudi-Arabia. Latin-Amerika, det sørlige Afrika og Øst-Asia har også vært utsatt for overgrep fra Vestens side i tidligere tider, og mange i disse landene mener at dette fortsetter i dag. Likevel har de valgt andre metoder for å kjempe for rettferdighet enn terrorisme. Islamsk imperialisme og slavehandel i Afrika lenge etter at Vesten ga seg med det, er det for øvrig ingen som er opptatt av.
Islam startet som en erobringsreligion. Muhammed bygde sitt rike og sin religion (det var intet skille mellom de to) på militær erobring. Islam ble i høy grad spredd ved hjelp av sverdet — noe som delvis også gjelder kristendommen. Det er ikke tilfeldig at symbolene i Saudi-Arabias flagg er en lovprising av Allah og et sverd. Lewis bemerker tørt at etter nesten tusen år med islamsk offensiv, som spredde deres makt fra ørkenoaser i Saudi-Arabia til langt inn i Frankrike, Italia, Russland, hele Spania og Portugal og til Wiens porter, er det først når vindene snur at man benytter betegnelsen imperialisme.
Dersom det var imperialisme som var problemet, er det også vanskelig å forstå hvorfor islamistenes hat nesten utelukkende rettet seg mot USA og ikke Sovjet i perioden før invasjonen i Afghanistan i 1979. USA hadde ingen kolonihistorie, og bortsett fra en viss involvering i kuppet mot Mossadeq i Iran i 1953 heller ingen indirekte styring. Under Suez-krisen i 1956 var det tvert imot USA som satte stopper for restene av fransk og britisk imperialisme i området. USA har riktignok vært en sterk støttespiller for Israel, men det var også USA som overtalte Israel til å gi tilbake Sinai i 1978, til å godta en palestinsk stat gjennom Oslo-avtalen i 1993 og til å gå med på en avtale som innfridde nesten alle Arafats krav i 2000. Inntil Gulfkrigen i 1990-91 hadde ikke USA brukt våpenmakt i regionen. Angrepet på Kuwait ble markedsført av Saddam som en hellig krig mot USA og dets lakeier. Amerikanernes motangrep kan vanskelig kalles aggresjon, særlig fordi de fleste arabiske regimer sto på USAs side, selv om folket i mange land nok støttet Saddam.
Sovjet og før det Russland hadde på sin side annektert store muslimske områder og lagt dem under et strengt og ateistisk styre. Likevel omfavnet de fleste islamske stater og en stor del av befolkningen Sovjet-Unionen fra femtitallet og i et par tiår. Islamistene reagerte på ateismen, men Sovjet var likevel langt nede på listen over fiender. Sovjet ble sett på som en motvekt til Vesten, som var enda verre fordi de vestlige verdiene var mer fremmed for disse statene. Selv i forhold til invasjonen i Afghanistan var den arabiske verden lunken og splittet, i hvert fall de arabiske regimene. Syria, Algerie, Libya og Sør-Jemen stemte imot eller avsto når resolusjoner som fordømte invasjonen kom opp. PLO forsvarte til og med invasjonen, akkurat som Saddams invasjon av Kuwait.
Hatets ideologi
Lewis mener vi må se forbi økonomi og utenrikspolitikk for å finne den viktigste grunnen til islamistenes hat — den finnes i en ideologi som begrunnes i islam, men som også er påvirket av vestlige totalitære ideer. Hovedkilden til islamistenes hat finnes i frykten og forakten for Vesten, og særlig USAs livsstil og mangel på verdier. Han viser til at når ayatollah Khomeini og senere al-Qaida omtaler USA som den store Satan, må det forstås i lys av koranens definisjon av satan, som verken er noen imperialist eller utbytter, men en frister.
”Ofte går dette hatet lenger enn til motstand mot spesifikke interesser eller handlinger eller politikk eller til og med land, og blir en avvisning av vestlig sivilisasjon i seg selv, ikke så mye for det den gjør, men for de prinsippene og verdiene som Vesten praktiserer og preker. Disse ses på som iboende onde, og de som taler for dem eller aksepterer dem er Guds fiender”. Bush og andre amerikanske ledere har trukket frem dette hatet mot vestlige verdier som hovedforklaringen på angrepet på tvillingtårnene og etterfølgende terrorisme. Paul Berman støtter denne tolkningen når han skriver om islamistenes fremste tenker, Sayyid Qutb. Hans anklage mot USA var ikke at de i utenrikspolitikken brøt med sine liberale prinsipper: ”Han var en motstander av USA fordi det var et liberalt samfunn, ikke fordi det mislyktes i å være et liberalt samfunn”.
Både Lewis, Bush, Blair og islamistene ser kampen mot islamismen som en ideologisk krig — en sivilisasjonskamp. Det er ikke det samme som en ”clash of civilization” mellom kristenheten og islam, slik en karikert tolkning av Samuel Huntington kan lede mot. (Det var for øvrig Lewis som først innførte dette begrepet). Det er igjen viktig å understreke at det ikke er islam i seg selv som inspirerer hatet, men en bestemt tolkning av islams skrifter og tradisjoner.
Straks etter bombeaksjonene i London 7. juli 2005 kom det tydelig frem hvor sterk vekt Blair legger på den ideologiske forklaringen. Londons politimester trakk et klart skille mellom meninger, og hadde ikke noe imot selv ekstrem islamisme, og handlinger, som han ville bekjempe med lovens fulle kraft. Tony Blair uttalte nesten det motsatte, at det ikke var nok å bekjempe kriminelle handlinger, men også de ideene som ligger bak dem. Det er ikke opplagt hvilken rolle lovverket skal spille i å bekjempe disse ideene uten samtidig å komme i konflikt med de vestlige liberale idealene om ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Mens oppfordring til og planlegging av konkrete terroraksjoner åpenbart er kriminelt, er britenes nye forbud mot ”forherligelse” av terror mer problematisk.
For islamistene forsterkes ydmykelsen ved at de muslimske land er svake av at de bare har forakt til overs for den triumferende ”kristenheten”. Mange av terroristene har sett dens materialisme, nytelsessyke, sekularisering og moralske fordervelse på nært hold. Det gjelder til og med islamismens kanskje viktigste inspirator og ideolog, den avdøde egypteren Sayyid Qutb, som ble kraftig radikalisert av et opphold i USA på slutten av 1940-tallet. Noe som opprørte ham spesielt var at selv de amerikanske kirkene arrangerte dansetilstelninger der kvinner og menn kom i fysisk kontakt. Han viste også til Kinsey-rapportene om amerikanernes seksuelle liv som bevis på det moralske forfallet. Ifølge Berman sporer Qutb all elendighet i Vesten tilbake til troen på rasjonell tenkning og skillet mellom religion og stat, der religionen plasseres i et privat hjørne. Det gjør menneskene i Vesten schizofrene og ulykkelige, og det er nettopp denne smitten som muslimer må beskyttes mot. Berman skriver at ”Qutb ville få muslimene til å forstå at dersom toleranse og et åpent sinn ble akseptert som sosiale verdier, ville sinnets nye vaner presse ut det guddommelige”.
Demokrati er eksplisitt i strid med islam, slik islamistene ser det. Demokratiet bygger på at mennesket er suverent, mens all suverenitet tilhører Allah. Menneskets eneste oppgave er å følge Allahs bud. Den grunnleggende forakten for demokratiet gjennomsyrer skrifter og uttalelser fra bin Laden, hans sjefsideolog al-Zawahiri og Iraks ledende terrorist al-Zarqawi. Også internasjonale demokratiske og humanitære institusjoner utviklet i Vesten representerer islams fiender. Derfor er det bare naturlig at både FN og Røde Kors mot slutten av 2003 ble utsatt for blodige bombeangrep i Bagdad.
Den radikale islamismen er ikke så fjern fra Vestens illiberale ideer som islamistene selv vil ha det til. Paul Berman viser i sin bok Terror og liberalisme hvordan gamle islamske doktriner er blandet med vestlig ”frigjøringsideologi”, terroristiske tradisjoner og inspirasjon fra de totalitære ideologiene kommunismen og fascismen, særlig den siste: ”Totalitære bevegelser gjør alltid — alltid — opprør mot Vestens liberale verdier. Det er deres formål.” Både fascismen og islamismen skal ledes av en elite, er totalitære og har liberalt demokrati som sin hovedfiende. Deres ledere kjenner alle svar, og rasjonell diskusjon er bortkastet, blind lydighet svaret. Begge vil gjenskape en ærerik fortid og har verdensherredømme som mål. Begge preges av en dødskult, ubegrenset vilje til å ofre livet for saken og forakt for overfladisk materialisme og nytelsessyke. Og begge er selvsagt vanvittig anti-semittiske. Slektskapet med fascismen er så åpenbart at noen kommentatorer bruker begrepet islamofascisme om den muslimske fundamentalismen, men dette er å dra det litt langt.
Kepel påpeker det klare slektskapet til leninismens organisasjonsmodell. Al-Qaidas sjefsideolog al-Zawahiri beskriver i sin bok Knights under the Prophets’s Banner fra 2001 hvordan nettverket skal bygges opp som en kaderorganisasjon, der eliten skal lede de muslimske massene, som aristokraten Zawahiri bare har forakt til overs for. Også her er han direkte inspirert av Qutb. Inspirasjonen fra marxismen er likevel mindre tydelig, noe som ikke er så merkelig i lys av dennes sterke religionsfientlighet. Berman viser at Khomeini likevel lånte retorikk omkring verdens undertrykte fra Franz Fanon og Jean-Paul Sartre, og han kom til makten med støtte fra det iranske kommunistpartiet. Saddams Baath-sosialisme var sterkt fascistisk inspirert, og men etter angrepet på Iran i 1980 ble disse ideene i stadig sterkere grad supplert og blandet med sunni-islam. Islamiseringen av samfunnet fortsatte på 1990-tallet, noe som bl.a. resulterte i at ingen kvinner fikk fremstår på TV uten sjal. Saddam klarte på denne måten å kombinere elementer fra alle totalitære ideologier. Ikke så merkelig at hans Irak lignet svært på Orwells 1984, med Saddam selv som Big Brother, skuende ned fra alle vegger og i nærmest kontinuerlig krig helt fra Saddams maktovertakelse i 1979.
Islam har som sagt mange ansikter, og det gjelder også innenfor den radikale islamistiske delen. Gilles Kepel skiller mellom tre typer islamister — Brorskapet, stille salafister og jihadister. De tre har til felles at de vil tilbake til en ren og gammel form for islam, og er sterkt anti-vestlige, men de skiller seg sterkt i metoder. Det muslimske Brorskapet oppsto i Egypt i 1928 som en reaksjon på Atatürks sekularisering av Tyrkia og avskaffelse av kalifatet. Det har arvtakere i de fleste muslimske land, legger vekt på å delta i samfunnsliv og politikk, og bygger mye av sin oppslutning på sosialt arbeid. Brorskapets avleggere i Vesten har et ytre uttrykk for sin deltakelse i samfunnet ved at de som regel bærer vestlige klær. Dette i motsetning til salafistene, som kler seg svært tradisjonelt. I Frankrike demonstrerte Brorskapet mot forbudet mot sjal i skolen, mens salafistene holdt seg hjemme. De stille salafistene (i motsetning til de militante, som dermed klassifiseres som jihadister) har trukket seg tilbake fra det moderne samfunnet. Dette er særlig tydelig i Vesten, der salafistene lever i gettoer med minst mulig kontakt med det korrumperende vestlige samfunnet. Bare den tredje gruppen, jihadistene ligger i væpnet krig med Vesten, selv om alle grupper er enig i at terroraksjoner mot Israel er legitimt. Jihadistene springer ut av Brorskapet og salafistene, men hovedtyngden av de to siste tar avstand fra jihad mot Vesten.
Islam og terrorisme
Lewis har ingen tålmodighet med dem som påstår at islamistisk terrorisme ikke har noe med islam å gjøre, at det nærmest er tilfeldig at terroristene er muslimer: ”De fleste muslimer er ikke fundamentalister, og de fleste fundamentalister er ikke terrorister, men de fleste av dagens terrorister er muslimer, og identifiserer seg som det med stolthet.” Det er nok å lese uttalelsene fra al-Qaida. For dem er dette en religiøs krig, intet annet. Her er ingen appell til sosial rettferdighet, ingen klage over fattigdom, men svært mye om muslimers ydmykelser etter det ottomanske rikets fall. Målet er like klart — en gjenopprettelse av kalifatet, som innebærer islamittisk styre ikke bare i dagens muslimske verden, som jihadistene mener har blitt korrumpert og sekularisert av Vesten, men også i tidligere muslimske områder, som Spania, Balkan og Sentral-Asia. I ytterste konsekvens er jihadistenes mål at hele verden skal underlegges islam. Også Gilles Kepel finner at den religiøse motivasjonen har vært dominerende for alle angrep utenom Palestina og Irak. I disse to landene spiller mer sekulære motiver som nasjonalisme og motstand mot okkupasjon også en viktig rolle.
At terroristene er religiøst motivert er imidlertid ikke det samme som at islam er en voldelig religion, noe Lewis er påpasselig med å understreke. Som med andre religioner er heller ikke islam monolittisk. Det er et klart mindretall som tolker islam slik at den er i dødelig strid med Vesten, USA, kristendommen og moderniseringen. En kritikken mot Lewis, slik den blant annet fremkommer i Stian Bromarks og Dag Herbjørnsruds bok Blanke løgner, skitne sannheter (Tiden, 2002), er at han generaliserer om islam utifra ekstreme tolkninger og ekstreme grupperinger, og at han overforenkler forskjellene mellom Vesten og den islamske verden.
Bromark og Herbjørnsrud (B&H) presenterer i sin bok så vrangvillige karikaturer av Lewis’ arbeid at man er fristet til å tro at de ikke har lest det de kritiserer. De skriver blant annet at Lewis ”argumenterer med at islamsk terrorisme er i overensstemmelse med dagens hovedstrømninger innen islam”. Dette er en ren fabrikasjon. Det finnes ingenting som ligner på dette i den artikkelen de viser til, som også utgjør en stor del av Crisis of Islam. Lewis beskriver hvordan bin Laden trekker på koranen og islamsk tradisjon, og at de ”selv om deres uttalelser og handlinger direkte motsier grunnleggende islamske prinsipper og læresetninger, springer de ut av muslimsk sivilisasjon, akkurat som Hitler og nazistene oppsto innenfor kristen sivilisasjon”. Det er altså behovet for å se al-Qaida i sin historiske kontekst som er Lewis sitt poeng, langt fra at terrorisme er den naturlige eller vanlige konklusjonen innen islam. Ingen steder skriver han at støtte til terrorisme utgjør den islamske hovedstrømningen.
Selv om Lewis’ kritikere overdriver, kan det likevel hende at Lewis tar feil når det gjelder de ekstremes antall og innflytelse og derigjennom gir et skjevt bilde av islam samlet. Dessverre er det lite som tyder på at det mindretallet blant muslimer som Lewis er bekymret for er lite og ubetydelig. Fatwaen mot Salman Rushdie viste for første gang at intolerant og militant islam har stor støtte, til og med i Norge. Terrorisme kan ses på som et enda mer ekstremt uttrykk, men støtten til terrorisme er på ingen måte marginal. Målinger fra Pew Global Attitude Project i vår viser at nesten to tredeler av pakistanere og jordanere som uttrykte en mening om spørsmålet hadde stor eller noe tiltro til at bin Laden handler rett i internasjonale affærer. I disse landene har oppslutningen om bin Laden økt siden forrige måling i 2003. Det gjelder ikke de fire andre undersøkte landene, der støtten også er vesentlig mindre. Bare 8% av tyrkere og 2% av libanesere mener det samme. Marokko og Indonesia havner et sted midt i mellom. Blant pakistanerne hadde mer enn en tredjedel stor tiltro til bin Laden. Islamittiske terrorister har derfor et langt større ”hav” av sympatiserer å svømme i enn noen vestlig terroristbevegelse noen gang har hatt. Det er ikke merkelig at det har vist seg vanskelig å få tak i al-Qaidas ledende menn, som trolig oppholder seg i Pakistan. Sjefsplanleggeren bak 11. september, Khalid Shaik Muhammed ble arrestert i leiligheten til en av landets ledende islamistiske politikere.
Selv om kristendommen i tidligere tider utvilsomt har vært motivasjon for krig og erobring, er det til sammenligning ytterst få kristne som bruker religionen på denne måten i dag. Riktignok kom Bush en gang i skade for å bruke uttrykket korstog om kampen mot terror, men beklaget straks bruken, og gikk straks angrende og barfot til moskeen i Washington for å fjerne inntrykket av at den kampen han snakket om var rettet mot muslimer generelt. Korstog har i Vesten mistet sin religiøse betydning, og brukes rett som det er av svært så sekulære interesser. Vi snakker om korstog for sosial rettferdighet, for miljøet, for kvinners rettigheter etc. Lewis peker også på at mens korstogene var en heller mislykket og avgrenset affære i tid og rom, har jihad vært en sentral og levende del av islam kontinuerlig fra Muhammed til i dag.
Selvmordsaksjoner og sivile mål
Islams manglende militære styrke og dermed deres maktpolitiske underlegenhet kan bøtes på flere måter. For stater, slik som Iran og Pakistan, er svaret å skaffe seg atomvåpen. For ikke-statlige aktører er svaret å bruke ukonvensjonelle våpen, angripe fienden der han er svakest, dvs. primært sivile, og en uovertruffen vilje til å ofre eget liv.
De islamistiske terroristenes manglende skille mellom sivile og militære/politiske mål har intet grunnlag i klassiske islamske tekster, ifølge Lewis. Likevel er alle jøder og amerikanere legitime mål for al-Qaida, som allerede i 1998 tok til orde for å ”drepe amerikanere og jøder hvor de enn måtte befinne seg”. Al-Qaida begrunner dette med at USA er et demokrati. Det gjør alle amerikanere medskyldige i regjeringens politikk (hva de mener om amerikanere som er sterkt uenig med sin regjering er al-Qaida tause om). Nettverket viser også til at sivile blir drept i amerikanske og israelske angrep, og tydeligvis ingen sans for skillet mellom sivile tap som ofte er en uunngåelig bieffekt i angrep på militære mål, og å rette angrep eksplisitt mot sivile mål, slik praktisk talt alle al-Qaidas angrep har vært.
Hamas begrenser seg til alle israelere er legitime mål, og begrunner dette med at alle israelere, også kvinner avtjener verneplikt og er en del av totalforsvaret. Derfor finnes ikke israelske sivile — de er alle soldater, selv om de midlertidig er uten uniform. Her bygger Hamas, som har sin opprinnelse i Brorskapet, på Yusuf al-Qaradawi, en fremtredende egyptisk representant for Brorskapet bosatt i Qatar. Qaradawi er for øvrig den samme som den interreligiøse norske delegasjonen besøkte etter karikaturstriden for å be om godt vær. Oslos domprost karakteriserte i den forbindelse Qaradawi som ”en varm person som ga uttrykk for at han ønsket fred”, og hadde slik det fremgikk av presseomtalen aldri hørt om Qaradawi før han dro ut på ferden. Domprost Olav Dag Hauge bør kanskje ta frem historieboken sin og slå opp Nevil Chamberlain.
I mange terroraksjoner er de fleste drepte ikke amerikanere eller jøder, men muslimer. Det gjaldt blant annet i de siste aksjonene i Sharm el-Sheik og Jordan, da amerikanske ambassader ble bombet i Øst-Afrika i 1998 og ved aksjonene i Mombasa i 2002 og Casablanca i 2003. Dette er ikke noe stort problem for gjerningsmennene, siden de drepte muslimene får martyrstatus, med alle de hinsidige fordeler dette gir. Dessuten mener de at muslimer ikke bør arbeide for eller oppholde seg i nærheten av vantro, og derfor kan skylde seg selv. (En rekke skriftsteder i Koranen gir grunnlag for en slik tolkning).
Pew Global Attitudes Project har kartlagt holdninger i en del muslimske land, og spurt om selvmordsaksjoner og annen form for vold mot sivile mål kan forsvares for å forsvare islam. I Jordan tar bare 11% entydig avstand fra slik vold, mens det tilsvarende i Indonesia, Marokko og Tyrkia er mer enn to tredeler. I Jordan mener er klart flertall at selvmordsaksjoner ofte (24%) eller av og til (33%) kan forsvares. Det er rimelig å tro at jordanerne her tenker spesifikt på Palestina-konflikten. I Pakistan, der denne konflikten er mindre påtrengende, er det likevel mer enn en firedel som støtter slike aksjoner.
Islamistene peker på at Vestens moralske svakhet og manglende tro på det hinsidige fører til at vi er altfor glad i livet. Vårt demokratiske styresett gjør det dessuten ekstra vanskelig for våre ledere å kreve ofre fra befolkningen. Hittil er knapt 2.000 amerikanere drept i Irak. Hadde det vært 10.000 hadde Bush antakelig vært tvunget til å trekke soldatene ut. I et intervju fra 1998 viser bin Laden til denne manglende viljen til blodsoffer. Han bruker tilbaketrekningen fra Beirut etter bomber mot amerikanske militærbarakker i 1983 og fra Somalia i 1993 etter å ha mistet en håndfull soldater som eksempel. Til sammenligning brukte Irans prestestyre ubevæpnede gutter som levende minesveipere i krigen mot Irak, og utallige tusener ble drept på denne måten. Før de ble sendt ut, ga den lokale mullaen dem en symbolsk nøkkel til paradiset. Regimet sitter enda, og det er utenkelig at noen skulle bli stilt til ansvar for dette.
Den islamske terrorismens fremste våpen har vært selvmordbombere, som er effektive fordi de ikke behøver å tenke på hvordan de skal slippe unna. Libanesiske Hezbollah og palestinske Hamas/Islamsk Jihad har vært pionerer, selv om slike aksjoner ikke er noe islamistisk enemerke. (De marxistiske tigrene på Sri Lanka benytter også metoden i stor utstrekning.) Senere er de etterfulgt av andre mer eller mindre knyttet til al-Qaida-nettverket. Det er sterk uenighet innen islam om selvmord er et akseptabelt kampmiddel. De fleste skriftlærde mener nei, og skiller mellom martyrium — en sikker død for fiendenes hånd, og selvmord. Al-Qaida og Hamas har en helt annet tolkning. Ved siden av å motivere sine ”martyrer” (shahider) med at de ofrer livet for en rettferdig sak, finner de også mer håndgripelige belønninger i islams sunna, beretningene om Muhammeds liv og levnet. Her loves blant annet tilgang til 72 jomfruer i paradis, og at 70 slektninger skal få tilgang til paradis. Dette med jomfruene høres kanskje overdrevent ut, men det er et faktum at en slik henvisning finnes i ”testamentet” etterlatt av tvillingtårnenes sjefsbøddel Mohammed Atta.
Lewis er ikke i tvil om at selvmordsangrep rettet mot sivile er sterkt i strid med islam, og at de som forsvarer sine aksjoner med at de gjør det i Allahs navn bedriver blasfemi.
Kan demokrati og individuell frihet lykkes i islamske land?
Bromark og Herbjørnsrud anklager Lewis for å ikke gi støtte til demokratiske, sekulære og moderate krefter og isteden påstå at det er ”uunngåelig at Østen står mot Vesten”. Denne påstanden er ikke mindre enn bisarr — Lewis’ arbeider er full av støtte til et slikt alternativ, og det moderne Tyrkia trekkes frem av Lewis som et forbilde hele tiden. I den artikkelen i The New Yorker fra 2001 som B&H later som de gjengir (og som senere utgjør kjernen i boken Crisis of Islam), skriver Lewis om de demokratiske og moderate kreftene. De vokser i styrke, men har en vanskelig oppgave, noe som vises ved at de foreløpig bare hadde lyktes i Tyrkia.
Han fortsetter: “In two countries, Iraq and Iran, where the regimes are strongly anti-American, there are democratic oppositions capable of taking over and forming governments. We could do much to help them, and have done little. In most other countries in the region, there are people who share our values, sympathize with us, and would like to share our way of life. They understand freedom, and want to enjoy it at home. It is more difficult for us to help those people, but at least we should not hinder them. If they succeed, we shall have friends and allies in the true, not just the diplomatic, sense of these words.”
Det er for meg en gåte hvordan B&G klarer å få dette til å bli til ingen støtte til demokratiske krefter og en uunngåelig kamp mellom Østen og Vesten. Både de og Lewis heier frem de moderne, tolerante og demokratiske retningene. Forskjellen er at B&G tilhører en venstreside som i flere tiår har tonet ned betydningen av de reaksjonære og militante strømningene innen islam. Avdøde Edward Said insisterte på 1990-tallet på at alle som advarte mot islamsk terrorisme var hysteriske rasister. Utenfor universitetene har et slikt syn lite gjennomslag etter 11. september og de etterfølgende terroraksjonene, i hvert fall i USA.
Tilbake til den grunnleggende splittelsen mellom de som spør ”Hvem gjorde dette mot oss”, og leter etter syndebukker, og de som spør: ”Hva har vi gjort feil, og hvordan kan vi rett på det?”
Tyrkia er Lewis sitt mønsterland, og står åpenbart for den siste modellen. Det var tyrkerne som fikk tydeligst bevis for at deres lukkethet førte til imperiets fall. Noen av de siste sultanene begynte derfor en forsiktig åpning mot Vesten — en prosess Atatürk overtok og forsterket. Jihadistene står på motsatt fløy. De fleste andre ligger et sted midt imellom. Den senere utviklingen i Tyrkia viser at man ikke må være sekulær for å være vestvendt og moderne. Det et moderat islamsk parti som fører an i demokratiseringen av samfunnet og ønsker en videre tilnærming til Vesten, med snarest mulig medlemskap i EU som mål.
Allerede i What Went Wrong, skrevet før angrepet på tvillingtårnene, identifiserer Lewis mangelen på frihet som hovedgrunnen til problemene i den islamske verden. Det mangler frihet fra indoktrinering og ortodoksi, frihet til å sette spørsmålstegn og ytre skepsis, frihet fra korrupsjon og vanstyre, kvinner trenger frihet fra mannlig undertrykkelse, borgerne trenger frihet fra maktens tyranni osv.
Selv om Lewis er solid forankret i den akademiske verden, har han i lang tid deltatt også i den allmenne samfunnsdebatten på sitt fagfelt. Etter 11. september har de politiske tilrådningene vært klare og kontroversielle, blant annet gjennom å anbefale demokratisering av Midt-Østen ved hjelp av militære midler, og konkret gjennom å anbefale å styrte Saddam med makt. Selv om Lewis ikke tilhører det neokonservative politiske miljøet, ble han likevel en nyttig alliert i deres arbeid for å overbevise Bush om at dette var rette veien å gå. Lewis hadde flere middagssamtaler med visepresident Dick Cheney etter terrorangrepet i 2001.
Selv om Lewis alltid har talt for demokratisering i den muslimske verden, har han tidligere vært tilbakeholden med å anbefale å forsøke å innføre dette utenfra, og pekt på alle vanskene som demokrati vil stå ovenfor i disse landene. Etter 11. september har han justert dette synspunktet. I en artikkel i Foreign Affairs’ utgave for mai og juni 2005 går han i rette med dem som mener at demokrati og islam ikke går sammen. Han identifiserer to sentrale prinsipper for statsstyre i islam, nemlig at den som styrer skal konsultere folket, og at han er avhengig av deres samtykke. Islam underbygger altså ikke enevelde, og statsmakten har historisk sett ikke vært veldig sterk. Vi ser at denne gamle tradisjonen med konsultasjoner tas i bruk for å bygge demokratier i Afghanistan og Irak. Direkte valg er derimot en innovasjon, men vi må huske at allmenn stemmerett er en relativt ny oppfinnelse også i Vesten.
Da mange islamsk land etter 2. verdenskrig innførte totalitære regimer, var det først og fremst gjennom import fra fascismen og senere kommunismen, mener Lewis. Despoter i islamske land har ikke importert de positive delene av vestlig kultur og statsstyre, men har vært altfor effektive i å importere totalitære vestlige ideologier, en allmektig stat og metoder og teknologi for kontroll med befolkningen som tidligere overhoder ikke hadde tilgang til.
Lewis ser håp i at staten nå er i ferd med å miste sin kontroll over kommunikasjoner og media, og at bedre tilgang til informasjon og debattfora vil undergrave tyranniene her, som i den gamle Sovjet-Unionen. Til dette kan man vel innvende at al-Qaida også har vært veldig dyktige til å ta i bruk internett og de nye og relativt uavhengige TV-kanalene til å spre propaganda og rekruttere nye medlemmer, noe Kepel trekker spesielt frem.
Meningsmålingene til Pew underbygger troen på demokrati. I Libanon, Jordan og Marokko mener fire av fem at demokrati kan fungere i deres land, mens andelen i Tyrkia (det eneste velfungerende demokratiet i islamske land utenfor Øst-Asia) og Pakistan er på knapt halvparten.
Orientalisme og faglig soliditet
Edward Saids Orientalism fra 1978, som nærmest har bibel-status på venstresiden, er først og fremst et oppgjør med Lewis og andre vestlige forskere som analyserer Midt-Østen med vestlige briller. Palestineren Said mente at denne forskningen, som han først og fremst påstår hadde sin base i Storbritannia og Frankrike, og senere USA, bare var et skalkeskjul for imperialisme. Kunnskap er makt, og siden orientalistene tilførte kunnskap om de landene som Vesten ville underlegge seg, gjorde de det lettere å underkue dem.
Lewis anklager Said for en rekke til dels banale feil og for bevisst manipulering for å underbygge sin tese. Et eksempel er at Said fortier eller sterkt nedtoner den sentrale plassen tyske, østerrikske og russiske forskere har spilt, siden det passer dårlig med imperialismeteorien. De sovjetiske forskerne er ifølge Lewis de som kommer nærmest den tendensiøse og nedlatende holdningen Said anklager orientalistene for. For den venstreorienterte palestineren Said passet det dårlig å trekke frem dette i en periode der Sovjetstaten var en sterk støttespiller for PLO.
Lewis slo sterkt tilbake mot forestillingen om at bare forskere med arabisk bakgrunn kunne forstå regionen, eller i den mest ekstreme formuleringen av anti-orientalismen, hadde rett til å studere regionen. Det siste kaller han ”intellektuell proteksjonisme”. Å forklare orientalistenes forskning med at deres funksjon er å underbygge vestlig imperialisme, slik Said gjør, ser bort i fra at denne forskningen startet før muslimske erobrere ble drevet tilbake fra Europa, og i stor grad ble drevet i land uten noen imperial historie i området, som i Tyskland og Østerrike. Det er en naturlig del av Vestens søken etter kunnskap at vestlige forskere har interesserte seg for Østen, og denne forskningen var omfattende både i den perioden da islamsk kultur utvilsomt var Vesten overlegen, og senere da forholdet var motsatt.
Selv om noe av den kunnskapen orientalistene frembrakte nok kunne ha nytte for imperialister, er en slik forbindelse veldig vanskelig å konstruere for den store delen av forskningen som gikk ut på å gjenoppdage oldtidshistorien, som ofte hadde blitt glemt i mangel på interesse for alt som skjedde for innføringen av islam i land som Egypt, Iran og Irak. Lewis trekker frem at det var vestlige forskere som dekodet det egyptiske tegnspråket og dermed kunne rekonstruere landets ærerike fortid. På hvilken måte skulle dette underbygge vestlig imperialisme?
Islamske land har historisk sett utvist svært liten interesse for Vesten. Som vi har sett har det i de siste par århundrene vært to tendenser. Den ene viderefører oppfatningen om at det intet er å lære fra Vesten, som isteden fortjener forakt. Den andre erkjenner islamske lands underlegenhet på en rekke områder og søker i varierende grad å lære fra Vesten for å tette dette gapet.
Utover faglige feil grunner Lewis’ hoveduenighet med Said seg først og fremst i at Said ser forskningen i lys av maktrelasjoner og holdninger, i klassisk marxistisk og etterhvert postmodernistisk tradisjon. Lewis har tro på sannhetssøkende forskere som kan se forbi dette, og som baserer seg på grundig språkkunnskaper og tidkrevende tekstanalyse. Lewis er selv svært språkmektig, og behersker bl.a. arabisk, persisk, tyrkisk, aramisk, hebraisk, latin, fransk og tysk. Selv om objektivitet er vanskelig, mener Lewis skillet går mellom dem som er klar over sine egne fordommer og forsøker å korrigere for dem, og dem som gir fordommene fritt spillerom. Han mener at de fleste orientalister har oppfylt slike høye krav til faglighet og objektivitet. Said deler i sin bok inn dem som forsker på Midt-Østen i venner og fiender ikke etter deres faglige meritter eller metoder, men etter i hvilken grad de støtter arabiske politiske mål, mener Lewis.
Her er hans kritikk av anti-orientalistene: ”I henhold til et moderne epistemologisk syn er absolutt sannhet enten ikke-eksisterende eller uoppnåelig. Derfor betyr ikke sannheten noe, fakta betyr ikke noe. All drøfting er en manifestering av maktforhold, og all kunnskap er tendensiøs. Derfor er nøyaktighet uten betydning og bevis uten betydning. Alt som betyr noe er holdningen — motivene og målene — til dem som bruker kunnskapen.”
Stian Bromarks anmeldelse nevnt ovenfor kan ses på som et eksempel på dette når han skriver om feiden mellom Lewis og Said: ”De to har vært i tottene på hverandre siden 1978. Ikke til å undre seg over. Said er palestinsk-amerikaner, Lewis er opprinnelig britisk jøde. Briter og amerikanere har som kjent hatt et turbulent forhold siden splittelsen i 1776.” Ikke et ord om hva konflikten saklig sett handler om, bare deres etniske og nasjonale opphav. Said ville vært stolt! Henvisningen til briter og amerikanere er kanskje ironisk ment, men i Bromark og Herbjørnsruds bok Blanke løgner er denne morsomheten erstattet med det virkelige budskapet — uenigheten mellom dem skyldes at de er palestiner og jøde.
I boken gjør de også et nummer av at Lewis sitt svar på Saids bok skjer uten at Lewis nevner at han er en av dem som blir kraftig kritisert av Said. Jeg vet ikke hva som er poenget med denne påpekningen, utover at de to muligens mener at Lewis skulle ville skjule at noen ville kritisere ham. Det er vel ganske opplagt at Saids generelle angrep på orientalistene også rammet deres kanskje fremste mann, nemlig Lewis. Lewis har arbeidet med temaet siden han som første vestlige forsker fikk tilgang til arkivene til det ottomanske riket på 1950-tallet. Dessuten tar B&H igjen feil. Lewis har en henvisning til Saids kritikk av ham, og gjør rede for uenigheten i en lang fotnote.
Konkusjon
Uro i Midt-Østen, islamistisk terrorisme og kulturkonflikter her hjemme mellom deler av islam og vestlige liberale verdier gjør det maktpåliggende å forstå islams mange ansikter. Politisk korrekte og konfliktsky, enten de plasserer seg til høyre eller venstre, snakker om behovet for dialog. Det er riktig og viktig, men en slik dialog kan ikke basere seg på å feie uenigheter, konflikter og ubehageligheter under teppet. På den annen side er det heller ingen grunn til å falle i motsatt grøft i troen på at islam og Vesten ligger i en uavvendelig sivilisasjonskonflikt.
Det liberale samfunnet er i krig med visse tolkninger av islams lære og praksis, men kan utmerket godt leve i fred med andre varianter. I motsetning til venstresidens demonisering og karikering av Bernard Lewis, må en fruktbar dialog basere seg nettopp på den til dels ubehagelige viten som han presenterer for oss.
  • Jan Arild Snoen er journalist i Minerva.
Ingressfoto: Office of Communications, Princeton University

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden